Ved sørvestenden av rundkjøringen ved Alexander Kiellands plass i Oslo kan man finne et knippe serveringssteder for importert hurtigmat: en indisk restaurant kalt Gutta fra Calcutta, Dr. Crunchy, som serverer fritert kylling, og en italiensk restaurant, The Italian Job, som jeg legger merke til mens jeg nærmer meg den røde mursteinsbygningen fra trettitallet. Jeg benytter anledningen til å forberede meg mentalt på det potensielt utfordrende møtet jeg har avtalt med kunstneren Zdenka Rusova. Hun kommer opprinnelig fra Tsjekkia, og kan sies å være ytterligere en import på Kiellands Plass.
En skal ikke snakke om en kvinnes alder, likevel kan jeg ikke la være å tenke på at Zdenkas er nesten eksakt dobbelt så gammel som meg; hun er åtti år gammel. Dette faktum er sannsynligvis viktig kun for meg, men det er like fullt en av grunnene til at jeg ønsker å snakke med henne. Jeg ønsker et møte som foregår utenfor min egen generasjons ekkokammer. Navnet hennes vekker reaksjoner blant folk. En venn løfter øyebrynet med et lite «oh» og flere ivrige nikk fulgt av et «hun er hard». En annen begynner entusiastisk å fantasere om vårt forestående møte. Zdenkas omfattende kunstneriske produksjon gjennom femti år, hennes innvandrer-status i et mildt sagt xenofobisk Norge, hennes sterke karakter, som utvilsomt bidro til at hun fikk jobben som den første kvinnelige lederen av Statens Kunstakademi (før det ble en del av Kunsthøgskolen i Oslo) – alt dette er også grunner til at jeg ville treffe henne.
Til min store glede har Zdenka gått med på å treffe meg selv om jeg, vanskelig som alltid, har gjort det ekstra komplisert. Min norsk er på sitt beste redselsfull, og Zdenka foretrekker å ikke snakke engelsk. Forståelig nok – hun vokste opp i et anti-vestlig land som forbød vestlig innflytelse. I dag snakker hun imidlertid flytende norsk etter å ha emigrert til Norge tidlig på 70-tallet. Hun har akseptert å snakke med meg via en slags tolk, hennes venn Gunhild Varvin, som også er kommunikasjons- og markedssjef på Henie Onstad Kunstsenter, der Zdenka nå har sin retrospektive utstilling.
Vi venter i portrommet utenfor Zdenkas leilighet, rett overfor Dr. Crunchy, i ly for regnet. Det er en grufull dag, perfekt for mark og annet småkryp. Jeg leter etter navnet hennes ved døren mens Gunhild plukker syriner fra et tre (alt jeg har med er croissanter). Jeg finner navnet «Zdenka/Calmeyer» på klokken og ringer på. Sekunder senere hører jeg en energisk, hes stemme som ber oss komme inn, og til høyre. Vi går gjennom et portrom som leder til en hage med en overgrodd steinvegg dekket med planter og blomster, og inn gjennom en annen dør. Jeg hører en livlig røst som gjaller nedover trappene og inviterer oss opp.
Hennes fremtoning er varm, men direkte, hennes stil bevisst og kjølig. Jeg hilser på norsk, og hun overrasker meg med å svare på utmerket engelsk. Hun gestikulerer med armer og hender, alt er involvert mens hun snakker. Hun ber oss komme inn, og hun ber meg om å beholde skoene på, fordi jeg er amerikansk. Hun blir mer engasjert av syrinene som må settes i vann, enn av min kommentar om sko-etikette. Gangen er full av fotografier. Portretter av Zdenka fra forskjellige magasiner, fra utstillingsåpninger eller tatt av venner. I et står hun med Dronning Sonja. Jeg registrerer to der hun elegant og stolt står med en sigarett i hånden. Hun er ekspressiv, hele tiden i bevegelse, men kan også innta en litt arrogant holdning, med tydelig autoritet.
Zdenkas leilighet er fylt med antikviteter, alt nøye utvalgt, veggene dekket av kunst – hennes egen og venners – utskårne eikemøbler, et stort, attenhundretalls veggteppe og en bokhylle som dekker en hel vegg og inneholder alt fra kunstmonografier via antikke bibler og ordbøker til en tsjekkisk utgave av Den eldre Edda, en bok hun har holdt kjær siden barndommen, men der hun har revet ut alle illustrasjonene.
