Mest iøynefallende i Josefine Lyches utstilling The World‘s Darkening Never Reaches To The Light of Being, på QB Gallery i Oslo, er en serie malerier der akryl og fortynner er smurt sammen til motiver som ligner noe Monet kunnet malt på lsd. Uttrykket har vært med Lyche siden avgangen fra Kunstakademiet i 2004, og ble den gang beskrevet av kunstkritikeren Tommy Olsson som en «irrasjonell og uventet ting å gjøre». Noen år senere har Lyches pastelldammer ettertrykkelig blitt del av tidsånden. Nittitallsinspirerte new age-motiver har boblet frem på bildedelingstjenester som Tumblr. Gjør et bildesøk på «vaporwave», «chillwave» og «seapunk» og du får opp konturløse landskap med solnedganger i rosa, lilla og turkis, gjerne med geometriske former, krystaller og okkulte symboler eterisk svevende over. Det som i 2004, i alle fall i norsk sammenheng, fremsto som «uventet» var i 2012 bakgrunnseffekter for Rihannas fremføring av låten Diamonds på Saturday Night Live.
På veggen ved siden av maleriene har Lyche satt sammen såkalte cosplay-parykker i ulike farger til rektangulære felt. Cosplay er en trend der man kler seg ut som figurer fra spill, animasjons- eller superheltfilmer. Koblingen mellom parykkene og malingen er konkret: Begge deler er laget av akryl, og parykkfeltene er plassert slik at paletten deres harmonerer med malerienes.
En av maleriseriene i utstillingen er titulert Untitled (Where No One Has Gone Before). De kosmiske ambisjonene og fargepaletten til Lyche gjør det nærliggende å trekke paralleller til en av spillhøstens storsatsinger: No Man’s Sky til pc og Playstation 4. Spillet lar deg utforske et univers med 18 kvintillioner planeter bebodd av et utall forskjellige organismer. Der skal du bokstavelig talt kunne reise til steder ingen har vært før. Spillet har likevel høstet lunken kritikk, for selv lilla himmelhvelvinger og usannsynlige fantasifostre blir etter hvert en ensartet opplevelse når det skorter på følelsen av at noe faktisk står på spill. Lyches malerier og parykker løper tilsvarende en risiko for å flyte sammen til en homogen, drømmende bakgrunn.
Midt blant disse visuelt innsmigrende pastellene reiser det seg en standhaftig, forkullet furupåle. Formen – sammen med verkets tyske tittel, Sternwürfel (in loving memory of Peter) – kobler det til den tyske filosofen Martin Heidegger, og hans hytte på Todtnauerberg. Hit trakk Heidegger seg tilbake for å leve et enklere liv i pakt med sine bonderomantiske idealer, både for å få roen til å tenke og å skrive sitt hovedverk, Væren og tid. Det finnes et fotografi av Heidegger i Todtnauerberg, mens han henter vann fra en brønn med form lik Lyches skulptur, inkludert stjernekuben øverst.
Et sentralt konsept i Væren og tid er «lysning». Til forskjell fra den tykke skogen, gjør lysningen det mulig å se fritt og klart. Verden åpenbarer seg i lysningen. Hos Heidegger, og i mye av tenkningen som han har avstedkommet, blir mennesket den lysningen som væren forstås ut fra, og får mening fra. I Lyches skulptur trenger materialiteten seg derimot på, og åpner for koblinger til mindre antroposentriske tankeretninger som økokritikk og nymaterialisme. Furupålen er marmorert med hvite, fjonete striper. Her er det ikke lenger mennesket som er lysningen, dette kan ikke være annet enn mugg. Kan Lyches motiv her betegnes, med filosofen Timothy Morton, som en «mørk økologi»? Morton er kritisk til det romantiserte bildet av naturen som noe godt og vakkert vi må vende tilbake til. Den er også grusom og ødeleggende, påpeker han. Samtidig, hva er vel mer romantisk enn at livet finner en mulighet og griper den?
Med cosplay-parykkene og malerienes kosmiske eskapisme in mente kan dette så utvikles til en mer generell samtidskritikk: Hva sier det om oss at identitetslek og kosmisk lengsel står så mye sterkere enn identifiseringen med økologiene og organismene vi deler planeten med? Vi kan drømme oss frem til klodehopping og superhelter som kan redde oss fra vår egen utslettelse, men evner ikke noe så konkret som å bremse temperaturøkningen og å redusere en utryddelsesrate for planter og dyr som allerede er langt over det normale. Se der ligger mørket og ulmer, i den menneskelige lysningen, hvor våre egne drømmer alltid er uendelig mye viktigere enn de enkle og komplekse organismene som lider under dem.
En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 3 2016.
