Da statsbudsjettet for 2016 ble presentert av Regjeringen den 7. oktober inneholdt budsjettet en viktig post som få la merke til: Det privateide Astrup Fearnley Museet skal tildeles statsstøtte på 1 million kroner. Museet har tidligere mottatt et såkalt engangstilskudd på 500.000 kroner over statsbudsjettet. Beslutningen om å tildele museet ordinær statsstøtte vekker nå politisk motstand fra opposisjonen og kritiske spørsmål fra en rekke aktørerer i kunstfeltet.
– Det er ikke statens oppgave å finansiere et privat museum med en såpass pengesterk stiftelse i ryggen, sier kulturpolitisk talsmann for SV, Bård Vegar Solhjell.
– Museet er en veldrevet og pengesterk aktør, og dette framstår som en merkelig prioritering all den tid det finnes gode, underfinansierte tiltak å støtte og som opplever kutt. Jeg vil anta at pengene ville kunnet komme godt med hos flere offentlige museer, og at de ville ønsket midler til formidlingstiltak velkommen, mener Solhjell.
– Astrup Fearnley er en viktig privat institusjon, men de må kunne klare seg uten statlig støtte til formidling i sin planlegging av aktivitet og innhold. Vi har en regjering i dag som sier at det er viktig å tiltrekke seg andre finansieringsordninger enn den offentlige, da er det et paradoks at ikke dette er det foretrukne for nettopp Astrup Fearnley Museet i hele sin driftsform, sier Hege H. Liadal, kulturpolitisk talskvinne i Arbeiderpartiet.
Også i kunstlivet stilles det spørsmålstegn ved regjeringens prioritering.
– Man kan spørre seg hvilke prioriteringer som ligger i kulturbudsjettet når det er dokumentert, av Kulturdepartementet selv, at kunstnerne har et akutt behov for økonomisk forsterkning, både i sitt daglige arbeid og i utstillingssammenheng. Det foreligger også et stort behov for økt driftsstøtte til mindre og mellomstore institusjoner, som vi delvis har fått gehør for i budsjettforslaget for 2016. Astrup Fearnley Museet har ingen leiekostnader, de forvalter et investeringsfond og har en sterk privat finansiering i ryggen. Spørsmålet er hvorfor departementet velger å tilgodese private institusjoner når det beviselig finnes viktigere prioriteringer å gjøre, sier Leif Magne Tangen, intendant i Tromsø Kunstforening.
– Har vært flinke
Bevilgningen til Astrup Fearnley Museet er øremerket «utstillingsproduksjon og formidling av kunst». Også Kistefos-museet vil i 2016 motta 1 million kroner, om det ikke blir endringer i budsjettforhandlingene på Stortinget. På Kistefos skal støtten gå til «videreutvikling av formidling og drift av kunst- og industrihistorien».
Statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag forklarer regjeringens budsjettforslag.
– Både Astrup Fearnley Museet og Kistefos-museet har vært flinke til å drive sine institusjoner kun med private midler. Regjeringen ønsker med disse tilskuddene å anerkjenne arbeidet som disse museene gjør. Tilskuddet er ikke minst et viktig bidrag til å styrke museenes formidlingsvirksomhet, som de har signalisert til oss at de har behov for å utvikle. Men regjeringen er fortsatt opptatt av at disse museene viderefører sitt tette samarbeid med private aktører, sier Vinje Borgundvaag til Kunstkritikk.
Kultursosiolog Dag Solhjell forstår den nye vendingen i kulturbudsjettet som et ledd i en kulturpolitikk som handler om å bruke midler på en måte som kan stimulere til større private investeringer og tilskudd.
– Vi står overfor noe som kan synes som et paradoks, nemlig at en relativ liten sum offentlig støtte kan generere ytterligere privat støtte. I tillegg til 1 million kroner, får de to museene en symbolsk kapital i form av en slags statlig velsignelse av den private formen som gjør at de lettere kan skaffe seg ytterligere privat støtte. Nå kan sponsorene sole seg i glansen av fast statlig støtte. All offentlig støtte handler også om utveksling av ære. Det er ikke tilfeldig at det involverer to godt synlige private institusjoner som har høstet stor kunstnerisk anerkjennelse, sier Solhjell.
Museumsmann og tidligere direktør for Fritt Ord, Erik Rudeng, mener offentlig støtte til private museer er en historisk modell for utviklingen av kunstinstitusjonen.
– En stor andel offentlig støttede museer i Norge og i Skandinavia har startet som rent private initiativer, som for eksempel Henie Onstad Kunstsenter. Begge museene som nå er inne på det foreslåtte statsbudsjettet er institusjoner som på en verdifull måte supplerer de offentlige institusjonene i disse to regionene, og som har bidratt til å skape en større grad av pluralisme på hver sin måte. Tankegangen er at de fortjener støtte for sin funksjon i samfunnet, og dette er i grunnen hovedstrukturen for hvordan mange kulturinstitusjoner har utviklet seg i Norge. I mine øyne viser det at drømmen om det helprivate kunstlivet er feilslått, fordi det skapes en reell og ønskelig vekst som kommer et bredt publikum til gode, noe som igjen fører til behov for offentlig tilskudd hvis de skal opprettholdes på lang sikt, mener Rudeng.
