Fremtidsspekulasjonens optimistiske potensiale fordampet vel en gang i andre halvdel av det forrige århundret. De siste tiårenes omveltende endringer kombinert med en voksende mistro til det politiske og økonomiske systemets evne til å imøtegå krisene som truer på horisonten, gjør det både vrient og nedslående å forestille seg verdens tilstand om bare en tjue-tredve år. Kanskje er det derfor vi er så bakoverskuende. I utstillingen Onion Skin på Destiny’s i Oslo synes Anna Sofie Mathiasen å ta til orde for denne apatien på samfunnsutviklingens vegne, ved å puste liv i fortidens fremtidsspekulasjoner.
Utstillingen består av fem nye collager og en animasjonsfilm som er komponert rundt to unge mennesker som planter, steller og omgir seg med løk. Menneskefigurene er malt i duse farger på tynt papir og har bevegelige ledd som gjør at de kan animeres. De er plassert foran et dystopisk og folketomt bylandskap bestående av store, metalliske skyskrapere som slynger sitt rødlige lys ut mot nattehimmelen. I filmen forteller de to at de er søsken og at de befinner seg i en fremtidsby moren deres bygde i 1985, til en animasjonsfilm som aldri ble fullført. Miniatyrbyen ble etter sigende bygget av gamle radioer og tv-apparater, og ble kassert etter at museet som hadde bestilt filmen ble nedlagt. Dokumentasjonsfotografiene Mathiasen benytter som kulisser, er hentet fra arkivet til kunstnerens mor. De minner om en nedtonet versjon av cyberpunkens teknodystopier, som en finner eksempler på i filmer som Blade Runner (1982) og Akira (1988), eller romanene til William Gibson. Plasseringen av søskenparet i disse omgivelsene minner om hvordan det kritiske potensialet i dette svartsynet raskt fordunstet. Tilbake sto kulissene.
Mathiasens metode er gjenkjennelig for de som så avgangsutstillingen på Kunstnernes Hus i fjor. Også da bygget verkene på et historisk materiale; en gammel praksis der murere fikk det til å spøke for byggherrer de var misfornøyde med ved å mure en tom glassflaske inn i veggen, dannet bakgrunnen for en animasjonsfilm og flere collager. I Mathiasens første soloutstilling, på RAM Galleri i Oslo i 2018, tok hun utgangspunkt i sin farfars etterlatte tegninger og malerier. På Destiny’s er den selvbiografiske investeringen fortsatt tydelig. Den kvinnelige karakteren, som forteller at hun bor i denne fremtidsbyen med sine brødre og søstre, virker å forestille kunstneren selv. Hun setter søskenflokken inn i morens visjon. I collagen Udsigt, som er plassert i et av galleriets vinduer og må ses fra gateplan, skuer en ryggvendt figur inn på byen moren har bygget for dem. Iscenesettelsen ligner en anklage om den dystre verdenen hennes generasjon har fått overlevert.
Mathiasens resignerte positur ligner en nihilistisk fortvilelse over verdens situasjon, som jeg opplever er typisk for oss født på nittitallet. Handlingslammet søker vi trøst gjennom iscenesatt selvmedlidenhet og harselering med egen tristesse. Det finnes i dette perspektivet en kontraintuitiv forbindelse mellom Mathiasens retrofuturistiske, postapokalyptiske melankoli og generasjonsfellen Maria Pasenaus utleverende selvportretter; begge kombinerer de oppgitthet med et fokus på egen sjelstilstand. Mathiasens prosjekt har en mindre kroppsfokusert, mer anklagende brodd, men også hun bedriver en mollstemt selviscenesettelse. Reanimeringen hennes av arkivmateriale formidler en følelse av å være låst til fortiden, henvist til å resirkulere tidligere uttrykk og strategier. Lånet fra morens arkiv kobler denne gjenopplivingen av fortiden med en manglende evne eller vilje til å spekulere om fremtiden.
I collagen Marken steller og planter søskenparet rødløk på et jorde i utkanten av byen. Den røde løken og dens grønne blader er også utklipte figurer, og er plassert i bildenes forgrunn, som et svevende ornamentalt kontrapunkt til bakteppet av tung, dystopisk arkitektur. I to andre collager, der karakterene befinner seg ute i byen, er også løken med; jenta legger en haug med løk utover en flate, mens gutten står oppreist og har favnen full av det som må være innhøstet løk. I kontrast til cyberpunkens transhumanistiske symbiotisme, der mennesket overvinner sitt biologiske lodd ved å la seg modifisere og forbedre ved hjelp av teknologi, holder Mathiasen frem en mer nøktern visjon: en forsonelse med planterikets sykliske rytme.
