Oslobiennalens program denne våren begrenser seg til to digitale lanseringer med verk av Øystein Wyller Odden og Alexander Rishaug. Begge tar de utgangspunkt i en forholdsvis enkel kunstneriske idé: Det dreier seg om å forsterke lyder vi vanligvis ikke legger merke til. Wyller Odden kombinerer lyden av vekselstrøm med klassisk orkestrering i Oslo Rådhus, mens Rishaug har bearbeidet lyder fra feltopptak i Høyblokka i regjeringskvartalet. Ved å samtidig løfte frem disse symboltunge, arkitektoniske omgivelsene, gjør kunstnerne en ellers triviell akustisk materie til et vitnesbyrd om vår nære politiske historie.
Øystein Wyller Oddens kvarter lange Power Line Hum ble fremført i Rådhussalen hver ettermiddag fra mai til august 2019, og var tilgjengelig på Oslobiennalens nettsider fra 5. – 10. mai. Her tok kunstneren i bruk Rådhussalens innebygde orgelpiper, som har vært stumme siden bygget stod ferdig i 1947, ettersom pengene løp ut før instrumentet ble ferdigstilt. I Power Line Hum tilfører et enkelt vindsystem ny luft til det gamle instrumentet, og sammen med et billigere, elektronisk Hammondorgel, spiller orgelpipene en vedvarende lavfrekvent bass. Denne lyden er basert på en analyse av svingingene til vekselstrømmen i et sikringsskap på Rådhuset. Ettersom strømnettet påvirkes av forbruk og produksjon, varierer også lyden fra orglene i takt med bevegelsene i kraftmarkedet.
Dette konseptet, der lyden fra strømnettet oversettes og forsterkes, har Wyller Odden videreført i Kraftbalanse – et verk for flygel og strykere som ble fremført av et kammerorkester i Rådhushallen under Ultimafestivalen i 2019. Fra en stikkontakt trakk Wyller Odden ledninger til vibrasjonselementer fastmontert i flygelet, slik at strengene vibrerte til frekvensen fra strømnettet. Samtidig avleste de åtte strykerne svingingene i sanntid via et multimeter og tilpasset musiseringen deretter. I promomaterialet på Oslobiennalens hjemmesider kan man se videodokumentasjon av denne konserten. Videoen Wyller Odden nå lanserer viser en tikkende klokke og en tallrekke som angir strømfrekvensen under konserten mens musikken spiller i bakgrunnen.
Pianoets vibrering skaper en glødende basstone som brer seg utover. I første halvdel bygger strykerne opp en sitrende, klagende musikk, den pulserer, utvider seg og trekker seg sammen. Midtveis virker strømforbruket å ta seg opp, og stykket stiger i intensitet. Strykerne beveger seg tidvis mot en høy diskant, eller trykker voldsomt til i et lavere register. Musikken velter ut i svære og omfangsrike toner, dirrer mot et bristepunkt.
Omformingen av elektrisk strøm til musikk løfter den ut av hverdagens store bakgrunn. Begge Wyller Oddens komposisjoner er fremført foran Rådhussalens monumentale veggmalerier. Alf Rolfsens freske Et bilde av vår nasjon (1938-1950) utgjør bakgrunnen i videoen av Power Line Hum. I sentrum av bildet danner en fakbrikkarbeider, en sjømann og en fisker en pyramide, og tematiserer arbeiderbevegelsens forening av by og land. Wyller Odden setter tentativt dette politiske narrativet i forbindelse med utbredelsen av elektrisk strøm, der utbyggingen av vannkraftverk sørget for Norges industrielle gjennombrudd i 1905. Samtidig bringer det klassiske ensemblet frem maleriets grandiose karakter, og hvordan Rolfsens fortelling om nasjonsbygging tar i bruk den heroiske realismens formspråk.
Alexander Rishaugs Y (59°54’54,76”N 10°44’46,03”Ø) lanseres som åtte lydfiler på nett, i tillegg utgir Oslobiennalen arbeidet i form av en LP og en forseggjort boks. Lik Wyller Oddens inngår arbeidet i en modernistisk tradisjon for utforskning av hverdagens «konkrete» lyder. Åpningssporet, Høyblokka, Justisdepartementet, 12. Etasje kl 05:38 29.10.2017 er hvit støy fra et ventilasjonsanlegg, der lydene tiltar i styrke og kaster metalliske ekko. En rumlende, dyp bass omslutter lytteren klaustrofobisk. Det rister og vibrerer, og de radierende lydene ligner duren fra et forurensende kraftanlegg. Av og til trenger fuglekvitter så vidt gjennom støyen, sammen med dumpe lyder fra bygningsarbeidet utenfor. I Høyblokka, Ventilasjonssjakt 12. Etasje kl 09:48 29.10.2017 høres knirking og knak fra papir og papp, mens plastmaterialer blafrer og knitrer.
Tittelen Y (59°54’54,76”N 10°44’46,03”Ø) viser til Høyblokkas geografiske koordinater, og samtlige åtte spor er utstyrt med anvisninger til opptakssted og -tidspunkt: rom, etasje, dato, klokkeslett. Utgivelsen ledsages av en katalog med svart-hvitt-fotografier av Arne B. Langeleite fra regjeringskvartalet: totaler av den grå fasaden; nærbilder av relieffer i naturbetong; tomme, forfalne interiører. Den pertentlige indekseringen og nøkterne dokumentasjonen forankrer lydene i en empirisk virkelighet. I ett av bildene dukker kunstneren selv opp, liggende på ryggen i en korridor, formodentlig andektig lyttende. Rishaugs forsøk på å sette et åsted i tale har likhetstrekk med Claude Lanzmanns ti timer lange Holocaust-dokumentar Shoah (1958), som viser særdeles langsomme bilder av togspor og gjengrodde konsentrasjonsleirer. Ved å senke hastigheten til det seigeste, gis landskapet en ny, fremmed form. Selv om Rishaugs utgivelse ikke tar i bruk tid på samme måte, fremstår den hverdagslige støyen med en lignende fysisk og fremmedgjørende pregnans.
Wyller Oddens klassiske ensemble med flygel og strykere gir summingen fra strømnettet en gjenkjennelig, dramatisk-musikalsk form og vekker til live Rolfsens skildring av arbeidernes organisering, som ledet til etableringen av velferdsstaten. Høyblokka ble det estetiske monumentet for hele dette moderne samfunnsprosjektet. Ved å løfte frem den utbombede bygningens auditive avtrykk, kontemplerer Rishaug terrorens splittende inntreden i denne historiske alliansen mellom progressive idealer og økonomisk vekst.