En stor mygg balanserer på tre hestehov i ett av Liv Ertzeids malerier i utstillingen The Ba Ba Bug Show på Kulturhuset Stormen i Bodø. I utstillingen har myggen selskap av marihøner og bladlus som travelt kravler i vei over andre glade vårblomster. Det er fristende å kalle Ertzeids motiver banale. Avbildningen er lemfeldig og organismene er hentet fra den nordiske faunaens lettest gjenkjennelige typegalleri, som var maleriene illustrasjoner til en pekebok. De naive virkemidlene er likevel opphav til en fornemmelse av energi, overflod og summende tilstedeværelse.
Ertzeid gikk ut av Kunstakademiet i Oslo i 2019. Samme høst stilte hun ut lignende, dekorative blomstermotiver på galleriet Destinys i Oslo. Utstillingen i Bodø er den første kurator Stian Hansen organiserer i visningsrommet Stormen kunst/dájdda, som er en del av kulturhuset som ligger nede på kaia i byen, og til sommeren og høsten følger utstillinger med Eirik Sæther og Marianne Bjørnmyr.
Georges Bataille hevder i essayet «The language of flowers» (1929) at blomster holdes som gissel av klisjeer og idealer om skjønnhet. For å bevare blomstens, og livets, kompleksitet er det nødvendig å ødelegge denne idyllen. I karakteristisk bildeskapende vendinger skriver han at fremstillingen av rosen må utfylles med «the impossible and fantastic vision of roots swarming under the surface of the soil, nauseating and naked like vermin». I Ertzeids utstilling er det ingen kvalmende rotsystemer. Blomstene hennes ligner komiske sjablonger. Rosebuskene i Ba Ba Bugs (2020), hvor tistler, hestehov og nyutsprungen løvetann strekker seg mot himmelen ved siden av en gigantisk marihøne, virker frembrakt av et hyggelig vink med håndleddet og en snurr med en rød pensel.
Til utstillingen har Ertzeid invitert Tarald Wassvik til å lage et «gjestemaleri», samt en anekdotisk tekst om insekter og kompost. Uten tittel (etter Liv Ertzeid – Do aphids make noise?) er et innrammet trepanel i sjatteringer av mørk og lys brun. Panelet er perforert av 21 små hull, liksom boret av insekter, som Wassvik har markert med blått. Det kunne vært skåret ut av en gammel sæterhytte, og andektig plassert mellom galleriets to takhøye vinduer får det status som en relikvie. Denne mystisk-religiøse dimensjonen peker til maleriets fortid som ikon, der maleriet ikke bare representerte den guddommelig verden, men fungerte som «levende» bilder som gjorde det hellige sanselig og nærværende for de troende. Ifølge Bataille er slike mystiske felleskap for lengst relegert vekk av den nyttemaksimerende vestlige kulturen. Mennesket kan likevel komme i kontakt med denne arkaiske sanseverdenen gjennom erfaringer som overskrider konvensjoner og formålsrettet bruk – erfaringer som kunst, poesi og rituelle ofringer kan produsere.
Forsøker Ertzeids malerier å iverksette en slik mystisk-grotesk sanselighet? I hvert fall smugles det her og der inn en subtil rituell arkitektur i komposisjonen, for eksempel når Do aphids make noise? (2020) og Autumn Aphids (2021) imiterer de vertikale linjene i Wassviks gamle trepanel. De klossete malte «stilkene» er befolket av små malingsklatter med åtte bein som formodentlig forestiller bladlusen (aphids) verkstitlene referer til. Insektsklattene synliggjør en deformerende tendens på to måter: Den barnlige figurasjonen presser figuren mot abstraksjon og oppløsning, og sammen med Ertzeids forvrengte målestokk og perspektiv begynner det å bli uklart hva vi ser på. Samtidig er bladlusen et skadedyr som angriper egenskaper ved planten mennesket setter pris på; saftsugingen dens fører til skader på vertsplanten, som bladkrølling, misvekst og innskrumpet frukt. En gryende stank av forråtnelse som ikke lett kan viftes vekk siver frem fra under malerienes solfylte overflater og lokker på overskridelsen.
