Sarah Sørheim og Nora Ceciliedatter Nerdrum mener resepsjonen av Faldbakkens utstillinger er preget av kritikernes ønske om å holde seg inne med «samtidskunstens wonderboy».
I forrige utgave av Morgenbladet skriver Sarah Sørheim og Nora Ceciliedatter Nerdrum om resepsjonen av Matias Faldbakken i norske medier. De mener mottagelsen av Faldbakkens utstillinger hverken evner å formidle eller å vurdere Faldbakkens prosjekt, men i stedet viser kritikernes ønske om å holde seg inne med det de beskriver som «samtidskunstens wonderboy». I et ledsagende intervju med Morgenbladets Jon Kåre Time utvider de kritikken til å gjelde norsk kunstkritikk generelt, som de mener er nesten utelukkende myntet på kunstmiljøet selv. De mener norske kritikere på død og liv vil vise andre at de forstår, og ofrer lesbarheten og formidlingen på veien.
I gårsdagens utgave av Klassekampen vies artikkelen stor plass med intervjuer med Marit Paasche og Kjetil Røed, to av kritikerne som Sørheim og Nerdrum angriper. Avisen har også intervjuet Lars Vilks som mener artikkelforfatternes angrep på kritikerstandens autoriteter mangler autoritet, og som omtaler Faldbakken som en original kunstner med en strategisk bevissthet om sitt kunstneriske virke. I tillegg er det visstnok flere kommentarer på vei i neste nummer av Morgenbladet som kommer på fredag.
Dermed kan man vel si at den noe abstrakte diskusjonen omkring «krisen i kunstkritikken» som har foregått i svenske og etterhvert norske medier det siste halvåret har blitt dratt ned på jorda og fått sin heilnorske vinkling. Og det er kanskje vel og bra. For hvis vi skal snakke om kritikken er vel det beste å se nærmere på kritikkene selv. Og en kritisk gjennomgang av mottagelsen av en av norges mest omtalte og omdiskuterte unge kunstnere og forfattere må jo være det beste utgangspunktet for en slik undersøkelse. Men dessverre er det akkurat her Sørheim og Nerdum svikter. For i stedet for å gå nærmere inn på de forskjellige kritikkene virker artikkelen mer som et dårlig skjult korstog mot en kunstner artikkelforfatterne mener har fått alt for mye oppmerksomhet, der løsrevne sitater tatt ut av sin sammenheng brukes for å underbygge en sikkert ektefølt følelse men med et meget sviktende resonnement.
Noen og enhver kan vel bli både misunnelige og irriterte over den store plassen Matias Faldbakken har hatt i norske medier de siste åra. Med den relativt begrensede plassen som vies billedkunst, er det ikke tvil om at Faldbakkens gjennomslagskraft har gått på bekostning av andre kunstnerskap. Gjennom sin nærmest uslåelige strategi ved å samtidig henvende seg til kunstverden og til litteraturverdenen, har Faldbakken blitt en av norges mest omtalte kunstnere, og samtidig har tematikken han arbeider med, blitt et referansepunkt for både kritikere og andre kunstnere.
Men en ting er den voldsomme fokuseringen på Faldbakken. Den kan vi alle se. En annen ting er innholdet i tekstene. Og da er vi nødt til å lese dem. Når Sørheim og Nerdrum skriver at kritikerne «viser en nesten ubegrenset iver etter å legitimere Faldbakkens prosjekt», er det en grov forenkling. En gjennomgang av anmeldelsene av Faldbakkens siste utstilling på galleri Standard viser at halvparten av dem er kritiske. En av dem er Kjetil Røeds anmeldelse her på sidene den 18. oktober. I Sørheim og Nerdrums artikkel brukes denne som kroneksemplet på en kritikk som ivrer etter å spille på lag med Faldbakken, ved hjelp av et komplisert og utilgjengelig språk. Tar man seg derimot tid til å lese anmeldelsen, vil man oppdage at den er både kritisk og problematiserende, samtidig som sitatet de trekker ut som meningsløst, gir mening hvis man leser den påfølgende setningen.
Hvis vi skal diskutere kritikken av Faldbakkens prosjekt er det etter min mening andre innfallsvinkler som er langt mer produktive enn Sørheim og Nerdrums. Faldbakkens kombinasjon av litteratur og billedkunst og hans posisjon i media, gjør at han vanskelig kan plasseres inn i en tradisjonell objektorientert billedkunstforståelse. De forskjellige delene av hans kunstnerskap utgjør et hele som jeg tror både publikum og kritikere egentlig opplever, men som har vært lite til stede i kritikken. Få har forsøkt å gå nærmere inn på hvordan samspillet mellom Faldbakkens bøker og hans utstillinger faktisk fungerer. (Kjetil Røed er et hederlig unntak her.) Grunnen til dette tror jeg handler om metode. Litteraturkritikken ser ikke ut til å ha de nødvendige verktøy for å se på et litterært verk som også er et billedkunstverk, og kunstkritikken har i liten grad evnet å tatt opp i seg at Faldbakkens verk også fortsetter på utsiden av galleriet. Faldbakken selv er sikkert ganske fornøyd med denne situasjonen. For slik jeg oppfatter det, er det nettop i dette fremdeles uoppmålte rommet mellom kunstverden og litteraturverden at kunsten hans utspiller seg. Og sånn sett kan man si at Sørheim og Nerdrum har rett: Kritikken har ikke klart å plassere Faldbakkens prosjekt fullt ut. Fremdeles gjenstår den endelige kvalitetsvurderingen og fremdeles er det ikke klart hvilken posisjon Faldbakken skal tildeles i kunsthistorien. Men det gjelder forhåpentligvis ikke bare ham.
Joda, Røed. Tema er, eller bør være, den debatten Sørheim og Nerdrum igangsatte. En eventuell debatt om hvordan debattdeltagerne posisjonerer seg, evt. strategisk, er noe annet, og (gjesp) ganske uinteressant.
Meling: Innholdløs kunst kan være høyt oppskattet. Desto viktigere å få den ned på jorda. Følgelig: Offentlig vurdering.
Hvilke egenskaper kunstverk har, er åpent for debatt. Det er også i hvilken grad kritikken skal kontekstualisere kunstverk. Selv mener jeg at kunstkritikk som ikke kontekstualiserer, er uinteressant. Vi har sett nok “historiske eksempler” på hvor lite relevant formalistisk, internalistisk kritikk kan være.
Vurdering av hvorvidt kritikken av Fadbakken er treffende…ja det er jo det man snakker om. Selv er jeg i hovedsak enig med Nerdrum & Sørheim. Mye kunstkritikk er intern, ordmagisk, kvasivitenskaplig, hofforientert.
Mange kritikere har en intuisjon på at Faldbakken vil sette spor etter seg på en eller annen måte. Derfor prøver de å vise at de er inneforstått med hans kunstfelt-manipulering. Slik som f.eks. Røed som er så på innsiden av Faldbakkens motivasjon at han sitter og rapporterer om Faldbakken “lykkes” eller ikke med å være Faldbakken.
Og det er jo..helt uvesentlig. Poenget må være å forklare Faldbakkens kunst i en historisk sammenheng. HVORDAN/-NÅR endte vi opp med dette?
Hva mener du “vås”, Korslund? “…at kritikken ikke bør formidle noe mer enn hva det omtalte kunstverket gjør selv”. Det er da åpenbart hvordan innholdsløs kunst skal vurderes utifra en slik posisjon – ved ikke å gi en offentlig vurdering av den!
Mer generelt kan man tenke på hva slags språkspill som har vært brukt i kunstbedømmelsen opp gjennom historien. Eksempelvis er en gotisk kirkedør ikke yndig, men majestetisk; et Turner-maleri er sublimt snarere enn underspilt; en Volnay er subtil og livlig heller enn muskuløs og overveldende. Enkle eksempler, men så er da heller ikke poenget særlig avansert; kun det at kritikken ikke bør tillegge kunstverket egenskaper det ikke har. Det er dette jeg oppfatter som “støy” – et mulig anstrøk av velvilje hos kritikeren som “forbedrer” kunstverket, eller at språkspillet ikke følges. For å relatere til ingressen til denne debatten hvor Faldbakken omtales som “original” og “strategisk bevisst om sitt eget virke”; “kontekstuell” og “selvrefererende” er nok en mer betimelig beskrivelse. Original indikerer at kunsten oppfattes som uavhengig og som opphav til en ny forståelse av kunst – det er Faldbakkens verk definitivt ikke. Dertil følger han for mye i andres fotspor. “Strategisk bevisst om sitt virke” er en beskrivelse man også kunne brukt på Aylar.
terje
Jaså? Hvorfor det når selve avsporingens hovedstasjon er kamparenaen? Hvorfor er dette avsporing, Korslund, kan du ikke forklare litt?
