Hva vil det si å avlære? Det krever en viss innsats og enda mer standhaftighet å kvitte seg med allmenne oppfatninger og å bryte med mønstre vi er blitt altfor vant med. Antakelsen om at det vi ser med egne øyne gir noe slags bevis på hva som objektivt er, representerer ett slikt vanemønster.
I det som presenteres som hennes første museumsutstilling, Unlearning Optical Illusions på Gråmølna – en underavdeling av Trondheim kunstmuseum – har Toril Johannessen gjort et virkelig forbløffende forsøk på å føre sammen to diskurser som vanligvis vil støte fra hverandre: vitenskap og kolonialisme. Med bruk av angivelig autentisk vest-afrikansk vokstrykkteknologi har hun produsert over fem kilometer med tøy, dekorert med optiske illusjoner som ble vitenskapelig klassifisert i løpet av 1800-tallet.
For oss virker vitenskapens og kolonialismens avstamningslinjer temmelig ulike og lite parallelle. Men det er bare fra dagens utsiktspunkt, og sannsynligvis på grunn av deres forening under den kognitive kapitalismens fane. Hvis man kunne lukke et øye og for en stund forsøke å blinke bort det 20. århundrets katastrofer, kan det hende at linjene som løper fram til dagens teknovitenskapelige situasjon og de som løper ut av den postkoloniale tilstand vil vise seg slående parallelle.
Unlearning Optical Illusions forbinder de ulike lagene av et langtidsprosjekt som startet med kunstnerboken Unseeing i 2013. Når hun bruker kunstnerboken som utgangspunkt heller enn som en konklusjon på kunstnerisk research og produksjon, gjør Johannessen det motsatte av hva man kan betrakte som standard prosedyre. I et av kapitlene undersøker hun arbeidene til vitenskapsfolk som designet optiske bedrag, slik som Ludimar Herrmann, Franz Carl Müller-Lyer, Johann Christian Poggendorff, Ewald Hering og Johann Karl Friedrich Zöllner. Disse boksidene har fått et eget rom på Gråmølna, men bare i en fotnote til teksten nevner Johannessen «kombinasjoner av to- og tredimensjonale bildespråk» som finnes i «en type stoff som er blitt veldig populært i Vest-Afrika».
Det som i de fleste europeeres øyne sikkert virker som klisjeen på autentisk, tradisjonelt afrikansk tøy, er faktisk resultatet av en industriell masseproduksjon nesten utelukkende kontrollert av et nederlandsk selskap. I et kommersielt ekspansjonsprosjekt i stor skala approprierte Vlisco på 1840-tallet den tekniske kunnskapen om batikktrykk fra kolonien Java og begynte å masseprodusere tøyet – som fram til i dag fortsatt produseres i Nederland – over hele Vest-Afrika. Kvinner i Ghana og nabolandene har bygget kommersielle imperier basert på handel med vokstrykk, og mønstrene til det nederlandske tøyet brukes gjerne for å kommunisere ikke bare autentisitet, men også status og ry.
«Hollandaise», som den opprinnelig indonesiske batikkteknikken kalles i den fransktalende delen av Afrika, var også tittelen på en utstilling på Stedelijk Museum i Amsterdam høsten 2012, samt et halvt år senere på kunstsenteret RAW Material Company i Dakar. Kurator Koyo Kouoh hadde invitert fem kunstnere fra både Nederland og ulike deler av Afrika for å dekonstruere flettverket av koloniale og postkoloniale ekspropriasjoner og reappropriasjoner, som «en emblematisk fortelling om kommersiell dominans som begynte midt på 1800-tallet og har fortsatt til i dag».
