Løgnen som performativ og bevisst handling er springbrett for gruppeutstillingen On Lying på Christian Torp. I så måte hekter den fremmadstormende unge amerikanske kuratoren Reilly Davidson seg på Hal Fosters forelesning på Nasjonalmuseet forrige uke. Hans beskrivelse av amerikanske forhold vektla den åpenbare farsen i tingenes tilstand. Den hemningsløse overskridelsen som en slags ny normal struper effektivt enhver form for kredibilitet. Befolkningen pepres med store og små usannheter, som for mange gjør det tilnærmet umulig å skille mellom løgn og sannhet. En av slutningene Foster trakk var at den historiske avantgardens dyrking av absurditet og antilogikk i praksis har blitt spilt sjakk matt av trumpske fake news. Et velkjent refreng som krever nye responser og en mer radikal forestillingsevne.
On Lying går mindre systematisk og diagnostisk til verks der den slentrer innom løgn og sannhet som uforpliktende kulisse, inspirert av en flamboyant karakter som Oscar Wilde. Christian Torp knabber like fullt tidsånden med denne utstillingen, galleriets hittil meste omfattende presentasjonen av internasjonale kunstnere: sju europeere, omtrent jevngamle, som har gått ut av sine respektive akademier i rundt regnet de ti siste årene. De er i all hovedsak ukjente for meg, med unntak av norske Lea Stuedahl.
Kuratorteksten legger opp til generelle betraktninger rundt kunstneres frihet til å dikte sin egen virkelighet. En god kunstner er på sett og vis også en god løgner. Virkeligheten skal formes, ikke representeres, skriver Davidson. Når det kommer til de faktiske arbeidene, er det ikke mange som i klartekst vrir på postulerte sannheter. I mange tilfeller synes det visuelle materialet å være gjenbrukt fra urbane rom, som forvrengt reklame, møblement i bybildet eller kombinasjoner av skrot, liksom plukket opp fra gata og satt i sirkulasjon som bærere av mer hemmelighetsfulle og interne budskap. Arbeidene deler en viss appellerende smartness i sin glideflukt fra utvetydige og didaktiske utsagn.
Mia Sanchez’ Rapporto (2005) spilles i loop akkompagnert av klassisk musikk. Den viser en hviskelek hvor noe betrakteren aldri får høre formidles fra øre til øre i en sluttet krets. Her iblandes kommunikasjonen potensielle misforståelser og følgefeil. Sanchez er også representert med en ganske fiffig oppstilling av tre reklamesøylelignende strukturer som minsker eller øker i størrelse avhengig av hvor man plasserer seg (In and Out of Place, 2025). Dette får reklamens budskap, stort sett for «kulturarrangementer», til å symbolsk avta eller tilta i betydning og understreker kommersielle henvendelsens kalkulerende utspring – et sted mellom designtriks og synsøvelser hos optikeren.
Skulpturer synes å dominere utstillingen, men den teller også medier som tekstil, trykk og maleri, de fleste ganske taktile. Særlig setter Ethan Assouline tonen. En broket gjeng av materialer er liksom midlertidig stiftet sammen i to rimelig løse materialbilder som minner om en mutert versjon av billigkroken på IKEA. Verket porte des lilas (2026), for øvrig en metrostasjon i Paris, er laget i papp, plast, tre og spiker. En stålstreng stikker ut, lett å få i øyet, fra en liksom spjelket klokke. Montasje til Assouline står i nedarvet linje fra Kurt Schwitters & co, som fiktive rom utstyrt med hverdagens klutrerier.
Mimosa Echards Naked (2025) består av fargetrykk og broderte tekstiler i et sølvskimrende slør av strass. Ornamentet punkteres av øyne appropriert fra skjønnhetsindustrien gjennom foto av reklamer i bybildet, med lovnader om drømmevipper og de beste bryn. Temaer som bildets påvirkning, spredning og underforståtte falskhet er også virksomme hos Julija Zaharijević. I tre malerier portretterer hun noen generisk utseende amerikanske skuespillere jeg aldri har hørt om. Ansiktene er delt opp i fire biter og lappet klønete sammen, sånn at trekk fordobles, blant annet øyne. Kuratoren kobler den grove redigeringen til looksmaxxing, der alle ytre trekk skal tvinges i riktig retning om det så medfører knusing av eget kjeveben. Zaharijević legger optimaliseringen som standard over maleriets tross alt friere muligheter som medium. Samtidig blir virkemidlene litt for bastante til at jeg blir stående særlig lenge.
Tittelen på Clara Schmidts you must be good to be Robin Hood (2026) hinter om en mytisk omfordeling av ressurser. Pilaktige pinner og strutsefjær stikker opp fra en kagge. Amorfe svarte elementer leder tankene til hardt modererte flygler og modernistiske møbler på skisseplanet, i en uærbødig lek med historiske stiler. Robin Hood var ifølge legenden en mester i forkledning og bedrag, men i det godes tjeneste og dermed med et kullsvieraktig moralsk overtak. Portugisiske Bruno Zhu skriver ordet «steal» på veggen med små barneklær i ulike farger (Lesson for one to six months old, 2026). Buksedraktene liksom vrir og vrenger seg klargjort for et brekk, som en progressiv oppfordring manet frem fra ustyrlige småtasser som ennå ikke har lært seg å gå.
Lea Stuedahls tre små, svart-hvite trykk av løsrevne grafiske elementer oppleves som sceniske og selvbevisste, som tilfeldige sider nappet ut av et storyboard. Et eple er omgitt av liggende bokstaver og et forheng som minner om et sceneteppe, i et annet motiv henger noen skjeve noter rundt et åpent sprossevindu. I beste forstand kunne disse bildene illustrert en forelesning i poststrukturalistisk litteraturteori en gang på 90-tallet, med en lyrisk touch. Ideen om en ustabil forbindelse mellom språk og virkelighet minner om hvordan enhver påstand skygges av usikkerhet, selv når det ikke dreier seg om bevisst manipulasjon av fakta.
On Lying er frisk i tonen, men noe halvkvedet som utstilling, med litt for mange sprikende bestanddeler og kunstnerskap til å skape noe fyldig portrett av en idé. Samtidig er flerstemtheten et godt bilde på et Europa som synes mer på bristepunktet enn på lenge. Fremfor å være opprørsk legger utstillingen opp til at man skal observere og fortolke. Denne avlesende betrakterrollen fremheves gjennom verkenes tydelig kodede karakter – de er informasjonstette, kulturelt betingede utsagn. Men den stillferdige holdningen betyr ikke et fravær av dramatikk og engasjement; restematerialet kunstnerne benytter seg av, både fysisk og idémessig, brytes mot markedskrefter og politisk kaos – på oppriktig vis.