Yes, I read you oud and clear. Men hva så? Det er fremdeles avsporing av debatten. Hvorvidt debattdeltagere som en konsekvens av sin deltagelse også (eller primært) posisjonerer seg i kunstkritikerhierarkiet, er faktisk noe helt annet en tema.
Vel, mitt innlegg ble nok litt misforstått. Den typen makt jeg tenkte på i mitt innlegg var ikke “makt” i betydningen (grad av) påvirkning av en offentlighet, (grad av) innflytelse på avgjørelser i en kunstpolitisk eller annen sammenheng, men makt som den anstrengelse man legger i å forsvare eget territorium, uavhengig av om man har reell innflytelse eller ikke, noe som kommer til uttrykk i hvordan samtalen føres & hva det fokuseres på. Maktretorikken har en stygg tendens til å dreie seg om forsvar av egne posisjoner og ikke selve samtalens egentlige tema.
Noe som ligger nærmere en analyse av denne debatten enn psykoanalyse, syns jeg. Lacan og Freud skal få ligge.
Kjetil Røed! Når du begynner å snakke om makt-markeringer osv. Det må da virkelig være en avsporing. What’s next? Psykoanalytsiek lesninger av debattdeltagerne? Tror ikke kunstkritikere har noe særlig makt, jeg; det er derfor resten av samfunet lar oss holde på, uten innblanding. Som Tore Næss påpekte i Klasskampen-debatten på Mono, så har kunstfeltet på tross av reell marginalisering, fremdeles stor symbolsk makt. Men det er hovedsakelig i hodene på dem som er interessert. Kunst-kjenskap er ikke lenger noe sine qua non for å delta i de gode selskap og offentlige rom. Eventuelle utsagn om makt-markeringer innen f.eks. poesi-kritikk eller teater-kritikk, tror jeg heller ikke vil beymre så mange.
Derfor, hvis kunsten og kunstkritikken skal bety noe, må den henvende seg til den (STORE) resten av samfunnet som ignorerer kunsten. Det gjelder både tematikk og adressering av mottager. Alle andre løsninger er sikkert mer behagelige, men kan trygt plasseres under etiketten “Eutanasia” (gr. den gode død)
Angrep og forsvar som diskussionsform kan vara relevant att ta upp i det här sammanhanget – eller som fallet stort sett blivit här; angrep og motangrep. S/N gick ut hårt, och har också bemötts ganska hårt. Naturligt nog blir dom väsentliga frågorna lätt borta i diskussionen när alla i sinne kallar varandra olika saker. Vad angår makt, däremot, ställer jag mig lite tvivlande; en kritiker har i bästa fall inflytande, men väldigt sällan någon reell makt – och jag misstänker att det kanske är lugnast så för alla; Gud vet vad jag skulle kunna finna på om jag plötsligt fick – ah! – makt. (Här förlorar jag mig fullständigt i enväldshärskarfantasier utan någon som helst verklighetsförankring)
Men: kikk gjennom disse innleggene med et blikk for frontlinjer, maktkamp, en trang til å forsvare sin egen posisjon & henge ut andre … Så er det ganske tydelig at det ikke saken men å bygge en egen posisjon, bekrefte sin egen rett, sine egne synspunkter, som dominerer … er det ikke?
Kanskje man likevel skulle ta en samtale om forbindelsen mellom kritikk og makt. Eller også, i forlengelsen av dette, angrep og forsvar, frykt og aggresjon.
Der kunst ist todt
Heisan Terje Meling! Jeg oppfattet i grunnen ikke innlegget ditt som peronangrep – til tross for frihetene desken i morgenbladet tydeligvis har tatt seg – men takker uansett for kommentaren.. Uansett er det langt fra åpenbart, som jeg har nevnt gjentatte ganger her og andre steder, hva “kunstverket formidler selv”. Jeg er også svært skeptisk til ordene du bruker: “kommunikasjon” (som er langt fra klart og, har jeg begynt å tenke, nesten bør unngås: det gir et feilaktig inntrykk av å være klart og er et egnet redskap for fordommer og forenklede forestillinger av krtikken. Kort sagt et egnet instrument for ideologi), “støy” (hva du mener med dette er uklart). Presiser så kommenterer jeg gjerne mer.
Forresten: “Who framed the artcritic” spiller kanskje på “ who framed Roger rabbit”? I så fall en frisk og ganske festlig referanse. I fortsettelsen kunne man kanskje se på kritikeren, slik han fremstilles i denne debatten – ut fra seriøsisteten og det hele, som en slags tegneseriefigur som har mistet dama, dvs “kommunikasjonen”? Denne lekkerbisken av en “kvinne” som får alles oppmerksomhet mot seg gjennom sin smekre retorikk …
“…at kritikken ikke bør formidle noe mer enn hva det omtalte kunstverket gjør selv”. !!! Hva er dette for noe vås? Hvordan skal det da OVERHODET være mulig å omtale brødrene Sand for eksempel? Det finnes da nok av eksempler på innholdsløs og idiotisk kunst som ikke formidler noe som helst. Hvordan omtale den? Hva med kontekst, historisering etc?
Det første som slo meg da jeg skrollet (godkjent av Norsk Språkråd?) denne siden, var at kvantitet uunngåelig ser ut til å kompromittere kvalitet. Imidlertid søkte jeg dette mediet for å beklage overfor Kjetil Røed at innlegget mitt i Morgenbladet kom til å se ut som et personangrep. Det var overhode ikke min hensikt, og Morgenbladets uvørne bruk av et vilkårlig adjektiv i mitt innlegg “Navlebeskuende” istedenfor min egentlige, og flerbunnede engelspråklige tittel “Who framed the artscritic?”, som spiller på de norske ordene “ramme” og “lure”, som begge er betimelige i forhold til det jeg skriver om, og som i tillegg spiller på et populærkulturelt verk, er dessverre svært ødeleggende for innleggets retning. I motsetning til det inntrykket man kan få av innlegget i Morgenbladet, var det ikke meningen å kommentere en dårlig forfattet kritikk – kognitivt irrelevant – men derimot å påpeke viktigheten av at kritikken ikke bør formidle noe mer enn hva det omtalte kunstverket gjør selv. Isåfall fremstår kritikken som viktigere enn selve verket, slik at resultatet blir støy heller enn kommunikasjon.
Terje Meling
Där ser ni, det brister ju både i förmedling och pedagogik! Jag fattade ingenting! Men dom är jävligt “inne”, samerna; tippar dom har en femlitersdunk med sig till Standard nästa gång det är åpning. Och så ler dom av oss efteråt!
Árbevirola sámi eallinvuohki, mii čadnauvvá ieas guvlui ja dan suvdinnávcca dovdamuii, lea jávkamin oalle johtilit olgguldas deattu dihte. Friija guođoheaddji badjeolmmo ii sáhte ie mearridit, seailugo su eallinvuohki vai jávkágo dat.
Buorit juovllat ja buorre ođđa jahki!
a, b,c, en, to, tre … Jaja!
Ellers må vi se å ta affære når det gjelder samisk,- de har tyrannisert oss på østlandet for lenge! Det er ihvertfall hevet over enhver tvil.
Jepp, först en sak och så en annan!
En saken om gangen: nettopp!
Manifest vet jag inte, men jag har ett par förslag vi säkert kan bli eniga om;
1) Nästa jävel som missbrukar HC Andersen i det här sammanhanget får händerna kapade och kan fortsätta att skriva med näsan om det ska vara nödvändigt
2) Samisk är ett språk jag inte behärskar, ergo finner jag det elitistiskt och exkluderande och insisterar på att dom som låtsas förstå det ställs till svars innan det blir förbjudet
3) En sak i taget så undviker man att det blir en sån här soppa
Er ikke enig i at alle har hoppet bukk over dette, heller, jeg, Korslund, men det er klart at fremvisningen av funskjoner i kritikken og kunsten skal frem i lyset osv.
Men dette er så grunnleggende og generellt et spørsmål at det like gjerne kunne vært på læreplanen i kunstkritkk-kurset på Blindern. Og det gjelder jo ikke bare vår alles Matias.
Har du noen forslag følger jeg imidlertid gjerne opp.