Ansiktet hennes er livlig, jeg har sjeldent sett mer ekspressive øyebryn. De er paret med dyp brune øyne, kontrastert av naturlig glødende hud og lysende hvitt hår pinnet i en lav knute. Hun er kledd i en grå Issey Miyake-aktig bluse i vevet bomull med matchende bukser, funksjonelt, avslappet og chic. Det er en stilig look, selv om hun senere forteller at mote ikke interesserer henne.
Jeg blir så betatt av hennes animerte nærvær at jeg glemmer å ta ut notatblokken før ti minutter inn i samtalen. Hun viser oss inn i atelieret, der hun har forberedt noen bøker jeg kan se på: utstillingskataloger fra 70- og 80-tallet; nøye presentert med lapper som merker favorittarbeider og viktige tekster. Et stort bord er dekket av blyanter, penner, blekk-flekker og fotografier av hennes retrospektive utstilling som nå vises på Henie Onstad Kunstsenter, titulert Zdenka Rusova – grafikkens nestor. Store ruller med tykt papir står som søyler mot veggen. Ved vinduet står en boombox og en bunke cd-er, for det meste klassisk musikk i tillegg til én jeg legger merke til, kalt Nordisk Angst.
❧
Zdenka Rusova ble født i 1939 i Praha, hovedstad i datidens Tsjekkoslovakia. «Jeg ble født under Hitler og gikk på skole under Stalin» sier hun, med direktheten hun er kjent for. Faren hennes, Zdenek, var en «rik bonde», jeger og elektriker, som jobbet seg opp til å bli direktør for et elektrisitetsfirma i Praha. Zdenka mener seg ligne på ham, både utseendemessig og som type. Hun husker han som smart og nysgjerrig, forteller om da han demonterte og monterte deres første TV på 60-tallet. Hun understreker bildet med et enkelt «Jeg er papa og papa er meg».
I stua, hvor vi har slått oss ned på lave, sorte lærstoler, henger et stort østerriksk tekstilarbeid fra attenhundretallet. Zdenka forteller at det hang i hennes barndomshjem. Moren hennes, Bozena, var fra en aristokratisk familie. Hun og Zdenek møttes i en liten landsby utenfor Praha i 1934, forelsket seg og bestemte seg for å gifte seg. Et par år senere fikk de Zdenka. Bozena, som hadde vokst opp i et intellektuelt og kreativt miljø, hadde kunstneriske evner og var utdannet i pedagogikk. Under nazi-okkupasjonen ble hun tvunget til å gi opp arbeidet som lærer, da gifte kvinner ikke fikk ha lønnet arbeid utenfor hjemmet. «Hun lagde store skulpturer, malte akvareller og kunne synge», forteller Zdenka, og tar oss med inn på soverommet for å vise oss en skulptur fra moren, som henger på veggen ved siden av sengen. Det er et lite keramisk hode, et portrett, så lite at det kan passe inn i håndflaten. Det er av hennes far, Zdenek. Zdenka forteller at moren «kun laget portrettbyster» og det slår meg hvor mange byster Zdenka selv har laget gjennom årene – forvridde, avrevne, halshugde.
❧
Bozena drømte om å få en jente, og da hun fikk en, og datteren kom i puberteten, ble hun skremt. «Moren min var typisk kvinne» sier Zdenka, «Drømte om alt, men hun forventet ikke et monster. Jeg er et monster», sier hun med et skjevt smil.
«Jeg ble alltid behandlet som en likeverdig, helt siden jeg var barn. Moren min sa: ‹Her er bøkene mine, les hva du vil, kom til meg etterpå, så snakker vi om det.› Så fra seksårsalderen leste jeg alt, fra detektiv-historier til poesi, om sex, politikk – alt var tilgjengelig». Bozena oppfordret Zdenka til å alltid lete etter hvorfor, og rundt fjortenårsalderen forsto Zdenka at moren hennes ikke lenger kunne stagge nysgjerrigheten hennes, at hun ble skremt av sin egen datter. Derav «Monsteret».
Og det er til syvende og sist dette glupske monsteret som utgjør kjernen av hvem Zdenka er: en uhemmet nysgjerrighet på hvorfor, hva og hvordan – intenst applisert på henne selv. Hennes kunstnerskap har vært det svulmende, visuelle resultatet av denne undersøkelsen.
