It’s not too late to change your mind var undertittelen på osloakademiets masterutstilling i år, Free Education for All. En direkte oppfordring til norske politikere om å endre standpunkt og stoppe den planlagte innføringen av studieavgift for internasjonale studenter. Men nå er det for sent, og det universelle gratisprinsippet som hittil har rådet i det norske offentlige utdanningssystemet er historie. 9. juni ble den nye loven vedtatt med stort flertall i Stortinget. Bare de mindre partiene Rødt, Miljøpartiet De Grønne, Venstre og Kristelig Folkeparti stemte mot. Fra i høst gjelder den nye § 7-1 a i universitets- og høyskoleloven: «Statlige universiteter og høyskoler skal kreve egenbetaling fra studenter som er statsborgere i land utenfor EØS eller Sveits. Egenbetalingen skal minst dekke institusjonens kostnader for utdanningen.»
Frafallet er stort og forutsigbart. I forkant av semesterstart kunne avisen Khrono melde om nærmere 80 prosent færre studenter fra land utenfor EØS ved norske universiteter og høgskoler. Innføringen av studieavgiften innebærer en torpedering av det norske utdanningssystemets internasjonale profil, og det er en endring som ingen av studiemiljøene her i landet har ønsket seg. Tvert imot viste høringssvarene som regjeringen mottok at samtlige utdanningsinstitusjoner som uttalte seg, var sterkt kritiske til forslaget og bekymret for konsekvensene. Det er varslet at regjeringen vil innføre en stipendordning for studenter fra fattige land i budsjettet for 2024, men det er snakk om 200 stipender, som langt fra vil dekke inn de mer enn tusen studentene som har falt fra.
De siste seks årene har Kunstakademiet i Oslo i gjennomsnitt hatt fem studenter fra land utenfor EØS per år. Nå kan de opplyse om at kun én student i denne kategorien har takket ja til studieplass, mens det var sju som fikk tilbud om plass. Studenten som har takket ja slipper å betale avgift, da vedkommende omfattes av unntak på grunn av tilknytning til Norge, opplyser fungerende dekan Mike Sperlinger til Kunstkritikk. Han mener innføringen av studieavgift allerede har fått drastiske effekter ved Kunsthøgskolen i Oslo, og sier at han ikke kan forestille seg at de vil få noen studenter fra land utenfor EØS i overskuelig fremtid, utenom de som allerede har tilknytning til et europeisk land.
– Det er i første instans dypt urettferdig og usolidarisk i dagens situasjon. Men det som kanskje ikke er diskutert nok, er hvor skadelig det er for utdanningen av norske studenter i skapende kunst å miste kontakt med de beste unge kunstnerne fra andre land, sier Sperlinger. Han påpeker at den største utviklingen i kunstverden i de siste 20 årene har vært internasjonaliseringen og et mer globalt perspektiv på kunsthistorien.
– På grunn av gratis utdanning kunne vi tiltrekke oss fantastiske studenter fra Mexico, Ghana, Korea osv. Disse studentene åpnet helt andre muligheter for norske studenter og forberedte dem på å bli kunstnere i en internasjonal kontekst. Nå må vi bruke mye mer ressurser internt på å gi de norske studentene våre forbindelser til det faglige miljøet de trenger.
Kunstakademiet i Bergen har heller ingen som betaler studieavgift i år. Elleve studenter fra land utenfor EØS fikk tilbud om studieplass, av dem har kun fire studenter med fritak takket ja, blant dem tre Norpart-studenter fra Uganda. Kunstakademiet i Trondheim forteller at de hadde to betalingspliktige studenter som takket ja til plass, men at disse enn så lenge ikke har dukket opp. Kunstakademiet i Tromsø har én ny student fra land utenfor EØS, men kan ikke svare på hvorvidt denne studenten er betalingspliktig eller dekket av noen unntak.
Et av regjeringens sentrale argumenter for lovendringen – som for øvrig bryter med Arbeiderpartiets og Senterpartiets egen vedtatte politikk i regjeringsplattformen, hvor det står at utdannelse skal være gratis også for internasjonale studenter – var at så å si «alle» andre europeiske land, bortsett fra «noen delstater i Tyskland», krever studieavgift av studenter utenfra EØS. Men det er en sannhet med modifikasjoner, og det er slett ikke alle land som krever at studentene skal fullfinansiere sin egen utdanning, som er den linjen Norge har lagt seg på.
