Mnemosyne glemt

Kun Aby Warburgs (1866–1929) billedatlas Mnemosyne, 63 tavler av strukket svart tøy med tilsammen nærmere 1000 fotografier og utklipp festet til dem, er opplyst i det dunkle rommet på Haus der Kulturen der Welt (HKW) i Berlin. Mnemosyne-atlaset er Warburgs forsøk på å kartlegge blant annet den vestlige antikkens etterliv ved å følge noen av dens mest innflytelsesrike motiver gjennom historien.

De fleste av tavlene viser bilder som allerede på Warburgs tid var historiske. Her finner man malerier av hollandske, tyske og italienske mestere, en norsk brudekiste og tyske reklamer fra mellomkrigsårene sammen med avisutklipp fra Warburgs samtid. Den mest kjente av tavlene fokuserer på Botticellis Venus’ fødsel (ca 1485), som Warburg også skrev sin doktoravhandling om. Andre tavler tar for seg stjernetegn, tarot og bibelske motiver. Nye teknikker som ble introdusert på 1900-tallet, som filmruller i plast, gjorde billedgjengivelse mer tilgjengelig enn det tidligere hadde vært, og Warburg var av de første som i kunsthistorisk øyemed tok i bruk den nye teknologien.

HKW tar bare i mot et begrenset antall besøkere av gangen. Vi har måttet bestille billetter på forhånd og så fått tildelt et tidspunkt. Alle har munnbind. Under tavlene løper barn. Jeg overhører en far forklare en femåring Warburgs prosjekt, hvorpå barnet følger opp med å spørre hva humanisme betyr. Faren svarer nonchalant, som om han snakket til en voksen, at humanisme er et livssyn som setter mennesket i sentrum. Både spørsmål og svar går rett til kjernen av Warburgs arbeide. Det er ikke landskap, maskiner eller bygninger som vises på tavlene – mennesket er det sentrale motivet. Et menneske hvis innflytelse på planeten har vært så betydelig at det nå har fått en geologisk epoke oppkalt etter seg. I så måte knytter utstillingen an til HKWs program de siste årene, der nettopp Antropocen har stått i fokus. Men hvem er dette mennesket?

Warburg selv var den førstefødte sønnen av en rik bankmann i Hamburg. Som 13-åring ga han bort arveretten til sin ett år eldre bror, mot at broren skulle gi ham alle bøkene han ville ha, en avtale som resulterte i et bibliotek med mange hundre tusen bøker. Etter et liv viet til kunsthistorisk fordypning, brukte han sine siste år på å komponere billedatlaset Mnemosyne. Få år etter Warburgs død ble atlaset sammen med biblioteket fraktet ut av Tyskland, som da var under nazistisk styre. I dag huses Warburgs billedmateriale, inklusive atlaset, og bøkene hans i en egen bygning tilhørende University College London.

Hvem Warburg var kommer tydelig frem på HKW. Hva det var han faktisk ville med sitt billedatlas, er vanskeligere å få grep om. Warburgs idé om en kartlegging av kulturens visuelle minne var forut for sin tid. Resultatet ligner en analog approksimasjon av et digitalt billedsøk, hvilket skulle gjøre det enkelt å relatere til i dag. Og det er det også, på et formalt nivå. Men der vi deler en enorm visuell kompetanse om vår egen samtid – enhver vil umiddelbart gjenkjenne alt fra Beyoncés lokker til frosken Pepe – kjennes Warburgs billedverden merkelig stum. Som barnet som så utstillingen med sin far, kunne jeg hatt behov for en hjelpende hånd.

Pliktskyldig sykler jeg dagen etter til Gemäldegalerie, et par kilometer sør for HKW, hvor de stiller ut enkelte av maleriene samt andre gjenstander Warburg har med i billedatlaset. Som et museum henvendt til et bredere publikum enn HKW er informasjonen som gis sammen med verkene her mer utfyllende. Det hjelper å bli minnet på at Warburg var en samtidig av Freud og andre kjente psykoanalytikere, og at metoden hans var inspirert av ideen om det ubevisste. Det hjelper at den bibelske historien om syv kvinner som sloss om buksene til en mann, som en av tavlene referer til forklares (til tross for at jeg har vokst opp i det vestlandske bibelbeltet). Og ikke minst hjelper det å se originale verk som Botticellis Venus, og bli minnet på at når Warburg følger «en usynlig kraft» gjennom kunsthistoriske bilder, med utgangspunkt i nettopp Venus’ lokker, er det fordi de er malt med gull på en måte som er så forførende at det er vanskelig å ta blikket vekk.

Dette er ikke mitt første møte med Warburg, og det er skrevet side opp og side ned om ham i bøker jeg kan kjøpe i museumsbutikken, den nyeste en total oversikt over atlaset trykket i forbindelse med utstillingen – til den nette pris av 200 EUR. Warburgs tavler ble også vist på ZKM | Zentrum für Kunst und Medien i Karlsruhe for bare tre år tilbake, den gang med kopier av de originale fotografiene. Det som er unikt med utstillingen på HKW, er at vi får se originalene, som utstillingens kuratorer Roberto Ohrt og Axel Heil tålmodig har gravd frem fra Warburgs arkiver, og nå endelig har kunnet gjenforene.

Kan være det er pirkete av meg, men jeg stusser over at på Warburgs opprinnelige tavler var fotografiene festet med metallklemmer, hvilket ga komposisjonen et prøvende, temporært preg, mens i sin reinkarnerte utgave på HKW er de i stedet klistret til tavlene. Nå liksom permanent plassert, som om Warburgs siste plassering av dem var den endelige, klar for glass og ramme. Linjene kan ikke lenger rokkes ved. De fleste av tavlene anser man riktignok som ferdige fra Warburgs hånd, men de siste tavlene var fortsatt under arbeid da han døde.

Djevelen ligger i detaljene, og billedsamlere i vår egen samtid, som Wolfgang Tillmans, har vist hvor viktig det er hvordan man henger og kontekstualiserer et uinnrammet foto, når objektet i seg selv er nærmest uten verdi. Det er vanskelig å fastslå om årsaken til at jeg finner Warburgs atlas så dødt, er den rigide museale opphengingen, mangelen på stemningsskapende møbler i mørkt tre – som i det opprinnelige biblioteket –, støvet som har blitt tørket vekk fra tavlene eller bare hvordan Warburgs atlaser blekner mot samtidens bildeflod.

Kunstneren Camille Henrot beskriver det digitale arkivets forførende ekspansivitet i videoen Grosse Fatigue (2013), der hun presenterer historiske gjenstander fra Smithsonian Institution i Washington side om side med bilder fra nettet i det hun kaller en «intuitiv utfolding av kunnskap». Som Henrot lar jeg meg lett sluke av internetts ormehull, men jeg må mønstre hele min konsentrasjonsevne for å få en fot innenfor Warburgs billedverden. Det menneskelige, humanismen, som følges som en rød tråd i Mnemosyne, burde ha engasjert, likevel opplever jeg at jeg forblir på utsiden. Situasjonen minner om da jeg som barn følte meg ekskludert når de større barna samlet seg rundt plakatvegger. Der jeg den gang manglet evnen til å forstå på grunn av kunnskap jeg ennå ikke hadde, skyldes kanskje utenforskapet foran Warburgs atlas en kunnskap den større kulturen har glemt, og som HKW desverre ikke gir meg redskaper til å vekke til live.