De tre filmene Jorunn Myklebust Syversen viser på Akershus Kunstsenter, fordeler seg på like mange rom, alle mørklagte og adskilt med grå filt. Hoggeren (2015) som møter oss i det første rommet er, opplyses det i sjekklisten, «fortsatt under produksjon». Selv om jeg ikke hadde fått med meg denne infoen stusset jeg over hvor uforløst fortellingen fremsto, det konvensjonelle anslaget tatt i betraktning. Den tykkfalne Gard har søkt tilflukt på bygda på grunn av noe fortidsgrums. I dette landskapet – som kunne vært tatt rett ut av en Hans Herbjørnsrud-novelle – tilbringer han dagene med å bade og hogge ned trær som han lar ligge igjen i skogen, «til spott og spe» i følge onkelen hans, som vi møter i en oppklarende scene. Over et koselig svelemåltid formaner han nevøen til å ta seg sammen. Kroppen til Gard avbildes ofte liggende: på skogbunnen, over hesteryggen, i sofaen. Men vi kommer aldri nærmere opphavet til livsleden hans. Avslutningsvis trasker han oppover et steinete bekkefar med en pose i hånden, før vi følger det pustende og trampende kameraet innover i skogen. Det siste vi ser er en anonym kropp som ligger på bakken. Har han drept noen?
Innover i mørket kunne vært utstillingens tittel (den har ingen). I hvert fall er den organisert som en reise innover, mot et slags dulgt og fortrengt vesen: være seg fortidsdemonene som hjemsøker den livstrøtte Gard, eller den obskøne Scooter-technoen vi presenteres for i Der Dunkle Mensch (2010), installert i utstillingens innerste rom. Her hengir en utspjåket freestyle-diskodanser seg til et dunkende lydspor mens en tysk voice-over maler frem en kombinasjon av råtnende kjøtt og primitiv attrå. Utvilsomt effektivt, men også en smule sjablong-aktig. «Prøv dine billige triks på meg» snakke-synges det på tysk over musikken. Filmatisk flørter Syversen stadig vekk med dette «billige», grep som minner oss på hvor lett musikk-bilde-kombinasjonen suger oss inn.
Også den munter-melankolske Cyrk (2014), basert på opptak av livet i og rundt Cirkus Arnardo, har et slikt forførerisk nav. I Syversens langsomme panoreringer smelter de arbeidende og opptredende kroppene sammen med sirkusets infrastruktur. Et bilde er spesielt talende: Under monteringen av teltet ser vi innenfra en drøss med bein som stikker frem i gløttet mellom duken og bakken, som om føttene tilhører selve teltet. Filmens dokumentariske anslag brytes mot en mer innlevd og diktende fremstillingsform. Syversen virker på utkikk etter metonymier og metaforer for sirkuskroppen, måter å samle den på. En hest som vrir seg i en sensuell og privat dans alene på grusplassen opptar kameraet en stund. I opptakene fra manesjen er publikummet croppet vekk; kameraet hviler på nærbilder av utøvere og lyset som spiller i de spraglete klærne deres. Sluttvis møter vi igjen den subjektive kjøringen vi så i Hoggeren; i en håndholdt tagning, tonsatt av føtter som klaprer barnlig mot asfalten, følger vi etter kolonnen av sirkus-biler.
Syversens tre arbeider tar oss med fra det psykologiske dramaets verdige tinder til strobeopplyst knulle-techno. Hun opererer med totalt ulike måter å skape innlevelse på. Syversen ser ut til å beherske ytterpunktene, men det realistiske og forpliktende fortellerskjemaet i Hoggeren vekker klart mest interesse. Her er de affektive grepene integrert i fortellingen i stedet for å ligge og mase over bildene. Man kan dog spørre seg hvorfor Myklebust velger å vise et såpass uferdig arbeid. Jeg blir umiddelbart bange for at produksjonen skal ha strandet av en eller annen grunn og at Syversen har vært nødt til å bruke øksen på sitt opprinnelige manus – at tilføyelsen «under produksjon» gjemmer en tragedie. Nei, vi får håpe at den premature premieren bare er et utslag av at kunstfeltets rytmer ikke helt sammenfaller med det som kreves for å se en ambisiøs novellefilm i havn. En teaser har ingen vondt av.
