Sammenliknet med Bergen Assembly i 2013, som på tradisjonelt vis var organisert som én stor utstilling, virket åpningen av årets triennale, lørdag 6. februar, mest som en teaser. Kun to verk ble presentert – en installasjon og en performance-workshop, begge i regi av kuratorduoen Praxes. Interesserte som ikke bor i Bergen må belage seg på å reise hyppig dette året for å få med seg resten av programmet til Praxes, som er fordelt utover hele året – og for å følge freethought og Tarek Atouis kuratoriske prosjekter, som også inngår i årets triennale. Spørsmålet en del av de tilreisende stilte seg selv og hverandre over åpningsdrinkene i helgen, var nettopp hvor mye man kommer til å få med seg av det som er ventet fremover. Mange vil nok først og fremst måtte ta sikte på hovedutstillingen i september.
I åpningstalen i Tårnsalen til KODE beskrev den danske kuratorgruppen Praxes, Rhea Dall og Kristine Siegel sitt program som en serie «atelierbesøk». De ønsker å vise at kunstnerisk praksis er mye mer enn ferdige kunstverk. De vil se på uferdig materiale, arkiver, samarbeidsprosjekter, skisser, modeller og så videre. For øvrig la de vekt på at de to kunstnerne de har valgt seg, Lynda Benglis og Marvin Gaye Chetwynd, er svært ulike, og at de to parallelle presentasjonene ikke må oppfattes som noen duo-utstilling.
Verket av Lynda Benglis som får åpne presentasjonen av kunstnerskapet, Primary Structures (Paula’s Props) fra 1975, er hennes eneste installasjonsverk, og kuratorene begrunnet valget nettopp med at det er usedvanlig for hennes praksis. Teatralsk plassert midt på gulvet i den sirkelformede Tårnsalen virket installasjonen inn på hvordan publikum inntok rommet. Samtlige fremmøtte ble stående i ring langs veggen helt til alle talene var over – først da gikk folk nærmere for å se.
Det var større variasjon i publikumsreaksjonene på Marvin Gaye Chetwynds røkelsesduftende performance-workshop Iron Age Pasta Necklace Workshop, på Landmark senere på kvelden. Mange – alt fra skolebarn til kunstinstitusjonsledere – lot seg rive med og laget ulike kreasjoner av flerfarget pasta som de lot den «guddommelige dommeren», spilt av kunstnerens mor, vurdere om var gode nok eller ikke. Andre hadde en mer tidstypisk distansert måte å interagere på, med iPhonen konstant løftet mellom seg og begivenhetene. En jente stilte seg på turistaktig vis opp foran dommergudinnetronen og flashet et instagramvennlig smil i retning kjærestens mobilkamera. Andre igjen skygget banen og flyktet ut, etter mer eller mindre uvillig å ha fått med seg hva som foregikk.
Vi bringer her bilder fra åpningshelgen. Anmeldelse kommer i den første utgaven av bilaget Morgenbladet Kunstkritikk fredag 12. februar.
