Stein på stein

Peter Fischli og David Weiss’ arbeid Rock on top of another rock avdukes i morgen, lengst øst i Jotunheimen, på vidda Valdresflya. Arbeidet er det fjerde av femten prosjekter under overskriften Nasjonale Turistveger i regi av Statens Vegvesen.

En strekning som får status som nasjonal turistvei, beholder sin opprinnelige veistandard, men det bygges nye rasteplasser og utsiktspunkt. Veiene skal også etter hvert få kunstneriske tilføyelser. På Valdresflya er en svær stein plassert på toppen av en enda større stein. Det fantes allerede en parkeringsplass der, men det skal ikke opplyses med skilt på stedet at det er snakk om et kunstverk rett ved. Ansvarlig for prosjektet, kunstner og kurator Svein Rønning, forteller til Kunstkritikk at det var en omstendelig prosess å få på plass det tilsynelatende beskjedne verket:

– Vi lette lenge for å finne rett stein, både bunnstein og toppstein. Mange steiner så tilforlatelige ut, men når vi undersøkte dem nærmere, oppdaget vi at de fleste var ganske oppsprukket. Først ble én understein valgt, men vi endte opp med å bruke en stein på et helt annet sted, fordi vi ikke fant passende overstein på det første stedet, og fordi det ble klart at vi ikke kunne frakte en overstein over lange avstander, på grunn av svinger og hvilken vekt veien kunne bære. Så i tillegg til formen på akkurat disse steinene, var det steinenes beliggenhet som bestemte hvor verket til slutt endte opp.

Den 93 tonn tunge oversteinen vi endte med å bruke, ble løftet opp av en kran som ble fraktet fra Bergen til stedet på seks semitrailere. Vi har brukt ingeniører til å beregne balansepunkt og stabilitet. Den øverste steinen er ikke boltet fast, men vi justerte litt på undersiden og lagde et par groper for å stabilisere. Logistikken var komplisert, men de involverte gjorde en fantastisk jobb.

Hva med området rundt?

Det er et svært værhardt sted. Vi bygget en midlertidig vei, men har jobbet med landskapsarkitekter og alt er justert tilbake slik det var. Det er ikke sådd på ny, for å unngå stedsfremmede arter. Det er bedre å la det frø seg selv.

David Weiss samlet visstnok på «gongshi-steiner», naturlig formede steiner som brukes i kinesiske hager. Vet du om det er noen sammenheng mellom den interessen og det mer rå og grove uttrykket på Valdresflya?

Jeg vet ikke, men vil tro det. Kunstnerne har jobbet med stein tidligere. I en park i Sveits ligger tre mer flate steiner oppå hverandre. I tillegg har vi jo også tvillingverket til arbeidet på Valdresflya. Dette skal avdukes i London seinere i høst. Det er et bestillingsverk til Serpentine Gallery, med stein hentet fra Wales. I Kensington Gardens, der dette verket skal stå, vil konteksten fremstå som kultur, mens det på Valdresflya er vill natur.

Ideen til kunstnerne overrasket meg. Jeg hadde trodd de ville kommentere «det norske» i dette kulturtunge området.

Hvor mange kunstprosjekt skal det bli i tilknytning til turistveiene?

Vi har nå tre prosjekt. Foruten dette prosjektet, har vi Louise Bourgeois og Peter Zumthors minnested i Vardø og Mark Dions bjørnehi oppe på Aurlandsfjellet. Det finnes også et fjerde verk som ble gjennomført på et tidligere stadium, Knut Wolds steinskulptur på Sognefjellet. I alt skal det realiseres 15 kunstverk. Til turistveien i Lofoten skal det ikke gjøres noe nytt, fordi det vil skape uklarhet i forhold til Skulpturlandskap Nordland.

Jeg reiser rundt både alene og sammen med turistveienes kunstråd, og vi utvikler konseptet underveis. Vi leter etter de forskjellige strekningenes identitet, og tar utgangspunkt i den når vi velger kunstnere. I prosessen prøver vi oss frem, og vi tar oss god tid, for ettersom tiden går får vi bedre forståelse for hva som vil fungere.

Flere av turistveienes utsiktsplattformer er allerede blitt godt kjent. Hva skiller kunstprosjektene fra disse?

Arkitektene har formgitt prosjekter langs turistveiene som skaper infrastruktur og tilbyr service. Meningen er at kunsten skal være noe overraskende, et innhold som kommer i tillegg. Arkitektene bygger opp under naturopplevelsen, mens kunsten skal mer være en åpning inn til noe annet.

Men er ikke fjellet nok?

For eksempel fungerer arbeidet til Fischli og Weiss som et spørsmålstegn. Er dette en tilfeldighet, noe isen har lagt tilbake, eller er det skapt av menneskehender? Slik er det ganske transparent som kunstverk. Fra én vinkel ser det nesten ut som om steinen på Valdresflya tipper over, fra en annen vinkel ser den mer stødig ut, og fra en tredje vinkel virker den nesten plump. Kunstverket åpner opp for problemstillinger en utsikt alene ikke vil muliggjøre.

Men selv om verket på Valdresflya skal være et underfundig overraskelsesmoment, vil det også brukes som et landemerke for å gjøre en veistrekning mer kjent. Hvordan er disse to aspektene forenelige?

De er absolutt forenelige. Steinene, som ikke skiltes eller merkes på noen måte, er noe du får øye på i forbifarten, eller noe du passerer uten å legge merke til.

Men er ikke omtale og avbildinger i presse og bokpublikasjoner også en markør?

I prinsippet ja. Men det er viktig for verket at det både er, og ikke er kunst. Det er slik kunstnerne arbeider, og det er slik de vil at det skal fremstå.

Betyr dette at det er den tilfeldige turist som er verkets målgruppe?

Nei, det skal være en god blanding av de som vet og de som ikke vet. Vi har allerede sett at svært mange har reist til Vardø i ens ærend for å se Bourgeois og Zumthors prosjekt. Hotellet har vært sprengt.

Så du kan bekrefte at kunsten allerede har vist seg å svare til forventningen om at de nasjonale turistveiene skal styrke næringslivet i distriktene?

Ja, når det gjelder prosjektet i Finnmark, valgte vi Vardø spesielt, fordi det vil trekke folk til selve byen, og det vil jo skape økt oppmerksomhet, noe som er i tråd med Stortinges forutsetninger for de nasjonale turistveiene.