❧
Vi har flyttet oss inn på kjøkkenet for å få litt kaffe. Det var mitt forslag. Ja, jeg vet at en gjest aldri skal ta seg slike friheter. Men i frykt for å komme for sent den morgenen hadde jeg hoppet over frokosten. Mitt feilsteg er uansett tilgivelig for, du skjønner, å snakke med Zdenka gjør deg like entusiastisk som henne. Og jeg er det. Replikkene flyr frem og tilbake over bordet, via Gunhild – med monofokus på temaet til enhver tid – og nå trenger vi påfyll alle tre. På et tidspunkt kjenner jeg at aldersforskjellen blir borte. Vi er to kunstnere, to monstre, som absorberer hverandre. Jeg kan nå henne gjennom mitt eget klumsete og oversatte språk, men mest av alt gjennom hennes eget ønske om å kommunisere.
Zdenka har studert kunst hele livet. Under kommunismen betød det klassiske studier, blant annet ti år med anatomistudier. Kunsten skulle være «oppbyggelig», den skulle omhandle den hellige relasjonen meloom Landet, Staten, Arbeideren og Familien; og kunstnere fikk ikke låne visuelle uttrykk fra Vesten. Zdenka tilpasset seg, skapte sosialrealistiske motiver, florale stilleben og natur.
Selv om kunsten hennes var anerkjent, følte hun seg kvalt av dette estetiske regimet. Hjernen, full av spørsmål, klarte ikke undertrykke følelsen av at «alt er en løgn, ingenting er riktig». Hun følte seg til og med fremmed overfor sine egne kunstnervenner.
Mot midten av 60-tallet endret kunsten hennes karakter. Hun begynte å lage mer abstrakte komposisjoner med fordreide figurer, dyr som hadde for mange ben og motsatte seg naturlovene. Zdenka følger meg til stua og viser meg et verk fra 1964, utitulert, et stort svart trykk av en katteaktig figur med ‘feil’ anatomi, altfor elefantlik til å hvile på noen spinkle grener i et tre. Det er et perfekt eksempel på perioden der Zdenka begynte å bryte reglene – et brudd som skulle føre til en total oppløsning av figuren, hennes egen. Hun referer til René Magrittes ikoniske maleri av en pipe med påskriften «Ceci n’est pas une pipe« (Dette er ikke en pipe, 1929), og slår fast at «kunst er ikke realisme, ikke anatomi, ikke en pipe. Kunst er en løgn, det er ikke en katt, det er meg». Abstraksjon kan komme fra mange steder, men for Zdenka ble det en manifestasjon av noe som skjedde i henne selv, en pseudobevisst måte å utvise seg selv fra det undertrykkende miljøet hun befant seg i.
Mens hun forsatte å forfølge «kunstens løgn» følte hun et tiltagende press, og forsto at hun ikke kunne blomstre i Tsjekkoslovakia. Også lærerne hennes oppfordret henne til å dra. Hun forteller meg at de ikke hadde sett en kvinne med hennes styrke «på tyve år». Skulle hun bli ville hun aldri få svar på hvem hun var eller kunne være. Som barn og ung litterat hadde hun lest Den Eldre Edda, med norrøn mytologi og heltefortellinger. Hun hadde alltid visst hun ikke skulle bli værende i sitt fødeland, og nå begynte hun å lengte etter stedet hun hadde drømt om som barn, Skandinavia.
❧
I 1967 skulle Zdenkas drøm gå i oppfyllelse. Redningen kom i form av kunsthistorikeren Ole Henrik Moe, som på det tidspunktet holdt på å bygge opp Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden, utenfor Oslo. Han var så imponert over arbeidene hennes at han arrangerte et tre måneders gjesteopphold på grafikkverkstedet Atelier Nord i Oslo. De to skulle imidlertid ikke treffes før flere år senere.
Dette lykketreffet er ikke unikt i Zdenkas liv. Når hennes telefon ringer, er det ofte skjebnen i andre enden. Det var sånn hun ble dekan på Statens Kunstakademi i Oslo i 1989, hun var den første kvinnen i en slik posisjon i Skandinavia. Hun søkte ikke, hun ble tilbudt jobben. Og i de første årene i Norge virket det som ting stadig vekk falt i fanget hennes: en leilighet å bo i, utstillinger, det å lære norsk. «Jeg har skjønt at når jeg virkelig ønsker meg noe, skjer det», sier hun. Et monster med talent for å få ting på sin måte.
