Det virker ikke uten videre riktig å trekke frem noe som mer viktig enn noe annet i Thora Dolven Balkes lydbaserte og arkiviske utstilling All that respires, conspires på Unge Kunstneres Samfund (UKS) i Oslo. Utforskningen av begrepet konspirasjon, som her i liten grad er forbundet med paranoide teorier, men griper tilbake til den etymologiske betydningen av ordet, «å puste sammen», tar form nettopp av samhandling og kollektive bestrebelser, og presenterer med det en sidestillende praksis som bryter ned hierarkier, ikke bare mellom de ulike elementene i utstillingen, men også mellom kunstneren og hennes samarbeidspartnere.
Likevel, for meg gir det mening å tenke at utstillingen og prosjektet sirkulerer rundt et punkt som er symbolsk forankret innerst i de nyinnvidde lokalene til UKS i St. Olavs gate: På en liten pidestall finner man der en anatomisk modell av et menneskehjerte. Det er nærliggende å tenke på sampustingen som et kjærlighetsarbeid, ikke i den parterapautiske betydningen av ordet, men snarere som en helhjertet dedikasjon til et fellesskap, til et prosjekt, til noe større enn en selv.
Det utstilte plasthjertet, som også er utstyrt med en liste over dets 34 ulike bestanddeler, inngår i installasjonen Milford Graves, en presentasjon av den legendariske frijazztrommeslageren, forskeren og healeren. Med utgangspunkt i sin utforskning av rytmer og arytmier som perkusjonist, har Graves i den senere tiden vært opptatt av å forske på og eksperimentere med lydene i menneskehjertet. Det er ikke bare hjerterytmen, men også hjertefrekvensene som opptar ham, og gjennom dette arbeidet har han funnet subsoniske frekvenser i hjertet – en oppdagelse som nå også utnyttes medisinsk. På to pc-skjermer i utstillingen vises vekselvis en video hvor Graves improviserer med stemme og trommesett, og en video hvor han tar opp lyden av sitt eget hjerte og bearbeider den i studio. Man kan også studere noen av hans egne teoretiske tekster og piktogrammer, og bøker fra hans arkiv.
Den lille innføringen i Graves’ fascinerende verden er presentert på et massivt gammelt skrivebord med et visst hjemlig preg. Ved bordet, på et loslitt orientalsk teppe, står en enkel skrivebordstol som besøkende i utstillingen inviteres til å sette seg ned på. Å bli plassert slik, i arbeidsstilling, oppleves som en oppfordring til deltakelse, videre studier, investering av tid. Selv om utstillingstittelen i prinsippet inkluderer «alt» som puster, så er det et prosjekt som i høy grad forutsetter at man som publikummer tar seg tid til å puste med.
Hver dag i utstillingsperioden spilles et opptak av det timelange performative lydverket Umwälzung Op. 192. Improvisasjonsinstruksjonene til verket er ved den danske kunstneren, komponisten og Fluxus-medlemmet Henning Christensen, og i et par montere presenteres hans arkiv fra performancen, som ble utført av Thora Dolven Balkes far, Erik Balke og hans kolleger Werner Durand, Milovan Markovic og Sissel Tolaas i 1990, noen måneder etter Berlinmurens fall. Det er et mektig og gripende stykke musikk, bølgende, mørkt og melankolsk.
Utstillingen omfatter også en performancevideo med Erik Balkes gruppe The Thirteenth Tribe, hvor musikerne spiller med sirkelpust på ulike selvproduserte rørliknende instrumenter; lydbånd og notater fra den tyske professoren Erwin Tretzels arkiv med opptak av fugle- og dyrelyder, som man kan høre et utvalg av på et nettbrett; og Thora Dolven Balkes egne opptak, dels en video som i tekst og lyd presenterer samtaler med brasilianske Sandra Benites om Guaraní-folkets språk, fortellinger og kvinnefellesskap, og, sentralt plassert ved inngangen, verket Respira Conspira, en sekskanals lydinstallasjon med opptak fra et seminar – også det med konspirasjon som tema – som hun arrangerte i Rio de Janeiro i 2016, i samarbeid med den brasilianske kunstneren Camilla Rocha Campos. Høyttalerne henger i taket over en skråstilt plattformkonstruksjon i tre, en skulptur av brasilianske Marssares, som man som besøkende må bestige – «på eget ansvar» – for i det hele tatt å komme inn i lokalet.
All that respires, conspires fremstår som en form for personlig forankret arkivisk aktivisme. På den ene siden gir det arkiviske utstillingen et nostalgisk preg. Henning Christensens avisutklipp om Gorbatsjov og Jeltsin; en lett skurrende video i falmede farger; lydbånd som så å si ingen har avspillingsutstyr til lenger – også verket som tar utgangspunkt i nylige hendelser i Rio de Janeiro, formidler et lydlandskap med en stemning av noe som er ugjenkallelig forbi. Men samtidig er det et usedvanlig ansporende, og slik sett fremtidsrettet prosjekt, som slik jeg oppfatter det, handler om nødvendigheten av å fremdyrke en sterkere oppmerksomhet, et forhøyet nærvær: Dynamisk improvisasjon, seriøse samtaler, nerdete fordypning. Evne til å lytte.