Du hopper forøvrig bra med bukk selv når du konstaterer at F er “ufokusert og hip” og beskriver anmeledelser av ham som “impresjonistiske og bio-pludrete” [selv om jeg er litt usikker på hva du mener med det siste ordet …].
Forøvrig syns jeg hele samtalen her begynner å gå i sirkel… Omtrent som samtalen rundt kritikk ellers har en tendens til å gjøre det.
Et manifest eller noe hadde gjort seg.
Ha en fortreffelig aften!
Når det gjelder en så hip og ufokusert kunstner som Faldbakken, er det ingen grunn til å levere mer rotved til bålet. Impresjonistiske og bio-pludrete anmeldelser kan være vel og bra, men akkurat HER tror jeg det trengs Oppklaring, ikke mer “fruktbar” dilling rundt Faldbakkens suppekjøkken.
Rigid. Undertegnede er ikke i rette sko til å lansere, og ønsker heller ikke å lansere, rigide læreplaner for hvordan kritikk skal skrives. Jeg ville bare i beste didaktiske mening være litt klar i talen for å FREMVISE hvilke viktige funksjoner kunstkritikken generelt og krtikken av Faldbakken spesielt, har hoppet bukk over.
Ellers, så det er sagt, er jeg misfornøyd med tittelen på anmeldelsen – “sykt bra” – men den var det var desken på Morgenbladet som klekket ut på egen hånd.
Du syns vi skal trekke inn Tommy Olsson som kunstner? Ok: jeg syns Olssons retrospektive var råere og mer risikabel affære enn Einarsson/Faldbakken som jevnt over virker ganske planlagt og, ja, nettopp: kalkulert. Det er for lite kaos og usikkerhet hos dem. Likevel er det ikke uproblematisk å sammenligne Olsson og F/E, selvfølgelig: de er i forskjellige tradisjoner og hver enkelt utstilling av dem er et tydeligere statement enn Olssons utstilling jeg skrev om, som altså var en retrospektiv sak.
Litt uta fokus men enda så fristende å slenge inn: “Olsson inntas ikke til hors d’ouevres! Sammenlignet med ham leverer også Matias Faldbakken og Gardar Einarsson, tross all sine diagnosekåte blikk på motkulturens retorikk og motstandens prosedyrer, kalkulert og risikoforsikret kunst.” fra “Sykt bra.” Kjetil Røed , Morgenbladet
Med andre ord ser det ikke ut til at paneldebatter annenhver uke om kritikk hjelper så voldsomt, Tommy O.
Et salig rot, men tross alt litt festlig lesning, dette. Jeg gjentar forøvrig gjerne Olssons anmodning “focus, please”. Det ville vært et bra utgangspunkt. Eller ihvertfall et utgangspunkt.
Det er fortsatt jul og jeg akter å gi hjernen min ferie. Men såvidt jeg kan se er det høyst påkrevet å diskutere hva kritikk er og hva den skal være (som ikke re en ting, selvfølgelig). F eks syns jeg det er pussig å se en så rigid oppfatning av kritikergjerningen som i KJjetil Korslunds innlegg: “Og SÅ kommer selve kritikken (altså etter kontekstualisering, innholdsreferat og analyse av metode)”. Det finnes da vittelig andre fremgangsmåter, f eks – siden dette også har vært oppe til debatt her – å bruke sin egen biografi, sin opplevelse av situasjonen rundt utstilling, snarere enn å summere urtsillingens innhold som Korslund foreslår. Man kan si mer vettuge ting ved å snakke indirekte, snakke rundt, saken enn å parafrasere. Kanskje fordi det ikke er åpenbart, da, hvilken verdi f eks Faldbakken har, da, eller – for den saks skyld – at kritikeren syns utstillingen artikueleres best indirekte. Olsson er et eksempel på dette: anmeldelsene hans er ofte (men ikke alltid) forskjellige grader av iscenesettelse av Olsson som kritikerpersona (som man bør skille fra privatpersonen T.O.!); noen ganger fungerer det riktig godt, andre ganger ikke så godt, men interessant fremgtangsmåte er det uansett. Fordi: kunstkritikk ikke nødvendigvis MÅ stille ut objektet på nytt (gjennom kritkkken) men likevel må reflekete over kunsten som er sett, og det trenger ikke være direkte sammenkoblet.
Yup, som sagt var; som fallet med “wonderboy”, m fl nedlåtande uttryck ni begagnat er av i det första inlägget, och min tone är inte speciellt nedlåtande vid en jämförelse. Såpass får ni faktiskt tåla. Men kan vi lämna DET? Jag riskerar att slå över i hardcore misogyni om det ska fortsätta på det här viset. Och var är beskrivelsen av den vilda festen i den text ni valt att citera från? Du vet, den som INTE handlade om Matias Faldbakken och som ni ansåg som ekskluderende eftersom jag hade skrivit ordet ekskluderende i den. Vilket år var det jag skrev om en fest överhuvudtaget? Faktum är ju att jag har varit på Standard en enda gång; runt klockan 12 på förmiddagen. Jag drack en kopp kaffe. Min kredibilitet kändes inte avgörande på något vis, och det gör den heller aldrig – och ska heller inte göra. Det känns lite sent att bli attackerad pga den sortens excesser – jag har redan tagit självkritik och gått vidare i förhållande till vad vi för ett år sedan definierade som gonzo-kritik – och vet du vad; det har heller inte ett skvatt med Faldbakken att göra. Focus, please. Har ni en god sak, eller har ni bara ett jävla surr?
Kjetil Korslund: En som har fatta poenget. Hurra! Og Boel: Takk for at du orka å ta tak i Olssons nedlatende tone. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne. Og Tommy Olsson: Hele poenget med å trekke inn din hang til å gå på åpningsfester er at DU SELV stadig, irriterende ofte, i dine kritikker er mer opptatt av å beskrive festen du har vært på, eller hva enn det er du har opplevd galleriet, enn hva publikum faktisk kan se der. Det er etter mitt syn et grep som altfor ofte mislykkes. Det er faktisk fullstendig uinteressant å lese om, som regel. Unntaket må være hvis denne subjektive opplevelsen som i utgangspunktet ikke har noe med utstillingen å gjøre, kan belyse kunstnerens prosjekt på en helt ny og god og pedagogisk måte. Det er ikke så ofte.
Forøvrig er “sexisme” å angripe en motstander med utgangspunkt i denne personens kjønn. Noe man typisk gjør når man ikke evner å møte en kritikk på en saklig måte, og derfor henfaller til å score billige poenger basert på kjønn, utseende osv. Ikke noe er mer ødeleggende for en diskusjon som det. Dessuten blir det avslørt.
Kjetil Røed er ikke blant de verste kunstkritikere i Norge. Det er fullt mulig å skjønne hva han skriver. Men som sagt: Heller ikke han evner å vurdere Faldbakkens kunst UTENFRA. Og det er der man må være, etter at galleribesøket er over. Alt annet er å sammenligne med sosialantropologen som hopper rundt leirbålet i bastskjørt i den tro at han er integrert, eller innenfor, eller på innsiden. Mulig han (eller hun!) faktisk er det, men i så fall har vedkommende ikke mer å melde som kritiker eller teoretiker. Kort sagt: Kritikerne må være istand til å diagnostisere kunsten, ikke bare MENE noe om hvorvidt Faldbakken har hatt en god eller dårlig Faldbakken-dag.
Og SÅ kommer selve kritikken (altså etter kontekstualisering, innholdsreferat og analyse av metode). En kritikk er mye mer enn synsing av om Faldbakken ”fremdeles provoserer” eller ”skaper dissens” (hvordan klarte du å si noe så intetsigende, Røed?). En tar utgangspunkt i alt nevnt ovenfor, og vurderer relevansen. Dette er vanskelig. Det forutsetter kunnskaper, evne til å tenke selvstendig, og å kunne fremlegge dette skriftlig (eller muntlig).