For de studentene som er avgiftspliktige koster det nå NOK 456 877 per år å studere ved Kunstakademiet i Oslo og opptil NOK 489 475 per år ved Kunstakademiet i Trondheim, mens kunstutdanningene i Bergen og Tromsø er noe rimeligere, med en årsavgift på henholdsvis NOK 373 550 og NOK 373 500. Det betyr at Norge nå har Nordens desidert dyreste kunstutdannelse for internasjonale studenter.
I Danmark er det kun Kunstakademiet i København blant kunstakademiene som har en lovpålagt studieavgift for studenter fra utenfor EØS, men nivået på egenbetalingen er langt fra det norske. Prisen er DKK 60 000 per semester, som tilsvarer ca. NOK 184 000 per år. I Sverige er prisene høyere, men fortsatt lavere enn de norske: Ved Kungl. Konsthögskolan i Stockholm koster et studieår SEK 336 022, altså ca. 323 000 NOK, mens en mastergrad i kunst ved HDK-Valand i Göteborg koster SEK 568 000 totalt – det vil si ca. NOK 273 000 per år. Ved Bildkonstakademin i Helsinki er prisen EUR 5 000 per studieår, altså ca. NOK 57 000, drøye 12 prosent av hva det koster i Oslo.
Rektor Lars Bent Petersen ved Kunstakademiet i København kan fortelle at de i høst har to nye studenter fra land utenfor EØS, én på bachelor og én på master, men begge er omfattet av unntak fra studieavgiften. Petersen sier at studentene i overveiende grad er nordiske, eller har tilknytning til et av de nordiske landene. Spesielt for Danmark er at alle studenter har krav på å kunne gå videre på master der hvor de har bestått bachelorgraden, slik at det kun er fem plasser på master hvert år som ikke går til akademiets egne studenter.
– Det har vært krav om betaling for utenlandske studenter utenfra EØS, som jeg kan huske siden første halvdel av 1990-tallet og muligens lenger tilbake, så ingen i dag kjenner til noe annet. Men internasjonalisering generelt er noe som blir diskutert både blant fakultet, administrasjon og studenter, sier Petersen.
HDK-Valand i Göteborg får to nye studenter utenfra EØS på masterprogrammet i kunst i år. Prefekt Klara Björk betegner avgiftsplikten som en utfordring i arbeidet med å lokke til seg en mangfoldig gruppe studenter, ettersom stipendmulighetene er begrenset.
– De utenomeuropeiske studentene innebærer en kvalitetshøyning for de programmene og kursene som har internasjonalt opptak, samt er en viktig brikke i institusjonens anstrengelser for å sikre et globalt orientert miljø, sier Björk.
Anneli Hovberger, sjef for utdannings- og forskningsenheten ved Kungl. Konsthögskolan i Stockholm, forteller at de hvert år har to-tre studenter fra land utenfor EØS – hvilket er det antallet studenter de kan gi stipender til for å dekke avgiften. Etter at studieavgiften ble innført i 2011 har de ikke hatt én eneste student som har betalt avgiften selv.
– Reformen rammer kunsthøgskolene hardere, ettersom studieavgiften er høyere for kunstneriske utdannelser, sier Hovberger. Hun bemerker at Kungl. Konsthögskolan og mange andre innenfor høgskolesektoren var kritiske da avgiften ble innført, og at de siden har tatt opp spørsmålet en rekke ganger.
I Norge finnes det altså foreløpig ingen stipender å søke for å få studieavgiften dekket. Innføringen av studieavgift er både et effektivt hinder for talentfulle enkeltstudenter fra utlandet som ønsker seg hit, og det begrenser utdanningsinstitusjonenes mulighet til selv å vurdere hvilke studenter de vil knytte til seg og hva slags studiemiljøer de vil etablere. Det vil igjen få negative konsekvenser for norsk kunst og kunstliv.
Ifølge statssekretær i Kunnskapsdepartementet Oddmund Løkensgard Hoel (Sp) handler innføringen av studieavgift «ikke om nasjonal proteksjonisme eller et ønske om å begrense innvandringen til Norge». Samtidig har regjeringen flere ganger brukt som argument at innføringen av studieavgift ville kunne frigjøre plasser for norske studenter, noe som jo høres ganske proteksjonistisk ut. Alt i alt er Norge nå et av de hardest bevoktede tårnene i Festning Europa, hvor ikke engang de høyest kvalifiserte og kunstnerisk begavede ikke-europeerne slipper inn – med mindre de altså kan betale en million for en mastergrad.
