Queerkarneval

Lips Painted Red på Trondheim kunstmuseum er ambisiøs og severdig, men hopper bukk over feminismens og queerteoriens reformuleringer av mellomrommet mellom mann og kvinne.

Jenny Grönvall, Peggy Sue Ullared, 2002. Foto: Charlotte Eliasson. Courtesy of the artist.
Jenny Grönvall, Peggy Sue Ullared, 2002. Foto: Charlotte Eliasson. Courtesy of the artist.

I artikkelen «Postmodernism’s museum without walls» fra 1986 demonstrerer Rosalind Krauss hvordan Andre Malraux’ idé om det imaginære museum har blitt et ideal for virkelige museumsinstitusjoner, når disse vraker moderne prinsipper som kronologi, stilutvikling og virkningshistorie til fordel for tematiske møter mellom verk på tvers av geografi, historie og teknikk. Siden Pontus Kyander overtok direktørstolen ved Trondheim kunstmuseum (TKM) i 2011 synes museet å være drevet etter nettopp disse prinsippene. Dette kommer tydeligst til syne i de halvårsvise monteringene av kunstmuseets samling, der verker fra ulike epoker kombineres med en bred presentasjon av et visst samtidig kunstnerskap, og det sammenbindende ledd innenfor hver utstillingssal som oftest ligger på motivsiden.

Når museet med henvisning til hundreårsjubileet for norske kvinners stemmerett arrangerer utstillingen Lips Painted Red. Strategier for å skape og opprettholde kvinnelige identiteter er det kuratoriske grepet i bunn og grunn ganske likt samlingsutstillingene. Kunstnerutvalget favner vidt: Av de rundt 30 utstillerne er de fleste etablert på den internasjonale samtidskunstscenen med fotorelatert praksis, men suppleres av både eldre, lokale og studerende kunstnere, samt noen få som arbeider i andre teknikker. Videre alternerer utstillingen mellom fordypning i utvalgte kunstnerskap og kuratorisk arrangerte møter mellom enkeltverk – dette gjennom inndelingen i én separatutstilling med den peruvianske konseptkunstneren Teresa Burga og gruppeutstillingene (Re)appropriate og Explore and expand. Disse to inneholder igjen både små separatutstillinger, i form av egne rom forbeholdt kunstnere som Claude Cahun og Sanja Iveković, og arealer som samler de øvrige kunstnerne.

Christer Strömholm, Wanda på hotellrummet. © Christer Strömholm.
Christer Strömholm, Wanda på hotellrummet. © Christer Strömholm.

Verkene i utstillingen knyttes sammen gjennom et nettverk av konseptuelle, mediale og ikonografiske slektskap: Mette Tronvoll, Else Marie Hagen og Heli Rekulas verker refererer alle til motebransjens billboardestetikk gjennom storformats studioportretter i farge, og Sanja Iveković, Penelope Slinger og langt yngre Anna Nordquist-Andersson gjenbruker mediebildets kvinnekropper i sine collager. Det mest fremtredende motivet, kjønnsoverskridelse, figurerer i alt fra gamle kriminalportretter hos Pauline Boudry/Renate Lorenz, til Lasse Perssons humoristiske animasjonsfilm Bikini (2004). Slik fremstår Lips Painted Red som en montasje bygget opp rundt visse tilnærminger til det kvinnelige.

At noe som ligner «det veggløse museum» synes å være idealet for Trondheim kunstmuseums virksomhet er i prinsippet et gode, ettersom denne kurateringsmodellen bidrar til å legitimere arbeid med internasjonal samtidskunst innenfor rammene av en regional museumsinstitusjon. Trondheims institusjoner har i liten grad vært i dialog med kunstscenen utenfor landegrensene, og ikke minst i påvente av en kunsthall skal museet virkelig berømmes for å bøte på denne mangelen med ambisiøse mønstringer som Lips Painted Red. Utstillingen bidrar videre til å ivareta museets forpliktelser gjennom kontekstualisering av lokale kunstnerskap, som når trondheimskunstner Karianne Stensland presenteres sammen med Jenny Grönvall og Lilibeth Cuenca Rasmussen, nordiske kunstnere som i likhet med Stensland anvender performative strategier til å ironisere over kvinnerollen. Gjennom det kuratoriske grepet oppstår også en aktualisering av verk fra TKMs samling, i dét Christer Strömholms ømme portrett av en fransk transvestitt i Wanda på hotellrummet (1963) møter Shigeyuki Kiharas Fa’afafine; in the Manner of a Woman (2005), der den samoanske kunstneren skildrer det tredje «mellomkjønnet» som finnes i hennes egen kultur med kolonimaktens orientaliserende blikk.

Shigeyuki Kihara, Fa'afafine; In the Manner of a Woman, 2005. Courtesy of Shigeyuki Kihara Studio.
Shigeyuki Kihara, Fa’afafine; In the Manner of a Woman, 2005. Courtesy of Shigeyuki Kihara Studio.