Til slutt må man vurdere den eventuelle veien videre. Og her kan man godt vise at man har tatt inn over seg kunstens marginaliserte posisjon i offentligheten. Kunstsfæren er fremdeles symboltung (det ser man ikke minst på visse personers inette raseri over totalt uvesentlig ”dissens”). Betyr denne kunsten noe for kunsten, og betyr den noe for offentligheten? Uansett hva små løvetenner mener om ”tabloidisering”, så er det kunstens plass (generelt og spesielt) i offentligheten som kritikeren skal drøfte og formidle overfor leserne. Man kan godt syte over at man får for lite plass og for lite penger, men så lenge man benytter de foreliggende muligheter så dårlig som idag, er det vanskelig å se at det er FORMIDLINGSKANALENE som er problemet. Det er snarere formidlernes mangel på formidling. Følgelig har Nerdrum og Sørheim rett i sitt hovedpoeng. Det er nemlig ikke bare snakk om et skille mellom folkelig/tabloid VS. etterrettelig/avansert. Det er også snakk om et skille mellom å tenke og skrive godt VS. å tenke og skrive mindre godt. De som står for sistnevnte parerer altfor ofte all kritikk (av dem selv) med vræling om ”tabloidisering”. Julia Kristeva er ikke tabloid. Det betyr imidlertid ikke at hun er en god formidler. Hun er faktisk en av de verste innen sitt felt (selv om er kraftig på bedringens vei)
Kritikerne må komme seg på utsiden av Faldbakkens virke. Først da kan de levere kritikk av hans kunst. Nergaard mener Røeds anmeldelse av Faldbakkens siste utstilling var ”både kritisk og problematiserende”. Det var den ikke. Selv om Røed har innvendinger, er disse hele tiden med utgangspunkt i hva han oppfatter som Faldbakkens intensjon. Parafraserende drøfting er ikke kritikk, det er bare en gjengivelse av innholdet. Hva er det så som mangler?
For det første: Det er ingen selvfølge at alt Faldbakken gjør, skal sees under ett.
Men uansett om man anmelder Faldbakkens samlede, eller bare siste produkt, må verket plasseres i en kontekst. Denne konteksten er først og fremst annen kunst (ikke av Faldbakken) og de diskurser den inngår i. Dernest må man presentere innholdet; konkret, og fortolket. Omtrent all kritikk av Faldbakken stanser her. Det man skjelden leser, er vurdering av Faldbakkens metode, og da snakker jeg selvfølgelig ikke om materialteknikk, at han bruker elementer fra populærkulturen og den slags banaliteter. Man må som sagt på UTSIDEN av Faldbakkens krittsirkel, og tolke hvordan han bruker for eksempel galleriinstitusjonen til å bryte ned grensene mellom ”kunst” i galleri og ”kunst” utenfor galleri (dette er forøvrig et prosjekt med røtter langt tilbake i forrige århundre). Alle mulige grep Faldbakken benytter seg av, må beskrives og vurderes.
Kjetil Røed >> “foruten å gjøre Faldbakken sterkere som merkevare skaper de også et skarpere rom for dissens i hans kunstnerskap. Ved å så tvil om hans verdi styrker de tvertimot deres hensikt verdien av kunstnerskapet, siden det nettopp er dissensen som er Faldbakkens anliggende. Denne dobbelte operasjonene, et snedig paradoks må jeg si, kunne derfor også sies å være en del av Faldbakkens kunstnerskap.”
Det er i så fall bare snakk om at “all publicity is good publicity”, noe som ofte viser seg å ikke bare være positivt i lengden.
Det blir idiotisk hvis Faldbakken sitt prosjekt skal være så unagripelig at den ikke kan kritiserers, bare fordi Faldbakkens kunst handler om (en diffus og jævlig kjedelig) kritikk av et eller annet.
Jeg synes det er digg at noen endelig sier fra at Faldbakken, og egentlig hele Standard gjengen (minus Mokkelbost, i min egen menig) faktisk er ræva. Og om det at folk sier at de er ræva styrker derers prosjekt, then so be it.
De er ræva.
Gløggen sitter der den skal, så jeg skal begrense meg nesten bare til et patetisk forsvar av meg selv: joda, jeg fikk med meg et eks av Black Screen Book hjem fra biennalen, som de forøvrig egentlig var tomme for da vi var der, allerede etter tre uker. Altså besto verket da vi så det bare av den slappe videoen…men jeg maste meg til en bok fra bakrommet. Ine har fattet mitt poeng: det er tanken om at alt er tekst, evige referanser og metanivåer, metatekster, hypertekster, intertekstualitet og remediering, som plager meg. Det er også her jeg mener kritikken og kunsten må sees under ett, og det er her de begge svikter i diskursen. Jeg gjentar meg selv fra tidligere innlegg på kunstkritikk: jeg leser “teksten”, men jeg kjenner ingenting. INGENTING.
Gløggen sitter der den skal, så jeg skal begrense meg…
Kunst: Middelklassens lekegrind. Faldbakken er vel sønn av Faldbakken, krimforfatteren? Derav den det store mediakjøret. Det er trist at det er så lite kunst ute i offentligheten av de sjenerte i vårt samfunn. Scenen oversvømmes av middelklassens sønner og bestemødre som vil være “kunstnere”.
Ja, det gjør vi!!! Skål og God jul til deg!
P.S: “dessutom är det något obehagligt auktoritärt i att behöva ge ett definitivt svar på hur god någon är”…Jeg kunne ikke vært mer enig!
Ok, att sitta i ring och höra gamlefar dra en skröna hör julen till – det är inte värre än så; dessutom är det något obehagligt auktoritärt i att behöva ge ett definitivt svar på hur god någon är, så…jag försökte kringgå det genom att utnyttja säsongen. Låt mig i samma slängen, med adress till BCS, nämna att “de unga damene” var en anspelning på Ulf Lundell, som jag alltså IKKE ville vara – en uppenbar risk när det utvecklar sig en polemik mellan en medelålders manlig skribent och ett koppel yngre kvinnliga dito. Könsproblematiken har inte jag ansvaret för – den kom med nedsättande sexistiska utlåtanden av typen “wonderboy” och “kuleste fyren i klassen”. Men…kan vi inte ta lite mer glögg nu och låta det här vila ett par dagar?
Forresten. Du trenger ikke forklare akkurat det. jeg skjønner at det har sammenheng med den posisjonen Sørheim og Nerdrum forsøker å plassere deg i. Du har selvsagt ikke noen plikt til å forklare noe som helst. Jeg vil bare påpeke at du stiller deg lagelig til for hogg med enkelte av formuleringene dine i den nevnte kommentaren. Men, igjen, at du skriver slik du gjør er bra. Det er bra at alt ikke er så entydig, det er bra at ting skaper debatt. Demokrati kalles det visst.
Ja, det står Olsson. Men jeg kunne like gjerne skrevet oss, eller de intellektuelle, eller kunstmiljøet. Som sagt det var ikke ment så bokstavelig, men når du mener deg misforstått kunne jeg tydeligvis vært mer konsis. Derfor: Jeg prøvde å bruke det du hadde skrevet som et eksempel på at det er ofte er et gap mellom mannen i gata og de kunstinteresserte sin oppfatning av kunstens verdi og mål, hvis du leser videre og er litt velvillig så ser du det håper jeg.
Når det gjelder paranoid, når du anvender uttrykk som konspirasjon så…Like lite som jeg egentlig tror at du tror dette dreier seg om deg, er det heller ikke min mening å gjøre dette til en debatt om deg, MEN jeg skulle ønske du kunne forklare oss som ser skrømt i dine tekster hva det er du mener når du f.eks ber oss sette oss rundt dine føtter…osv. Som jeg har skrevet er det et fint bilde, men jeg synes at du er så spissformulert i kommentaren din i Morgenbladet at det iblant blir uklart hva slags holdninger som ligger bak og jeg syns ikke du kommer kritikken i møte på en konstruktiv måte, du bare beskylder kritikerne for å gå inn for å lese deg i strid med dine intensjoner.
Paranoid?
“De “stakkars jævlene” forakter deg like mye som du forakter dem Olsson, og…de er fler enn deg” står det ju, och om du menar socialkontorspersonalen har jag för all del känt deras förakt, ja om inte förtryck, på kroppen vid ett flertal tillfällen och vet ju gott att dom är fler än mig, Jag vet ju också gott att detta inte är en debatt om mig, men när du skriver Olsson må jag nästan anta att det är mig du hänvänder dig till. There´s no such thing as paranoia, it´s all true.
…og når jeg sier vel unt, mener jeg det virkelig. Ingen ironi hvis du skulle lure.
Sukk. Alt dreier seg ikke om deg i det innlegget bare så det er klart. Forøvrig tror jeg nok folk ser at det er masse ironi i det du skriver, men kanskje det er noe i måten du ordlegger deg på som gjør at du blir lest på forferdelige måten du mener jeg og vi leser deg på?? En annen ting som er viktig for meg å få fram, jeg tror ikke du forakter folk, da tror jeg du misforstår meg og ikke tillater at andre enn deg prøver å være spissformulerte, kanskje klarer det dårligere, men det får så være. Kan du være litt mindre paranoid tror du? Jeg er ikke ute etter deg, jeg leser det du skriver med stor glede og respekt, so give me a break. I din kommentar i Morgenbladet skrev du noe om kunstnerne som med sin visuelle kompetanse kan tenke stakkars jævel om sosialkuratoren, det var det jeg henspilte på. (Har ikke avisa foran meg og kan ikke være mer spesifikk/konkret, men det var uansett det jeg tenkte på)
Og hvis du syns det er så jævla trams dette her så er det jo akkurat det du må gjøre, gå og drikke gløgg. Det er deg vel unt.
