Vitenskap og hvit magi

Kunstakademiet i Trondheim er avsender av en vilt innlemmende avgangsutstilling som inkluderer samarbeid med alt fra kunstteoretikere og berømte kolleger, til musikkteknologer og sjamaner.

Prerna Bishnoi, Larpy: Starring Me, You and Chief Belief Officer, 2017. Foto: Gard Aukrust.

Bortsett fra en fotograf som dokumenterer verkene, er jeg ganske alene under mitt besøk på avgangsutstillingen til årets masterkull fra Kunstakademiet i Trondheim. Slik virker det likevel ikke, det summer fra alle kanter, som om utstillerne ikke er tilfredse med sin tilmålte plass, men sprer seg via luftbølgene for å komme publikum og de andre arbeidene i møte. Trommelåt blander seg med noe som kunne vært lyden av kontaktmikrofoner mot kropp. Denne ekspansiviteten gjenspeiles også i mengden uttrykk som utfolder seg over tid, som performancer spredd utover utstillingsperioden. Generelt later kunstnerne til å ha forkastet catchy, lettforklarte enkeltverk til fordel for innviklede, ofte herlig eksentriske prosjekter, som tar på alvor den tverrfaglige samtenkningen som står sentralt hos teoretikere som er typisk lesning for kunststudenter, som Karen Barad og Donna Haraway.

Exit, som utstillingen heter, er full av forsøk på å bryte ned vante hierarkier og grenser mellom kunst og andre fagfelt, menneskeorganismens privilegierte status, språkets dominans, det visuelles forrang osv. En slik ambisjon om å utfordre synssansens hegemoni finner man i Nazare Soares lydinstallasjon (2,2) 0, laget i samarbeid med musikkteknolog Øystein Kjørstad Fjeldbo og kunstner Amalia Fonfara og vist på Lademoen Kunstnerverksted. Her får man utdelt et trådløst headset før man blir sendt inn i et mørkt rom. Vel inne mottar man puste-instruksjoner over headsettet. Kanskje rynker man panna når man får beskjed om å «silence your mind», eller noe lignende klisjefylt meditasjonsforberedende, men det er fort tilgitt, for det er et besnærende variert lydlandskap man forflytter seg gjennom mens man famler innover i mørket.

Reidun Synnøve Gravelseter, Når ingen andre ser, 2017. Foto: Reidun Synnøve Gravelseter.

I tillegg til Lademoen Kunstnerverksted tar Exit også i bruk Galleri KiT og Trondheim Kunstmuseum Gråmølna. På Gråmølna finner man Taylor Edins tredelte verksgruppe Grimoire. I den ene delen er et toalettskap montert på veggen, med døra på gløtt. Gjennom glipen ser man kosmetikk og smykker, men også abjekte eller urovekkende elementer: småhår i en skål, en død edderkopp, dollarsedler kraslet ned i et skrin. Displayet er kokett og spiller, som Marcel Duchamps Étant donnés, på den spesielle statusen vår kultur påfører damekroppen, som gjør den til noe håndgripelig og formbart, men samtidig enigmatisk og fremmed. Der Duchamps tittehullsverk ikke inviterer en slik lesning, ligger det en feministisk kritikk latent i Grimoire. De andre delene av installasjonen er drevet av tekst. Her leser man blant annet om førmoderne abortmetoder og om varierende lovgivning rundt dette. Dessuten vises en scrapbook fylt med instruksjoner som: «Annotate a history book to include you. Leave it in a public library», og: «Ignore the noise of someone else speaking for you». Edins feministisk motiverte revisjonsprosjekt blir selvsagt tydeligere av denne klarteksten, men taper samtidig noe av det poetiske viddet som skapet har.

Diana Lindbjerg, This Is an Image, 2017. Foto: Diana Lindbjerg.

Flere arbeid i Exit har en eim av noe esoterisk, eksempelvis Susanna Barlows videoloop Værnes. En mann beveger seg sakte rundt i et hotellbasseng med slåbroken flytende omkring seg. Plutselig er han forsvunnet. Har han gått i frokostbufféten? Druknet? Eller har han blitt ett med materialet som omslutter ham, slik tonen i Barlows andre videoverk Breathing with Styrofoam kan lede en til å tro? Her granskes overflaten på isopor, mens en kvinne hviskende beretter hvordan pusten hennes ligger på overflaten til isoporet, som, skjønt det ikke puster, består nesten utelukkende av luft. Barlow formulerer et ønske om å stifte nærmere bekjentskap med verdenen vi bebor via en fortroliggjøring med ett av materialene som truer med å ødelegge den.

