Mandag 15. august begynte det nye studieåret på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Samtidig gjeninntok Vanessa Ohlraun stillingen som dekan for Avdeling Kunstakademiet. Som Kunstkritikk kunne fortelle i juni har Ohlraun hatt permisjon i første halvår for å jobbe med internasjonaliseringsspørsmål. Samtidig er det blitt kjent at mange ansatte har opplevd arbeidsituasjonen på Kunstakademiet under Ohlrauns ledelse som vanskelig.
Nå er Ohlraun tilbake, men hun blir ikke lenge. I en pressemelding opplyser KHiO at hun begynner i en ny stilling som president for Kunsthøgskolen i Braunschweig (Hochschule für Bildende Künste Braunschweig) i 2017. Ohlraun sier hun takket ja til stillingen «på grunn av den sterke faglige profilen og fokuset på kunstnerisk utviklingsarbeid».
Jonas Ekeberg: Gratulerer med ny stilling i Tyskland! I hvilken grad har byttet av jobb noe med de vanskelige arbeidsforholdene på Kunstakademiet i Oslo å gjøre?
Vanessa Ohlraun: Jeg ble først kontaktet av en headhunter som overtalte meg til å dra til Braunschweig for en samtale. Deretter fulgte en prosess der jeg ble intervjuet av en kommisjon og så et etterfølgende valg. I løpet av prosessen ble det klart for meg at dette er en veldig interessant stilling hvor jeg kan bruke den erfaringen jeg har fra Kunstakademiet i en større institusjon. Kunsthøgskolen i Braunschweig har et sterkt fokus på faglig utviklingsarbeid og internasjonalisering, noe som jeg kan bidra med til å videreutvikle. Dette er motivasjonen min for å takke ja til stillingen. Jeg er smigret over å ha fått dette tilbudet og ser det som en anerkjennelse av arbeidet jeg har gjort på KHiO.
Hva kan du gjøre denne høsten, før du slutter, for å bedre arbeidsforholdene på Kunstakademiet?
Det er naturlig at det finnes ulike meninger på en kunsthøgskole med sterke kunstneriske personligheter med forskjellige profiler, og det skal være diskusjoner både om faglig utvikling, undervisningsmetoder og ledelse. Som leder er det min plikt å tilrettelegge for gode diskusjonsfora og møteplattformer med åpenhet og en viss takhøyde og toleranse for uenighet. Eventuelle tiltak som skal iverksettes for å bedre arbeidsmiljøet vil jeg diskutere internt i en prosess sammen med kollegiet.
Du har vært dekan på Kunstakademiet i Oslo siden 2011 – det blir fem år i november. Hva føler du at du har oppnådd i løpet av disse årene?
I denne perioden ble det ansatt 13 nye lærere, både på grunn av utgående åremålskontrakter og fordi vi har etablert nye stillinger. Studiet har fått et nytt fokus på utstillingspraksis og skrivepraksis. Vi ansatte to fagpersoner – Rike Frank og Mike Sperlinger – for å ivareta disse områdene. I tillegg har vi fått en ny stilling i kunstnerisk utviklingsarbeid – Maria Lind – og en i kunst og teori – Jan Verwoert. Disse stillingene har ført til en større bredde i utdanningen og en kompetanseheving for våre studenter på områder som er veldig viktige for deres framtid som utøvende kunstnere.
Vi har en kompetent fagstab med mange fellesinteresser og samtidig diversitet. Kollegiet har veldig lyst til å samarbeide med hverandre ved å tilby seminarer, lage konferanser og jobbe med kunstneriske utviklingsprosjekter i felleskap. Dette har ført til en berikelse av undervisningstilbudet, og også en økning i forskingsresultater og kunstnerisk produksjon. Det profiterer studentene på. De blir deltakere i en mer mangfoldig diskusjon om kunsten og samfunnet, som forbereder dem til å takle et liv i en kompleks og globalt orientert kunstverden.
Som jeg har sagt tidligere, synes jeg at det er viktig å ha en god fordeling mellom kvinner og menn i kollegiet, og vi er trolig det eneste kunstakademiet i Europa hvor halvparten av professorene er kvinner. KHiO kan tiltrekke seg de beste fagpersonene uansett kjønn, hvis man skaper et godt miljø for utøvelse av kunstnerisk og pedagogisk virksomhet, hvor alle blir verdsatt for sin kompetanse.
Hva kunne du gjort annerledes?
Jeg kom til Kunstakademiet med mange ambisjoner, og mye ble forandret i de første årene. Jeg har lært hvor viktig det er å forankre reformer med gode prosesser i institusjonen. Det er godt mulig at jeg noen ganger kunne brukt litt lenger tid på disse prosessene.
Hva er ditt bilde av den norske kunstscenen gjennom disse fem årene? Har du lagt merke til noen viktige utviklingstrekk? Er det noen kunstnere du har lagt spesielt merke til, enten de har vært knyttet til akademiet eller ikke?
Jeg opplever at den norske kunstscenen kanskje har en større bredde i kunstneriske tilnærminger enn i 2011 da jeg kom til Oslo. Men det er også mulig at dette skyldes at jeg har fått bedre kunnskap om scenen, og det som gjelder denne byen spesielt. Det finnes mange interessante arenaer med krysningspunkter mellom forskjellige kunstformer og diskurser, som for eksempel Ny Musikk eller Henie Onstad Kunstsenter. Det virker som om det er flere plattformer initiert av kvinnelige kunstnere, som for eksempel FRANK, og at det er flere kunstnerdrevne kunstarenaer. Mange av disse er skapt av Kunstakademiets tidligere studenter, som for eksempel performanceplattformen Kunst Vardo av Amelia Beavis-Harrison, The Institute of Equilateral Thought av Alan Armstrong, og Louise Dany av Daisuke Kosugi og Ina Hagen – alle veldig lovende kunstnere. Jeg mener at den yngre kunstscenen i Norge er veldig levende i dag.
Mange aktører på kunstscenen ser med forbløffelse på den stadige veksten innen området «kunstnerisk forskning». Hva må gjøres for å sikre at ressursene som føres inn i høgskolesystemet blir produktive, kunstnerisk sett? Har vi noen grunn til å frykte at «kunstnerisk forskning» blir en separat institusjon med sine egne kvalitetskriterier, adskilt fra kunstfeltet for øvrig?
Jeg mener at kunstnerisk praksis bør stå i sentrum i det som kalles for kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning, eller «artistic research» på engelsk. Kunstnere driver med forskning på sine egne premisser, og det er viktig å ivareta det frirommet som kunsten tilbyr for uavhengig tenkning, praksis og formidling.
Det finnes mange aktører i dette feltet som er opptatt av å knytte det arbeidet som foregår ved kunsthøgskoler med andre arenaer i kunstverdenen, men disse har kanskje ikke vært så synlige på konferanser om kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning. Jeg har vært med på å bygge et nettverk av slike aktører i Skandinavia, for eksempel med Sidsel Nelund på Det Kongelige Danske Kunstakademi i København og Petra Bauer på Kungliga Konsthögskolan i Stockholm. Det blir spennende å følge utviklingen i dette feltet. Dette er noe jeg håper å bidra til fra min nye stilling som rektor på Kunsthøgskolen i Braunschweig.