Men i alla dagar…hæ? Vad är det för stackars jävlar som jag föraktar menar du? Har precis alla börjat läsa in spöken som inte finns i vad jag skriver? Det här är tredje gången på kort tid; vad är det som sker? Det börjar kännas hopplöst att vara objekt för allehanda märkliga mentala projektioner; jag har fantamig varken uttryckt förakt eller varit speciellt misogyn i det här sammanhanget…det blir lite som att jag skulle dra slutsatsen att du är fascist bara för att du använder dig av ordet fascistisk – det är faktiskt exakt så jag blir läst både av S/N och BCS. Kanske jag bara skulle ge fan i allt det här tramset och dricka lite glögg?
Det Boel påpeker er jo den innebygde håpløsheten i det misantropiske prosjektet, i negasjonen, i ready mades som kun henspiller på noe annet som igjen refererer til noe tredje, kunsten blir mer og mer innholdsløs. Det er en spiral og den går bare nedover. Jeg syns det er et godt poeng Boel, jammen bra du er på teatervitenskap nå, i scenekunsten hjelper det ikke å skrive en bra tekst så kunstverket skal kunne funke. Det er det som er framtiden!!
Det er kult å kunne “lese” kunstverkene og sitte inne med referansene som skal til for å surfe rundt i den visuelle kulturen som omgir oss, men hvor lenge kommer det til å være det? De “stakkars jævlene” forakter deg like mye som du forakter dem Olsson, og…de er fler enn deg. Snart kommer Siv Jensen for å ta pengene som gis til den “unyttige kunsten” og overføre dem til “minstepensjonistene” på Marbella og da sitter vi i saksa. Så kunsten og kunstkritikken kan ikke BARE nøye seg med å henvende seg til de innvidde, de som har lest de samme bøkene, gått på de samme skolene, den må også finne måter å kommunisere bredere. Og det gjør den jo hele tiden (bla ved å utfordre sjangeren). Men hvordan den gjør det best tror jeg aldri vi blir ferdige med å diskutere. Heldigvis, sier jeg. (Konsensus er fascistisk?)
Jeg har ikke noe inngående kjennskap til Faldbakkens kunstnerskap, men jeg kommer til å skaffe meg det nå, så det er et godt poeng med at debatten bare styrker ham, men den dissens teorien din Røed må jeg tygge litt på før jeg helt kan svelge den. Kanskje. Men hvis jeg må lese mer om overskridelsens umulighet, og andre utgreininger om kunsinstitusjonens forbannelse osv osv tror jeg at jeg sovner, det må vel være noe mer der enn det? Det virker så selvfølgelig, Adorno og Benjamin var inne på de samme problemene for lenge siden, finn på noe nytt a’.
…
Litt på siden…Det slår meg iblant at det bare blir større og større interesse for ikke-vestlige kunstnere. Vi skjønner alle hvorfor. Jeg etterlyser interesse og informasjon om ikke-vestlig kontemporær kunstformidling og resepsjon også. Finnes dette?
…
Noe helt annet…at Tommy Olsson forteller at han skal være julenisse på julaften, i en diskusjon der han allerede har invitert oss til å sitte rundt føttene hans for å høre ham fortelle om hvordan det egentlig henger sammen…Det er et vakkert bilde :)
…
Kaffe og kaker kaller, men takk kunstkritikk for denne pausen i julefeiringa.
Hehe, ja, det er mye fokus på kritikk for tiden, men det betyr vel ikke at temaet er uttømt? Dessuten synes jeg det er mye av det samme som dukker opp.
Här krävs det starkare saker än pepparkakor, helt klart…
Boel; du ser ju inte texten för bara ord. Och vad är det här? “Kanskje fordi postpunkerne har fått ordentlige jobber og sitter og skriver på pc’en sin hele dagen, mens de drømmer om lakk, lær og ville fester”
Ordentlig jobb? PC? Pleeease, inget stämmer; och det du drömmer om var jag färdig med redan på 90-talet.
Kjetil K; din kommentar är ju fan tröttare än min.
Kjetil R; närmar vi oss inte snart en situation där kritiken debatteras i så hög grad att debatten blir viktigare än vad som faktiskt skrivs? Det är ju för fan kris i landskapet varannan vecka – jag hinner inte jobba om jag ska få med mig alla paneldebatter i ämnet.
Etter debuten The Cocka Hola Company (2001) og frem mot fjorårets andrebok skrev Faldbakken flere tekster som kaster lys over hans dobbeltrolle som billedkunstner og forfatter. Særlig interessant lesning er artikkelen «Upopulær» i UKS-forum nr. 3/4 2001. Her begynner han med å skissere grunnene til at han begynte å skrive: «En av intensjonene med publisere en roman, var å gi meg selv et sammenligningsgrunnlag for å kunne problematisere billedkunsten som arena for meningsproduksjon og -distribusjon, samt undersøke forholdet mellom ideer og publikum. Innholdet i boken [The Cocka Hola Company] dreier seg delvis om vilkårene for meningsproduksjon, og omstendighetene rundt lanseringen av den (kritikker, intervjuer, salg, publisitet, respons) kom som tilleggsargumenter jeg kunne bruke for å diskutere dette problemkomplekset videre.»
Men hvorfor må Faldbakken inn i akkurat litteraturen, for å «få et sammenligningsgrunnlag»? La oss (foreløpig) anta at dette er grunnen: For ham er billedkunsten blitt dobbelt impotent. Ikke bare er den i det siste hundreårets økende grad av selvrefleksjon blitt mer utilgjengelig og ikke-kommuniserende for den jevne tilskuer; den tæres også opp innenfra av sin egen grunnleggende idé om overskridelsen. Billedkunstens identitet baserer seg på kontraritet, understreker Faldbakken; på opposisjon og produksjonen av det nye. Denne stadige overskridende bevegelsen blir imidlertid svært problematisk når det subversive ikke lenger er forbeholdt motkulturen, men like gjerne brukes av markedskreftene i deres reklame og merkevarebygging. Når subversjonen er blitt en vare som alt annet, og ikke lenger er knyttet til noe bestemt ideologisk territorium, er den en tilsynelatende umulig posisjon.
La meg også, som tidenes lengst innlegg, re-publisere min artikkel – som Tommy O refererer til i denne ukes Morgenbladet, til glede for de som ikke har nettabonnement på avisen og er hypp på å lese den.
Merk: inneholder ikke-kommuniserende sekvenser:
En skrivende billedkunstner
Hvem er egentlig den skrivende Matias Faldbakken? Jo, han er billedkunstneren som har iført seg forfatterens klær.
Av Kjetil Røed
“Matias Faldbakken publiserte i fjor (under pseudonymet «Abo Rasul») andre bind av sin serie «skandinavisk misantropi», Macht und Rebel. Dette var en av de utgivelsene som vakte mest oppsikt under bokhøsten, og som ble hyppigst omtalt. Mange kritikere hyllet bokens satiriske brodd og det de oppfattet som en kritikk av venstresiden, mens andre igjen reagerte negativt på dens bruk av nazisme, porno og pedofili.
Men hva slags bok er egentlig Macht und Rebel? Eirik Vassenden skriver i sin fine anmeldelse av boken i Klassekampen: «Men er dette bare en roman? Det er jeg slett ikke sikker på.» Lengre ut i anmeldelsen fortsetter han: «For alt jeg vet er dette et multekonseptuelt kunstverk forkledd som roman».
For å få grep på hva Faldbakkens littrerære prosjekt innebærer, kan vi med fordel følge den retningen Vassendens tvil peker ut. Det vil si: Ta et skritt tilbake og betrakte boken fra utsiden, eller i hvert fall fra randsonen, av det litterære feltet. Hvilket vil si billedkunstfeltet. For det er billedkunsten Faldbakken opprinnelig definerte seg inn i, og (skal det vise seg) fortsatt opererer ut fra også i forhold til sin forfattergjerning.