Det litt uforpliktende, synkroniserende nettverksprinsippet som preger kurateringen gagner imidlertid ikke verkene som presenteres like mye som den kommer utstillingens lokale visningskontekst til gode. Mellom museumsidealet som synes å ligge til grunn på den ene siden og feminismen og queerteorien utstillingen forholder seg tematisk til på den andre, finnes nemlig noen uheldige spenninger som kan sies å bunne i ulike holdninger til størrelsen verk. Forestillingen om det avgrensede eller autonome verket kan hevdes å være et produkt av den moderne – og kjønnssegregerte – kunsthistorien, og verket har i seg selv vært oppfattet som en autoritet. For den tidligfeministiske kunsten var dette motivasjon for å delta i en større, postmoderne dugnad for nedbrytning av verkets grenser. Strategien generelt var å relatere verkene til større kontekster, som serielle prosjekter, kollektive aksjoner, eller – mer spesifikt for feminismens kunstnere – til kunstnerpersonligheten selv, gjennom ytring av kjønnspolitiske standpunkt, utlevering av private erfaringer, eller iscenesettelse av egen kropp.

 Teresa Burga, oversiktsbilde fra utstillingen på Trondheim Kunstmuseum. Foto: Anders Solberg.
Teresa Burga, oversiktsbilde fra utstillingen på Trondheim kunstmuseum. Foto: Anders Solberg.

Deler av Lips Painted Red får frem dette aspektet. Det gjelder først og fremst separatutstillingen med Teresa Burga, der «konkret feminisme», med verk som dveler ved kvinnens innskrenkede muligheter i forhold til mannen og avstanden mellom skjønnhetsideal og virkelig kvinne, kobles sammen med mer fundamental kritikk av verksobjektet og kunstnergeniet i Burgas Fluxus-lignende instruksjoner til urealiserte verk. Feminismens åpning av verket ivaretas på sett og vis også innenfor de øvrige fordypningsområdene i utstillingen, som viser serier og større verksutvalg av én kunstner. Tross en strengt museal innramming og montering av enkeltverkene, gir de her et innblikk i kunstnerens helhetlige prosjekt og dets politiske budskap.

Gruppearealene i Lips Painted Red, og utstillingen sett samlet, synes derimot ikke å være inspirert av feministisk motiverte forsøk på å dekonstruere verksbegrepet, men av den tvert om isolerende tilnærmingen til kunstverket som forfølger Malraux’ idé om det imaginære museum. Ideen hadde sitt utspring i fotografiske reproduksjoner av kunst, og muligheten disse ga til å løsrive verker fra sin opprinnelige kontekst og sammenstille dem i skiftende konstellasjoner basert på ulike «søkeord». På samme måte inngår svært mange av arbeidene i Lips Painted Red opprinnelig i større serier, eller de er «statements» fra et konsistent kunstnerskap, men bringes her ut av sin sammenheng og over i en ny. Vel kan nye betydningslag dannes på denne måten, men i flere tilfeller skjer det samtidig en uheldig forskyvning både av verkets tematikk og karakter. Det mest utpregede eksempelet på dette skjer med Inga Svala Thórsdóttir, som over flere år har arbeidet med planene for en alternativ by på Island i prosjektet BORG. I Lips Painted Red er BORG representert gjennom det ene fotografiet Bejarlekur – der en kvinne tisser stående – og det omfattende prosjektet reduseres dermed til en ren illustrasjon av utstillingens tematikk, nemlig den kvinnelige identitet og det kjønnsoverskridende.

Sanja Iveković, oversiktsbilde fra utstillingen på Trondheim Kunstmuseum. Foto: Anders Solberg.
Sanja Iveković, oversiktsbilde fra utstillingen på Trondheim kunstmuseum. Foto: Anders Solberg.

Også de øvrige verkene illustrerer at klesdrakt, hår, sminke, seksualiserte blikk og positurer kan brukes til å spille med kjønnsstereotypiene. Men utstillingens tendens til å «sample» verk basert på ikonografi gjør at verkene blir til utbyttbare eksempler, og gjennom fokuset på det ytre bekreftes et bilde av kjønnskategoriene som visuelle motpoler man kan bevege seg mellom og innta ved hjelp av bestemte attributter. Man kan dermed si at utstillingen avbilder mellomrommet mellom mann og kvinne, men feminismens og queerteoriens forsøk på å reformulere dette mellomrommet later det ikke til at man har tatt lærdom av her. Konsentrasjonen om biologiske og utseendemessige identitetsmarkører tilsidesetter i stor grad undersøkelser av kjønnsmessige handlingsmønstre, sosiale roller og relasjoner. Da etterlates lite rom for problematisering av hvilke mekanismer som ligger til grunn for vårt forhold til kropp og seksualitet, og vår inntreden i enten etablerte eller alternative roller.

I den grad det finnes slik refleksjon i utstillingen, tyr man i hovedsak til den vanemessige forklaringen om at skjønnhetsidealer fra media og motebransje påtvinger oss bestemte væremåter. Forløsende unntak er Kutlug Atamans fireskjerms videoverk Women who wear wigs (1999), der fire tyrkiske kvinner forteller om bakgrunnen for at de ønsker – eller ser seg nødt til – å bære parykk, og Leigh Ledares to videoer som omhandler intimitet og seksualitet i forholdet mellom mor og sønn. Disse verkene utfordrer tanken om at mennesket fritt kan velge å ikle eller avkle seg rollen som kvinne, og antyder at det skal mer enn girlpower til for å ta et oppgjør med forventningene til kjønn og seksualitet, når disse etableres av autoriteter som religion, lovverk og familie.

Kutlug Ataman, Women who wear wigs, 1999. Foto: Anders Solberg.
Kutlug Ataman, Women who wear wigs, 1999. Installasjonsbilde fra Trondheim kunstmuseum. Foto: Anders Solberg.

Læserindlæg