I 1967 ankom Zdenka Oslo for å ta fatt på sitt tre måneder lange residensopphold. På det tidspunktet var Oslo en by med 485.000 innbyggere – geografisk sett ganske perifer sammenlignet med vibrerende Praha. Likevel forelsket hun seg i både byen og landet. Hun fortsatte til Tyskland og Stuttgart, der hun bodde og studerte i tre år, for å returnere til Norge så fort hun hadde sjansen. Da hun i 1970 bestemte seg for å flytte for godt, forlot hun Tsjekkoslovakia med 300 kroner i lomma, en sommerkjole og en liten koffert med alle vitnemålene og dokumentene sine.
❧
Nå er det kaffe og kaker på kjøkkenbordet, til glede for mitt synkende insulinnivå. Vi hopper rundt i kronologi og tema. Zdenka reiser seg og begynner å fortelle en historie. Den er fra grensen da hun forlot Tsjekkoslovakia med bil, på vei til Norge. Grensekontroller i Øst-Europa var beryktede, og i en endeløs kø så hun to russiske kvinner på vei hjem med store kofferter. Hun strekker ut armene for å vise hvor store. «Grensevaktene brukte en evighet på å se gjennom tingene deres», sier hun, «og de kjeftet dem huden full, plaget dem skikkelig». «Når det ble min tur», sier hun og tar en serviett og bretter den i to – som et pass. Offiseren lot henne passere uten protest. «Tre måneder», mimer hun, mens hun stempler i det provisoriske serviettpasset «dunk, dunk, dunk». Vi ler. Hun hadde valgt køen helt bevisst, forutså at offiseren ville være lei og derfor mer ettergivende. Det var da, reflekterer hun – da hun visste hun var smart og kunne bruke det til sin fordel.
«Jeg er kommet for å bli», tenkte hun, og minnes de tidlige dagene i Norge. Hun klarte seg med litt penger fra en tante i Tyskland, og ved å gjøre småjobber, vaske gulv og sortere aviser om natten på et trykkeri. Via Ole Henrik Moes kontakter og diverse tilfeldigheter, fikk hun en leilighet i Oslo i bytte mot å vaske den. Hun begynte også å lære norsk ved Universitetet – baklengs. Med fokus på samtalen, som alltid, immatrikulerte hun seg ved det slovakisk-baltiske instituttet; der underviste de ikke i norsk, men slovakisk litteratur. Slik kunne hun lese tekstene, men ikke snakke i timene. For Zdenka var det bare en liten fartsdump på veien mot målet.
❧
«Jeg er ego». Zdenka, som såvidt har rørt kaffen sin, begynner å fortelle om seg selv som en ung kvinne i årene i Tsjekkia. «Jeg var kvinne, men ikke feminin, selv om jeg var pen. Jeg var egoistisk uten følelser. Meg, meg, meg. Jeg var et monster.» Dette skulle bli det sentrale temaet i arbeidet hennes, den kompromissløse driven etter å kjenne seg selv. Alt hun gjør er henne, fra de amorøse, slumrende, mangelemmede kattene, til de frittflytende brystene og leppene, til de dramatiske landskapene noen år senere, til bystene med forvridde profiler, og hodene som flyter av kroppene, som holdes igjen av tråder; de er alle henne. «Arbeidet mitt er ikke teoretisk, det er ikke ideer, det er bare form», sier hun.
Hun følger meg inn i stua, der det er et innrammet trykk av en kvinneprofil, omsluttet av røde lokker som former et fjellandskap mot en mintblå bakgrunn. Håret er komponert, kuttet i fire tykke blokker uten å antyde noen indre sammenheng; det er helt flatt – kun bakgrunnen bryter flaten. Frigjort fra den østlige doktrinen ble Zdenka i stand til å skjære sin egen form, til å dissekere, forstyrre, dekonstruere og rekonstruere. «Det var ingen regler i Nord», forteller hun. «Jeg kunne klippe, klippe, klippe», sier hun og snitter i luften. «I Norge fant jeg Zdenka».
❧
Slik har det seg at Zdenka Rusova befinner seg ved en viktig milepæl denne sommeren: den største retrospektiven med hennes arbeider til dags dato, på Henie Onstad Kunstsenter, kuratert av direktør Tone Hansen. Det markerer også en hjemkomst, til kunstsenteret som via Ole Henrik Moe var ansvarlig for hennes migrasjon til Norge. Hun har også donert et stort antall arbeider til institusjonen.