Skulle jeg likevel antyde noe om Faldbakken som ikke har vært nevnt, og som også kan være en indirekte kommentar til kritikken, så kunne det være dette:
Ved å klage på hvor oppvurdert og overeksponert F. er i norsk (kunst)offentlighet foretar S/N en manøver som faktisk forsterker F.‘s posisjon. Ikke bare skaper de et rom hvor merkevaren “Matias Faldbakken” designes ytterligere for fremvisning i det offentlige rom, men de forlenger også hans prosjekt inn i resesepsjonen av ham. Altså: F’s prosjekt er å undersøke motstandens logikk. Er det mulig å være i dissens innenfor kapitalismen hvor man, for å bli hørt, nødvendigvis blir en vare, en merkebare? Man må være kjent, salgbra, for å være i opposisjon. Og, hvis uenigheten er mulig, hvilke mekanismer er det som er i sving? Faldbakken behandler dette området med forskjellige grader av hell men har ihvertfall et relativt sjeldent konsistent prosjekt, selv om jeg her skal avstå fra å kvalitetsvurdere enkeltverk (noe jeg har, som de fleste sikkert har fått med seg, gjort ved flere andre anledninger).
Men S/N forlenger altså F’s prosjekt: foruten å gjøre Faldbakken sterkere som merkevare skaper de også et skarpere rom for dissens i hans kunstnerskap. Ved å så tvil om hans verdi styrker de tvertimot deres hensikt verdien av kunstnerskapet, siden det nettopp er dissensen som er Faldbakkens anliggende. Denne dobbelte operasjonene, et snedig paradoks må jeg si, kunne derfor også sies å være en del av Faldbakkens kunstnerskap. Underlig umiddelbart, kanskje, men muligens ikke likevel, for effektene av vekslingen mellom forskjellige institusjoner (litteratur/kunst) i en offentlighet og ettervirkningenen i de respektive institusjonene, såvel som Faldbakkens persona i en større offentlighet, er, etter min mening, også en viktig del av F’s kunstnerskap. Ikke som objekter for fremvisning, kunstgjenstander i galleriet, kanskje, men som en ramme for hvordan objektene oppfattes og vurderes når man først ser dem.
Herrejemini. Folkens, jeg skulle ønske at vi alle kunne konsentrere oss det som vitterlig – for meg i det minste – er det mest interessante her, nemlig 1. Kritikken (for meg nummer en i prioriteringen) og 2. Faldbakkens kunstnerskap. Altså: gneldring frem og tilbake, uansett om det er deg Tommy, eller andre, fører lite med seg. Man angriper, forsvarer, angriper, forsvarer, osv. I det uendelige. Drit i personangrepet og fokuser på saken! Hvis vi ikke klarer å heve oss over “hva den og den sa og bla bla” blir dette en trist debatt, syns jeg. Vi har her en mulighet til å snakke om kritikken, la oss gripe den sjansen! – igjen: jeg holder meg til den, kritikken altså, først og fremst; Faldbakken er tross alt en av mange kunstnere, la oss heller snakke om hvordan vi skal nærme oss kunsten mer generellt.
Når det gjelder S/N er det heller ikke noe poeng, syns jeg, å mase om hvor teite de er, de har fått sitt pass påskrevet, la nå åpningsinnlegget ligge – og de har i det minste satt igang en samtale som jeg håper vi alle har vett nok til å føre på en noe mer elevert måte.
Når det gjelder kritikk generellt bør selvfølgelig mange av mine tekster kunne være gjenstand for kritikk, jeg leverer åpenbart ikke et mesterverk hver gang (om noensinne), jeg kan sikkert også skrive mer kommuniserende om det er det det står på, også. Uansett er det, som sagt, ikke noe vits å gnuge så knokene blir hvite på seg og Sitt, men føre en mer generøs og åpen samtale om grunnlaget for kritikken.
Hva sier dere?
“…det sitter en konspiration der ute…”. — På seg selv kjenner man andre; Tommy Olsson lar småpikene være i fred for å ikle seg helskjegg på julaften…Dette er åpenbart en Faldbakken-performance. At Olsson nå lar seg iscenesette som Snort Santa er bare trist. — Dog: God jul og goth nyttår!
Ah, julefrid! Knappast rätt dag att korrigera precis alla fel på, särskilt inte som jag börjar misstänka att det sitter en konspiration där ute som aktivt misstolkar vad jag skriver i så hög grad att det faktiskt måste anses avsiktligt. Men bara EN detalj, och jag citerar S/N från Morgenbladet;
“Isteden for å være et hjelpemiddel for publikum i møte med kunsten, ekskluderer teksten nok en gang lesere som ikke er “inne” (dvs. alle som ikke tilhører det mindretallet som utgjør den norske kunsteliten). Men anmeldelsen garanterer i alle fall at Olsson får drikke seg full med kredibiliteten i behold på galleriets neste åpning”
Yup, efter alla dessa år är jag äntligen on top of the world; Jag kan dricka mig full på Standard! Det säger sig självt att med sådan cred kan jag kosta på mig att vara hur nedlåtande jag vill mot småjentene, men läser man mig riktigt ser man att jag inte är det. Men nu är det ta mig fan Jul, och vissa av oss har förpliktelser; i ren gubbfashion ska jag dra på mig ett helskägg snart. Det här tjafset får vänta.
Jeg skal si meg enig med BCS i at Gubbe-Olsson i likhet med nesten alle guttene som har sagt noe i denne debatten dummer seg loddrett ut ved å røpe hvor opptatte de er av S/Ns kjønn og utseende. Man skulle tro de kunne være tilstrekkelig opptatt av sin egen troverdighet til å holde det for seg selv, men munnen renner vel over med det de indre organer er fulle av.
Forøvrig var jo Olssons gjennomgang slettes ikke så dum, og BCS har tydeligvis overhodet ikke fått med seg ett av hans hovedpoeng, som gikk på at man bør se hele prosjektet under ett, kunst såvel som skrift (ja, kanskje til og med persona og medieomtale), i innlegget over henvises det nok en gang bare til installasjonene, BCS røper til og med på en demonstrativ måte at BCS slettes ikke fikk med seg tekstdelen på Veneziabiennalen.
Det andre hovedpoenget som BCS ikke har fått med seg er at Faldbakken iflg Olsson slettes ikke “driver med grenseoverskridelser” eller “viser noen vei”, han problematiser derimot hele grenseoverskridelsesprosjektet og den kunstinstitusjonelle mekanikken.
God jul ja
To av mine Faldbakken-opplevelser:
1. Jeg kommer inn på Populisme-utstillingen på Museet for samtidskunst. På gulvet står to paller med trykk, akkurat slike som den herlige 90-tallkunstneren Felix Gonzalez-Torres pleide å lage. Jeg tenker “Han her?”, jeg går nærmere og ser to overdosedøde zombier, ekle! Jeg tenker: “Å ja, Gonzalez-Torres pleide å trykke vakre ting, og de snur det, gjør det skremmende.” Men Gonzalez-Torres trykket også plakater om AIDS og NRA (National Rifle Association), triste og viktige ting, i motsetning til Faldbakken. Jeg smiler litt av Faldbakkens innfall og går videre, upåvirket, bare litt lei av de evige referansene til annen moderne kunst.
2. Venezia-biennalen 2005: Det hadde vært skrevet mye om Åsa Nackings kuratering, jeg var spent. Vi nærmet oss den norske paviljongen: den var nesten tom. Det så kjedelig ut og vi fikk lyst til å gå videre med en gang. Men, for skams syld kikket vi litt på monitoren Faldbakken hadde satt opp midt i rommet; en skranglete video av salen på Klingenberg kino der sceneteppet var byttet ut med et sort lerret. “Er dette alt?” spurte mannen min. “Ja” sa jeg, og vi gikk videre.
Er dette alt, Olsson? Nei, definitivt ikke! Og det er bare matleie, bortskjemte gutter som klarer å begrense verden til det Faldbakken viser oss, som hverken er det mest presserende eller det viktigste som foregår i vår samtid.
God jul!