Må stå til ansvar
Astrup Fearnley Museet måtte i 2014, på skriftlig oppfordring fra Kulturdepartementet, snu i saken da de først unnlot å betale kunstnerhonorarer og frakttilskudd i forbindelse med utstillingen Europe, Europe, til tross for at de hadde mottatt 200.000 kroner fra Kulturrådet til formålet.
– Generelt er det ingenting i veien for at private institusjoner skal kunne motta statsstøtte. Men med statsstøtte følger et offentlig ansvar, og spørsmålet er hvordan de private museene vil komme til å forholde seg til offentlighetsprinsippet, eller vederlagsavtalen for kunstnere, sier Marianne Hultman, daglig leder for Oslo Kunstforening til Kunstkritikk.
– Foreløpig finnes kun den statlige prøveordningen når det gjelder avtaler om honorar til kunstnere som stiller ut. Men det forhindrer ikke at kunsthaller og museer som foreløpig ikke er omfattet av prøveordningen, også bør bestrebe seg på å betale kunstnerne. Et annet spørsmål er hvilket ansvar vi kan forvente oss av semi-private aktører når det gjelder for eksempel kjønnsbalansen i utstillinger og samlinger. Munchmuseet fikk tidligere i år sterk kritikk for deres utstillingsprogram de neste to årene som ikke involverer en eneste kvinnelig kunstner. Vil de private museene ta et annet offentlig ansvar for hvilke signaler man gir til publikum når utstillingene marginaliserer halvparten av befolkningen? spør Hultman.
Også Gidsken Braadlie, fungerende leder i Norske Billedkunstnere, er opptatt av det offentlige ansvaret statsstøtte innebærer.
– Astrup Fearnley Museet har tidligere ikke vært de som har betalt kunstnerne for den jobben de gjør i forbindelse med museets utstillinger. Det hadde derfor vært gledelig om de frivillig gikk inn for en fullverdig utstillingsavtale for kunstnere i sine program. På den måten kan de stille seg i spissen for en ny æra i norsk kunstnerpolitikk og rette opp et frynsete rykte, mener Braadlie.
I Kulturdepartementet bekrefter statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag det nye kravet til å følge offentlige avtaler.
– Alle museer som viser fram billedkunst, kunsthåndverk og fotografisk kunst som er i kunstnerens eie er omfattet av avtalen mellom staten og kunstnerorganisasjoner om utstillingsvederlag, dersom de får tilskudd fra Kulturdepartementet. Alle museer som får støtte fra Kulturdepartementet er også forpliktet til å følge retningslinjer for økonomiforvaltning, sier Vinje Borgundvaag.
Derimot er de private museene ikke omfattet av kravet om offentlig innsyn. Statssekretæren hevder også at staten ikke legger føringer for innkjøpene til museenes samlinger. Under den sittende regjeringen er tildelingsbrevene fra Kulturdepartementet blitt mindre omfattende, men en institusjon som Nasjonalmuseet oppfordres fortsatt til balanse mellom norske og internasjonale, kvinnelige og mannlige kunstnere.
Tar på seg forpliktelsene
– Selvfølgelig tar vi på oss alle de forpliktelsene som statsstøtten innebærer. Det sier direktør Gunnar B. Kvaran ved Astrup Fearnley Museet til Kunstkritikk. Han svarer følgende på om hvorvidt støtten kan påvirke samlingen og utstillingsprogrammet:
– Våre utstillinger viser både ledende norsk og internasjonal samtidskunst, og selv uten statlig støtte har vi vært svært bevisst på balansen mellom kvinnelige og mannlige kunstnere. Astrup Fearnley Museet er den institusjonen i Norge som arbeider mest ambisiøst med innsamling og formidling av internasjonal kunst. Det definerer vår posisjon i norsk kunstliv. Statlig støtte er en anerkjennelse av at vi har en enestående internasjonal kunstsamling som det ikke finnes maken til ved andre norske museer. I tillegg har vi en kunnskap og spisskompetanse innenfor dette feltet, som er viktig for det norske moderne samfunnet.
Men vil ikke statsstøtte svekke den uavhengigheten som museet har nytt godt av i egenskap av å være nettopp privat?
– Vi er fortsatt et privat museum, og vår samling og kunnskapsproduksjon komplementerer Nasjonalmuseet og andre kunstformidlingsinstitusjoner i Norge på en vesentlig måte. Støtten fra Kulturdepartementet kommer til å forbedre og øke våre forbindelser med skoleverket og publikum generelt. Museet henter inn støtte fra stiftelser, sponsorer og det offentlige. Til sammen gjør dette det mulig å utvikle og forsterke kunnskapsproduksjon og kunstformidling. Bevilgningen fra staten gir oss muligheter til å forsterke vårt formidlingsprogram, og vårt ønske om å være en referanse for direkte personlig og teknologisk formidling av kunst.
Forstår du at statsstøtte til museer med sterk privatkapital i ryggen kan være en vanskelig prioritering å forstå for en rekke sterkt underfinansierte mindre offentlige kunstinstitusjoner?
– Jeg tror at de fleste er enige om at vi trenger store museer som har mulighet til å samle på og å presentere norsk og internasjonal kunst til publikum. Men man kan si at i Oslo er det altfor stor forskjell på de store og de mellomstore institusjonene.