Når en besøker utstillingen kan en se bredden i arbeidet hennes, følge epoker av selvutforsking, oppdagelse, fornektelse, utvisking og sammensmelting av både person og verk – det ene er også det andre. Det er en imponerende fremvisning av kunstnerisk dedikasjon, elegant presentert i kronologiske grupper av verk. Jeg var helt alene i galleriet da jeg så utstillingen, det ble et av de fantastiske tilfellene der en kan møte kunst uforstyrret. Mer enn landskapene – som Zdenka ville kalt selvportretter – og hennes tidlige figurative arbeider, er det arbeidene fra rundt 1970, da hun forlot Tsjekkoslovakia, jeg liker, der oppløsningen av den enhetlige formen er det sentrale temaet. En vegg inneholder en rad med svarte blekktrykk, ulike variasjoner over en kvinnes profil med langt svart hår – alt er deformert. Kvinnen rives i stykker, en har et enkelt kutt ved nakken, en annen har grodd en ny nese som tvinger seg ut av bakhodet, en annen er nesten skåret i to av en skarp ishakke, en annen har et gigantisk hull der hjernen skulle vært, der den gulhvite tektsturen til papiret under åpenbarer seg. Den grafiske teknikken hennes kan beskrives som millioner av svarte kryss, som møter en begrenset og nøye valgt fargepalett på enkelte steder, kontrastert av en tendens til å forstyrre den rå, hvite bakgrunnen med tydelige, grove silhuetter.
❧
Mot slutten av besøket nærmer vi oss en kjerne. Vi snakker om metoder og om hemmeligheter. Og, ja, jeg håpet på å få tilgang til en hemmelighet. Jeg mistenker at Zdenka, som har fokusert på dette ene spørsmålet – «hvem er jeg?» – hele karrieren, det vil si i mer enn femti år, lenger enn jeg har levd, kanskje har lært noe på veien. Sleip som jeg er, ønsker jeg meg en snarvei. Jeg leter etter en hemmelighet, og hvis hun har en vil jeg hør den, monster til monster.
Den kommer da hun snakker om noen av de få offentlige arbeidene hun har gjort. En viktig del av en kunstners metode, forteller hun, er å «fokusere på det som holder et verk levende». Kunst dør på planleggingsstadiet, mener hun, planlegging er en prosess som skaper døde verk. Hun forteller at når hun jobber setter hun seg bare ned og jobber. Hun har ingen plan, ingen skisser. «Å skisse er å tegne noe dødt».
Og så kommer det beste, hvordan et verk kan holdes levende.
«En idé er noe som eksisterer utenpå pannen. Som kunstner må du bevege den ned i kroppen.» Hun bøyer hodet bakover, åpner munnen, og mimer noe som forsvinner gjennom halsen og ned i magen. Jeg nikker. «Når vi snakker, når vi samtaler, bygger vi en situasjon inne i oss selv. Fra dette skaper vi et indre bilde. Det vokser. Dette er ikke en idé. Den eksisterer ikke på overflaten», sier hun og peker på pannen. Kunstnerens oppgave er å «bli kvitt sitt indre bilde, fordrive det, skite det ut». Hun fortsetter: «Om jeg ikke kan kvitte meg med det vil jeg bli kriminell, jeg vil drepe». Det virkelig plutselig logisk at Zdenkas snakkesalighet, hennes evne til å utveklse ideer gjennom ord, hennes mesterlige gestikulering og ekspressive iver er produktive handlinger i seg selv. Å snakke er produktivt, og en del av hennes metode. Ferdigheter og talenter, forteller hun meg, er evnen til å kanalisere disse indre bildene til et verk, å overføre dem, skape rom for noe nytt. «Ta aldri utgangspunkt i det som allerede finnes, ta ting inn, og reproduser dem fra innsiden; da vil det bli levende.»
Zdenka er fortsatt full av energi. Det er tydelig at Zdenka har funnet Zdenka, men det betyr ikke at spillet er over. Kanskje tiden er kommet til å undersøke hva som kommer etter spørsmålet: «hvem er jeg?». Hun peker på vaskemaskinen inne i skapet på kjøkkenet og sier: «Jeg er ikke en vaskemaskin. La den gjøre sin greie, så skal jeg gjøre min greie.» Zdenka er kanskje ikke et monster, hun bare gjør sin greie.
