Utstillingene på det vesle visningsstedet K4 i Oslo har tidvis et underjordisk preg, men denne gangen kunne parallellen like gjerne som en hule, vært en landevei i mørket: Den hurtige rekken av skannede bilder i Nikhil Vettukattils video Fremmedgjøring freser mot øynene. I flomlys fra billykter stivner dyr, herunder selvsagt også mennesket; blendet og med forringet orienteringsevne, kommer vi oss ingen vei. Hvordan har vi det med fremmedgjøring i dag, når industrien som medvirket til denne febrilske moderne opplevelsen, er lagt utomskjærs?
Den korte, projiserte videosløyfen som utstillingen i sin helhet består av, kaster ut glimtvise skann av fotografier, i en fart som gjør at eksponeringstiden ligger helt på grensen av hva som lar seg oppfatte. De synlige trykkrasterne forteller meg ett og annet om reisen til bildene, fra et eldre, trykt medie til digitalisert fremvising, og den korthugde pressemeldingen kaster ut hint som leder til fotografene Michael Schmidts, Michael Kennas og Sebastião Salgados verk fra tidlig nittitall. Schmidt, Kenna og Salgado arbeidet i en periode like etter en omvelting av verdens maktbalanse fra (i kanonisert kortform) «kald krig» til «historiens død». Omveltningen ble etterfulgt av intensivert utflagging av vestens industriproduksjon sørøstover (sett fra et kulturelt protestantisk perspektiv). Kennas bilder viser sublime landskap med spor etter reisverk, som for meg minner om en slags fremtidsruiner i en verden uten mennesker. Schmidts Ein-Heit (1996) sidestiller egne gråtonebilder fra et nylig gjenforent Berlin med funnede bilder og trykksaker. Salgados dokumentasjon av gullgruvedrift i Brasil fremstiller «det edle strevet» i et merkelig, nesten sakralt lys.
Vettukattil reproduserer bildene i svart-hvitt og inverterer dem, slik at de ligner negativer. Etter en sekvens med tydelig adskilte enkeltbilder, dels i takt, dels ute av takt med trommemaskinen i teknosporet Black Alienation av Zenith, kommer noen sekvenser i rask rekkefølge. Det er påfallende hvor mye lettere det er å registrere hvert enkelt bilde her, når man ikke rekker å miste fokus i pausen mellom dem, selv om eksponeringstiden for hvert bilde er identisk med den første sekvensen. Etter stillbildesekvensene følger en video av nyere dato der samlebåndsarbeidere pakker telekommunikasjonsverktøy: Selv det å lime klistrelapper på boksene er det mennesker som utfører, arbeidskraften deres fortsatt billigere enn maskiner.
Det harde lydsporet og det flimrende bildekjøret aktiviserer kroppen og legger til rette for en måte å se bilder på som understreker makten de øver over oss. I Flash in the Metropolitan (2006) brukte Lucy Skaer og Rosalind Nashashibi blitz i et mørklagt museum til å kort lyse opp gjenstander i museets samling. Ikke bare setter informasjonsglimtene kropper og øyne i arbeid, de underliggjør også det kjente ved å isolere det fra institusjonens forklarende ramme. Grepet gjeninnsetter dessuten en avstand i tid; om en forestiller seg at glimtet av lys er dag og det etterfølgende mørket natt, binder det erkjennelsen til en verden før eletriske lyskilder. I Fremmedgjøring fremstår de skannede fotografiene i en forstand som «hulemaleri»: synlige bare glimtvis, som i det flakkende lyset fra en åpen flamme. Bildenes tingliggjøring av det eller den avbildede forsterkes paradoksalt nok av at de så raskt røves fra meg; eierfølelsen som det å ha tilgang til og kunne granske bildet gir, blir mer påtagelig når den løser seg opp i fjetrende lysglimt.
Vettukattil håndterer disse bildene han låner fra det humanistiske arkivet på en måte som ikke skjermer den diktede skillelinjen mellom et oss og et dem, en oppdeling produsert av en globaliseringsdynamikk fotografene uforvarende har bidratt til. Noen av fotografiene viser systemer og enkeltmenneskets plass i disse, ved samlebåndet, i gruven, under vimplene til varierende statsmakter: det unike individet fanget i kverna. Avstanden betrakteren opplever til de avbildede menneskene og situasjonene oversettes til avstand i tid og rom.Å se lidelse uten å skjønne hvordan en kan påvirke eller hindre den, normaliserer oppfattelsen av at «der borte er det vanlig å lide». Denne avstanden ligger i en forstand innbakt i fotografiets reise, fra det geografiske stedet negativet ble eksponert til stedet bildet vises.
Slik beretter Vettukattils arbeider om en dobbel fremmedgjøring, både den til de avbildede menneskene som er fanget i industriens og maktens systemer, og betrakterens fremmedgjøring overfor lidelsen disse motivene formidler — som bygger på en forestilling om å ha unnsluppet. Vettukattils bildestrøm fra nittitallet forteller om hvordan steder diktes fremmede gjennom den fotografiske representasjonen. Samtidig suger sløyfens drivende visuelle og lydlige rytme meg inn, forpurrer bildenes distanserende effekt og minner om at produksjonen fortsatt eier kroppen min.