Tilbake til Olssons patetiske forklaring av hvorfor Faldbakken er så god, hvorfor er han så god igjen? Fordi han driver med grenseoverskridelser! Selv elsker jeg det ordet, kanskje nettopp derfor, kan ikke se hva som er så grenseoverskridende med gjenbruk av 90-tallets ready mades? Olsson skriver også at Faldbakken behandler samtidens viktigste tema, som er at vi er blitt lurt og at vi lever på en løgn. Også pornoen da…den er jo så viktig. Men det slår meg at det stort sett er menn som synes det, og som ser det kritiske og grenseoverskridende potensialet i en sort plastkøllepenis. Personlig synes jeg kølla var et typisk eksempel på kunst som med godvilje kan tolkes som en kritisk kommentar, men som egentlig bare bekrefter det den kommenterer. Faldbakken uttalte jo også nylig at han var altfor glad i populærkulturen til å ironisere over den, jeg tror ham. For jeg jeg ser faltisk ikke kritikken, heller ikke veien ut av Faldbakkens helvete. Jeg tror heller ikke han forsøker å vise oss noen vei, selv om utdaterte postpunkere kjenner det kiler forventningsfullt i skrittet når de ser svart plast, zombier, lenker, svarte skjermer og gamle Marshall-høytalere…symboler for en intellektuell trashkultur. Kanskje fordi postpunkerne har fått ordentlige jobber og sitter og skriver på pc’en sin hele dagen, mens de drømmer om lakk, lær og ville fester. Og kanskje ikke like mye fordi Faldbakken faktisk er en genial og kritisk og grenseoverskridende kunstner.
Og så til Olssons lite overbevisende, men nedlatende innlegg i dagens Morgenblad: når du skryter på deg å skulle fortelle oss hvorfor Faldbakken er så jævlig god, mens vi sitter i ring rundt bena dine, så gjør du en utrolig dårlig jobb. Først vil jeg si at jeg synes Nerdrum/Sørheims innlegg var tiltrengt og betimelig; Faldbakken har altfor lenge nytt for stor respekt for en etter min mening svært blandet produksjon, han har fått en heltestatus han ikke fortjener. Derimot vet jeg ikke om dette direkte angår kritikerstanden, og dette er det eneste jeg er enig med Olsson i i Morgenbladet, Nerdrum/Sørheim blander kortene. En ting er Faldbakkens kunstnerskap, en annen ting er hvorvidt man forstår det, en tredje ting er norske (svenske) kritikere og en fjerde ting er hvilke stemmer som kommer frem i kunstdebatten og
hvem som kommer på trykk? Selvfølgelig for få, men man kan ikke anklage de som trykkes for å like det de liker. Avisene og tidsskriftene kan derimot anklages for å produsere navn og idoler, fremfor å fremdyrke polemikker og meningsforskjeller. En kjendis selger som kjent mer enn ti “second hand”-kritikere… (eller?)
En ny generasjon vokser frem, og det viser seg at halvparten av dem, selv om de elsker 60-tallets excesskultur (sex, dop og rockn’roll) og ungdomsopprør, ikke har skjønt hva hele greia dreide seg om og hvorfor det engasjerte så mange. Det dreide seg om likeverd og normsprenging, og det at halvgamle menn ikke sitter på sannheten, selv om Tommy Olsson synes å tro det i dagens innlegg i Morgenbladet. Olsson tillater seg å skrive “unge damer”, og to steder på denne siden står det lignende nedlatende bemerkninger som “de to tuppene” og “dameduoen”. Hvorfor er kjønn viktig i denne sammenhengen? I utgangspunktet er ikke kjønn viktig i denne debatten, men retorikken som har blitt brukt og Faldbakkens kunstnerskap tyder likevel på at det har en viss relevans.
Med en gang sinnene settes bare litt i kok kommer grumset opp til overflaten…her må man komme trekkende med Simone de Beauvoir igjen: kvinnen er kjønnet, mannen er det universelle. Det begynner å bli en stund siden hun skrev det, men akk så relevant den dag i dag! Ytterligere referanser til bildet av de to pene unge pikene og benevnelsen av dem som nettopp det, og ikke som kunstkritikere, kan bare oppfattes som kjønnsdiskriminerende! (…og dermed kommer sikkert Jon eller Kjetil til å skrive et eller annet fryktelig provoserende, for det er jo roten til alt godt når noen forsøker å moralisere) Whatever…
<rektig link:> http://avart.blogspot.com
Jeg kom over en interessant (og lang) kommentar om samspillet mellom Faldbakkens kunst og litteratur i forhold til Sørheim/Nerdrum-kritikken på http://avart.blogspot.com/,, posta 9.des.
Ja ja, hva skal jula ellers være godt for, Ketil Røed, om man ikke kan skylde på den? Mente ikke å kritisere kritikken av kritikken, som kritiserer kritikken og kritikken av kritikken, mente bare å gi uttrykk for at det er litt irriterende at det er jul, for det gjør at det blir umulig å delta i debatten på skikkelig måte – med mindre man heter Ketil Røed eller Sarah Sørheim, og åpenbart ikke har et juletre å pynte. Og om det er noen tvil. Jeg er misunnelig, jeg skulle gjerne vært i deres juletreløse sko ;-)
God Jul til dere alle!
Hehe. Jul som unnskyldning for dårlig argumentasjon. Den var ny. “Jeg kritiserer kritikken men ikke tilstrekkelig grundig – for nå er det jul”, liksom. Da kunne man vel ventet til etter jul?
Spøk til side: det kommer visst en skokk nye innlegg i kunstdebatten i Morgenbladet på fredag – blant annet av Sørheim/Nerdrum og Billedkunsts redaktør Ingvill Hennmo – ihvertfall etter hva undertegnede har funnet ut. Så da er det bare å følgfe med.
Mulig noen ikke deltar i denne debatten også fordi det er nøyaktig fem dager igen til julaften, og at “de fleste” har et liv. Ja. Det er bare en mulighet altså.
Sarah Sørheim anfører at hun fortsatt ikke vil delta i debatten om kunstkritikken her på nettstedet, og at «Årsaken er vel åpnebar for de fleste» (sic). Mon det.
Det mest åpenbare blir nå at hun som egenutnevnt talskvinne «for de fleste» med sitt tabloide mandat om å formidle til «de aller fleste», velger å avstå fra et smalt medium som nettet. Henne om det.
Nederst på denne siden kan man lese:
————
Du er i ferd med å poste et anonymt innlegg. Dersom du ønsker å poste under ditt eget navn, må du logge inn først. Dersom du ikke er tidligere registrert, kan du gjør det her. Når du er registrert og innlogget vil dine kommentarer merkes med en liten © som viser at det er du som har skrevet innlegget. Kommentarer fra registrerte brukere vil dermed skille seg fra anonyme innlegg, og vil sannsynligvis få flere lesere.
—————-
Kanskje på tide debattantene bruker denne muligheten?
Til orientering er innlegget over ikke skrevet av meg. Og som jeg skrev i mitt forrige svar, ser jeg foreløpig ingen grunn til å fortsette debatten om kunstkritikken her. Årsaken er vel åpnebar for de fleste.
Terje Rød Larsen, fant dette pressebildet på deg, synes faktisk ikke du ser noe mindre fjollete ut selv!!
http://www.interet-general.info/IMG/Terje-Rod-Larsen-2-2.jpg
HMM..no drar du lange og litt på siden paraller her! Og hjernekapasitet er vel ikke akkurat det som har blitt kritisert her for å være helt ærlig (så det er dine ord…). Det som ble skrevet var at et fjollete bilde kan underbygge en artikkel som kan oppfattes som fjollete eller lite veloverveid. Kom igjen. Fint med mye kunnskap, men ikke akkurat like akuelt å dra frem Derrida i alle sammenhenger. Og kroppsspråk er faktisk viktigere på hvordan ting oppfattes enn hva man ofte vil innrømme. Kanskje ikke for ettertiden, men her i nået er det det.
Bildet av forfatteren har selvfølgelig en relasjon til det som er skrevet – og dette kan man selvfølgelig bruke på alskens måter, helt sikkert også interessante og produktive måter, mitt poeng er bare at vi ikke må spore av i denne debatten ved å vurdere en tekst mindre eller mer kritisk fordi forfatterne er “poeserende”, iscenesatt eller fremstilles på en annen måte enn man kunne forvente seg av en “seriøs” tekst. Å se dum eller selvopptatt ut på bildet trenger ikke bety at teksten er teit, tilsvarende jålete, eller omvendt. (I forbifarten: stort sett ser kunstnere/forfattere påfallende seriøse og pompøse ut – men oftest fordi de er så påtrengende som iscenesatt NORMALE. En iscenesatt iscenesettelse).
Filosofen Derrida f eks var ofte en jålebukk av dimensjoner og poeserte ofte og villig for kameraet – størrelsen på sminekpungen har altså, vil jeg si, lite å gjøre med med eierens hjernekapapasitet eller skriveførhet. Det er alltid en forbindelse, altså, og den akn man si mye o, sikkert, men aldri noen NØDVENDIG sammenheng. Altså, medmindre man vil slå et slag for en variant av gårsdagens vitenskaper a la frenologien (=at utseende samsvarer med intellekt, en snedig forløper for nazimens raseteorier).
