I kveld blir kunstneren Anne Katrine Dolven tildelt Ulrik Hendriksen Minnestipend for 2015, som etter statuttene går til «billedkunstnere som har gjort en spesielt stor innsats for billedkunst og billedkunstnere i Norge, gjennom uegennyttig innsats i kunstnerorganisasjonene eller annen virksomhet av betydning for utviklingen av norsk billedkunst».
I begrunnelsen for tildelingen heter det at stipendet gis til Dolven for hennes betydningsfulle innsats for samtidskunsten, og for hennes tydelige stemme og sterke engasjement for kunstnernes levekår. Kunstkritikk benyttet anledningen til å spørre henne om hvordan hun mener kunstpolitikken og kunstnernes stilling i samfunnet har utviklet seg siden hun debuterte i Tromsø Kunstforening, for mer enn tretti år siden.
– Hadde dere spurt meg for to dager siden, ville jeg ha sagt at det har skjedd mye. Men nå ble jeg klar over en sak som jeg ikke fikk med meg da den ble publisert forrige måned – nemlig at Utenriksdepartementet legger ned kulturattaché-stillingene i London og Moskva. Dessuten fikk Office for Contemporary Art (OCA) rundt juletider strøket 37% av sitt budsjett. Så nå vil jeg si at det står ille til i 2015, sier Anne Katrine Dolven, og forteller at hun føler seg lurt.
– Jeg satt som eneste billedkunstner i utvalget som utarbeidet rapporten «Kunstens autonomi – kunstens økonomi» på oppdrag fra Kulturdepartementet. Oppdraget vårt gikk blant annet ut på å se på internasjonaliseringstiltak, og vi arbeidet også med viktigheten av å tenke kunstpolitikk i stedet for kulturpolitikk. Og så skjer dette – og uten informasjon, uten diskusjon! Kulturdepartementet må vite hva utenriksdepartementet driver med. Kulturministeren kan ikke si at hun ikke vet.
– Vi hadde endelig fått fagpersoner internasjonalt, og så blir det bare strøket, sier Dolven, og understreker at hun ser det som et veldig tilbakeskritt at politikerne i Utenriksdepartementet ikke ser at kunst er en pilar i samfunnet.
– I 1999 deltok jeg på Kulturrådets årskonferanse, og snakket om viktigheten av internasjonalisering. Diskusjonen den gang ledet frem til etableringen av OCA. Nå føler jeg at vi har gått tre skritt frem, og to tilbake. Jeg kunne ha holdt det samme innlegget som jeg holdt i 1999 om igjen i dag, sier hun.
Dolven påpeker at maleren Peder Balke foreslo stipend for kunstnere allerede rundt 1860, og at dagens kunstnere står i en lang tradisjon i sitt kunstpolitiske arbeid.
– Vi må være aktive hele tiden. Vi har en fin generasjon av unge kunstnere nå, som er dyktige på feltet – folk som Hilde Tørdal i NBK og Marianne Hurum i UKS, som har skjønt at vi må være på banen. Med denne regjeringen som vi har nå, skjer det ting som er ganske katastrofale. De river ned veldig mye på kort tid. Det kan ta lang tid å bygge det opp igjen, sier Anne Kathrine Dolven til Kunstkritikk.