Toril Johannessen begynte å jobbe med tøyet på samme tid, men foldet det ut i en litt annen retning, snarere fascinert av potensialet for et faktisk sammenfall mellom kulturell og optisk illusjon. Etter å ha designet egne mønstre basert på utvalgte optiske bedrag og først vist dem i en serie på syv fotografiske trykk, begynte hun å undersøke muligheten for å produsere tekstiler med vokstrykk i den eneste gjenværende fabrikken i Ghana. Til tross for økende konkurranse fra kinesiske produsenter er den fortsatt del av Vlisco-gruppen i Nederland, og den markedsfører sine produkter som «The True Original».
Et særeget trekk ved vokstrykkteknikken er at den skaper samme fargeintensitet på begge sider av tøyet, noe som ikke bare gjør sidene utskiftbare, men også opphever skillet mellom foran og bak, innside og utside. I Gråmølna er tekstilene Johannessen stilte ut på fjorårets skulpturbiennale i Vigelandmuseet i Oslo drapert langs utstillingsrommets hoveddel. Fortsatt delvis oppspunnet rundt store ruller, klatrer de over en frittstående vegg og strekker seg ut mot et digert panoramavindu vendt mot et kjøpesenter overfor Gråmølna. De fargerike mønstrene glir over i graffitien som pryder Kapitalistischer Realismus – Lars Ø. Rambergs permanente installasjon like utenfor museet, bestående av seks betongelementer fra Berlinmuren.
Toril Johannessen initierte nylig et samarbeid med det Oslo-baserte designkollektivet HaiK, som i 2017 skal lansere en vår-/sommer-kolleksjon med klær laget av tekstilene hennes. Fem vareprøver stilles ut på Gråmølna, mens en forhåndsvisning av kolleksjonen for tiden er oppe på WIELS i Brussel som del av Foreign Places. Men Unlearning Optical Illusions presenterer ikke bare utfallet av de ulike stadiene i en langsiktig kunstnerisk arbeidsprosess; på ulike måter berører den også det faktiske potensialet til kunstneres arbeid.
Når alt kommer til alt, er Unlearning Optical Illusions også en utstilling som må betraktes i den stedsspesifikke konteksten av Trondheim som Norges høysete for vitenskap og teknologi. Her åpner den potensialet for å skape nye forståelser eller misforståelser av forholdene mellom kunst og teknologi. Kunstens bruk av teknologien begrenser seg ikke til anvendelse av teknologiske nyvinninger til kunstneriske formål: den innebærer også å stille spørsmål ved teknologiens paradigmer, både kritisk og selvkritisk.
Å innse at autentisitet ikke er naturlig, men en illusjon produsert etter nokså paradoksale mønstre, krever en form for «unseeing» som synliggjør det som ikke er synlig i bildet – i hvert fall ikke ved første blikk. Så lenge kunsten gjør krav på retten til flertydighet og ugjennomsiktighet, kan den nettopp bidra til en avlæringsprosess som lar oss se verden annerledes: for eksempel ved å avdekke overvåkningens og informasjonens fetisj, som presenteres som beviset på eller idealet om total gjennomsiktighet – det Diedrich Diederichsen nylig kalte «kybernetisk positivisme».
Slike argumenter er selvsagt ikke direkte innvevd eller umiddelbart synlige i de abstrakte geometriske mønstrene Johannessen stiller ut. Men ved å følge instruksjonene hennes, ved å bevege seg opp og ned langs en stiplet linje på gulvet mens man holder en hånd over det høyre øyet, oppstår det en annen form for visuell realitet, en som bare eksisterer i bevisstheten. Denne repetitive bevegelsen av å nærme seg og å rygge unna verket gir adgang til et hallusinatorisk eller «transvisuelt» – et begrep utmyntet av kunstteoretikeren Carl Einstein – område. Einstein forklarte det transvisuelle som et antirasjonelt rom av estetisk transcendens, i motsetning til sansningens og erkjennelsens territorier, der verdens bilder rasjonaliseres og det skapes en standardisert kontinuitet som framstår som kausalitet.
Oversatt av Eirik Høyer Leivestad.