Klart at bilder har noe å si på hvordan man oppfatter en artikkel.Det er jo derfor de er der tross alt. Det er naivt å tro noe annet. Er man interesert i holde fokus 100% på tekste så ikke trykk bilde av forfatterne. Iallefall bare et lite anomymt et!
Når det er sagt, syns jeg at man burde kommentere innlegget og ikke bildet av forfatterne – hvordan man “poeserer” på bildet som følger en tekst er i beste fall sekundært.
Å “heve stemmen” gjør Sørheim/Nerdrum, som behørlig kommentert her og andre steder, og det er jo greit med litt polemisk iscenesettelse av virkeligheten, så lenge man sier noe lurt. Feilles meg, misbruk mine tekster så lenge det er et poeng med det! Jeg syns egentlig de er ganske tøffe, Sørheim/Nerdrum,- bare synd at de ikke har noe å si.
del-ii) Din karakteristikk av en debattants innlegg som «særs aggressivt» avdekker en lite kledelig hårsårhet, og at du må ha trodd deg utfordre en hardt skallet forsamling?!
For om noe i er aggressivt formulert, så er det kronikken: Fremst i rekken av «en tilsynelatende endeløs rekke av kritikere som ivrer etter å vise at de har den nødvendige innsikten» plasseres en navngitt kritiker. Så kaster dere én enkelt av hans setninger til ulvene. Kronikken formulerer hvordan kritikerne ikke makter å gjøre er «en klar og selvstendig redegjørelse», men er usikre liksom «tenåringer», og «støtter seg til» gallerienes pressemeldinger. Om Marit Paasche får vi vite at hun «gjør nøyaktig det samme» som Kjetil Røed, mens Tommy Olsson har som mål med sin etterplapring å «drikke seg full»
Det er jo ikke et formidlingsarbeid eller en tekst som gir løfter om noe særlig høyt debattnivå i utgangspunktet, og man kan mistenke dameduoen for å ha skrevet kronikken for å få bildet sitt i avisen.
Det synes ikke som det er noe problem for dere å heve stemmen, Sørheim?
Det som også er synd er at det synes som dere ukritisk mener at man uansett profesjon må bekjenne seg til journalistikken for å ha relevans i dag. Sørheim avfeier nettstedet som debattforum og heier på sitt eget medium, avisen. Og i kronikken formuleres et mandat for kritikeren om primært å «formidle kunst til publikum på en god måte», altså søke å kommunisere med «de aller fleste». Men hvorfor har dere ingen eksempler på en sådan «god måte», det være seg kritikk eller andre type tekster? (“I my life, why do I give valuable time to people who don’t care if I live or die” Morrissey)
Hvis det å popularisere samtidskunsten går på bekostning av formidlingen av nyansene man kan betrakte i kunsten, så tangerer man jo fort hva som er en forsvarlig altså etterrettelig formidling og journalistikk.
Det er forkjell på kunsthistorie og kunstkritikk, og krever man av de to disiplinene et tilsvarende didaktisk tilsnitt er det med fare for å gjøre den kontemporære kunsten tannløs eller snarere skrive ut implantater og gi kunsten gebiss bare så andre skal kunne suge seg fast og «delta» i feltet.
Mest trist blir det når dere faktisk synes å hevde at denne journalistikkens logikk ikke bare skal gjelde kritikken /formidling av kunsten, men også bør forventes i kunsten, og skriver: «Så lenge kunstneren selv unndrar seg enhver kritikk ved ikke å ta stilling, vil heller ikke samtidskunsten evne å åpne seg mot et større publikum.»
Et slikt diktat om appell er helt i tråd massemedias logikk og kommersielle karakter , der man gjerne bruker krigstyper for å «nå frem».
Å påkalle en annen kunsttype/ -strategi for å tekkes et såkalt flertall, er, for å si det forsiktig, en temmelig voldsom formidlingsstrategi.
Vel, nivået på diskusjonen her på kunstkritikk.no, beviser i alle fall at Morgenbladet ikke er truet som arena for debatt om dette temaet. Forøvrig viser vel Refsdal Moes særs aggressive innlegg nettopp det som er et av våre poenger: Debattklimaet på dette området gjør det ikke enkelt å heve stemmen. Det er synd.
Mvh
Sarah Sørheim
Jeg har mistet interessen for kunst.
Det skyldes kunsten, kritikken og ikke minst kunstteorien som har gjort hele kunstfeltet til et marginalt fenomen. Det er et omvendt proporsjonalt forhold mellom alle de sterke følelsene rundt kunst, og kunstfeltets reelle betydning.
Henrik Ibsens “Gengangere” spilles ikke på National; det spilles i Klassekampen, Morgenbladet og lignende fanziner. Osvald Braanen har sett solen, men mistet håret. Frau Lena driver den konkurrerende fanzinens kunstavd… Det fine med dobbeltmoral, er jo at man har én igjen hvis man mister den andre. — I den virkelige verden er kunstnerne igjen blitt håndverkere, men denne gangen uten portefølje. Flinke håndverkere tjener penger, de andre livnæres av Aetat.
(Oi, store bokstaver…) Greit nok, det skjønner da jeg og, men vær realistisk da. Bildene til sånne saker blir aldri spesielt spenstige, det finnes vel værre eksempler enn dette? Kan man ikke la tvilen komme dem til gode, de er jo så lette å kritisere ellers, om man ikke skal trekke inn illustrasjonen? Jeg skjønner at det var ment som en morsom kommentar, men har problemer med formuleringen “de to tuppene” fordi den er nedlatende, og det syns jeg er unødvendig. Noe mer vanskelig og humørløs har jeg ikke lyst til å være i kveld, og derfor skal jeg som sagt la kjønnsperspektivet i dette ligge.
i.
Hvem som har valgt bildet er en ting, MEN NOEN HAR VALGT Å STILLE OPP (les: POSERE) PÅ DET OGSÅ
Med det PS’et der forsvant litt av min tro på ditt innlegg. Hvem er det som har valgt ut det bildet av de to “tuppene” tror du? Den kommentaren innbyr formelig til en skikkelig feministisk kraftsalve…men det gidder jeg bare ikke.
men vi kan alle skjønne begge parter i denne diskusjonen!!!og la oss prøve å diskutere uten å bli personlige. For denne diskusjonen treffer ikke helt noen sted.
PS. var ikke det bildet av de to tuppene i den første artikkelen i morgenbladet ganske fjollete?der forsvant iallefall litt av min tro på det de skrev…
Snakk om å ta mannen og ikke ballen. Det virker som du tar det personlig at kritikerne blir angrepet for å ikke tørre å komme i konflikt med autoritetene. Det dreier seg jo overhodet ikke om deg. Du er jo nettopp i den posisjonen Vilks snakker om at det er manko på: du må ikke anmelde for å ha salt i maten, og kan si hva du vil. Antagelig har du gjort det hele tiden, men når du selv har skrevet om ikoniseringen av kunstnere i “legender uten penger” bla. der du slik jeg forstår det angriper kunsten for å være innholdsløs og opptatt av de store navnene slår det meg at du gjør nettopp det Sørheim og Nerdrum holder fram som et ideal. Men har du ingen forståelse for at ikke alle klarer å gi faen i hva kunstverdenen holder fram som bra og riktig? Er du ikke enig at dette skjer?
Kunst i Norge er dobbelt kuratert gjennom statlige støtteordninger og institusjonene. Sånn er det bare og det må kunstnere bare forholde seg til. Fordi kunst er et marginalisert felt kjemper man om de samme pengene og den samme oppmerksomheten. Da er det viktig at noen stiller spørsmål ved systemet iblant, og, selv om de kommer til noen konklusjoner man ikke er enig i, eller de framstår som uten autoritet i kunstfeltet eller som noe naive, syns jeg Sørheim og Nerdrum fortjener en bedre skjebne enn å bli latterliggjort av deg og dine ganske drepende formuleringer.
Jeg lurte på om jeg ikke skulle stikke ned på Morgenbladet, kikke forurettet inn i kamera og si at Øyvind Rimbereid suger herfra til månen, fordi jeg ikke skjønte bæret av Solaris Korrigert.
Så skal jeg insinuere at alle som har skrevet om Rimbereid egentlig er enige med meg, men ikke tør å innrømme det, fordi de er redde for å bli holdt utenfor av
de kule i litteraturmiljøet. og i stedet skriver artikler som jeg heller ikke skjønner, og som de sannsynligvis ikke skjønner selv heller.