Materialutforskingen fortsetter i Reidun Synnøve Gravelseters My recollections are all that is left of you og Når ingen andre ser og Diana Lindbjergs This is an Image, som beskjeftiger seg med fotografiets konkrete prosesser. Gravelseter «drukner» polaroider i tanker med vann, slik at motivet og formen endres og de ikke lenger representerer noe annet enn sin materialitet. Lindbjerg viser et raritetskabinett av materialer som endrer karakter når de eksponeres for lys. I Yanir Shanis Shoot, don’t talk, foregår manipulasjonen i behandlingen av motivet. Fotoserien består av landskapsbilder fra områder kunstneren betegner som «hjemme», behandlet analogt på en måte som til forveksling ser ut som Adobes standardeffekt Radial Blur, som så mye annet er flittig brukt i memer, hvor det legges over nær sagt hva som helst for å vise det avbildede subjektet eller objektets forvirring, frykt eller utsatthet for fare. I memer er det selvsagt for komisk effekt; Shanis fotografier er ikke morsomme, men nærværende og ubehagelige, med filteret som overraskende samtidsmarkør.

Agnieszka Foltyn, Of Everywhere and Nowhere, 2017. Foto: Gard Aukrust.

Mujahed Khallafs tre videoprojeksjoner Toward Utopia viser overvåkningsbilder fra henholdsvis Ramallah og Solsiden i Trondheim, samt dokumentasjon av en performance Khallaf har gjort oppå Laurent Mareschals Beiti, hvor han dramatiserer den sjokkartede erfaringen av å flyttes fra én kultur til en annen. Beiti er et «teppe» laget av ulike krydder, som Khallaf danser og stamper rundt på, virvler opp krydderstøvet og ødelegger motivet, før han støvsuger alt sammen opp.  Også Mahmoud Khaled bruker en annen kunstners verk som plattform; han viser foto- og lyddokumentasjon av en hendelse han iscenesatte på Frieze London Art Fair i 2016, på en replika av Felix Gonzalez-Torres’ Go-go Dancing Platform fra -91. Ulikt Gonzalez-Torres’ danser, holder Khaleds utøver en mollstemt monolog om hvordan han er lei av å bli lagret og stuet vekk som et kunstobjekt.

KiT-studentenes obligatoriske perspektivemner ved NTNU, som skal ruste dem for samarbeid med også andre fagfelt, trekkes frem i Prerna Bishnois video Larpy: Starring Me, You and Chief Belief Officer. I en sekvens presenterer videoens voice-over hvordan folk bruker såkalt Live action role playing – som på norsk gjerne kalles laiving – for å forbedre seg i profesjonelle henseender. Det er langt fra ritualmagien antydet i Barlows, Soares, Khallafs og Edins verk, men laiving er også et redskap til å utvikle mennesker, gi dem innsikter i andres perspektiver eller forberede dem på vanskelige situasjoner. Følger man Bishnois argumentasjon, skaper laiving en mulighet for å utvikle dyp empati for andre i det daglige, men også å endre vårt bilde av samfunnet gjennom å skape en fiksjon så overbevisende at den vil erstatte virkeligheten for den som deltar. Bishnoi vever en nokså kløktig kritikk av både meningsløs selvoptimalisering, og den traurige neoliberale leksa om vilje og tilpasningsdyktighet som forutsetninger for tilgangen til det gode liv, som om vanskelige livsvilkår skyldes underskudd på optimisme. Det gjøres dessuten tilsynelatende uten å miste en utopisk horisont av syne, at mennesker som samfunn kan ansvarliggjøres, og slik insentiveres til å endre seg til det bedre.

Mahmood Khaled, Untitled (Go-go Dancing Platform), 2017. Foto: Gard Aukrust.

Martinus Suijkerbijks installasjon i Galleri KiT framstår eksentrisk og uoverskuelig, med sine slicke CGI-animasjoner og sjargongtunge hypotesetekst. Installasjonen bebos blant annet av en hissig liten avatar skapt i kunstnerens bilde; to snakkende skulpturer utferdiget av syntetisk tekstil med fototrykte ansikter, drapert over søyler; et dataanimert landskap presentert på en skjerm som selvsagt står på høykant; og en «blob» av sammenknøvlet papir, pluss en slags blobens teori, alt bygget inn i en kontemporært utseende MDF-platting. Leibniz lyser mot en fra en note i teksten hvor Suijkerbijk beskriver hvordan han har eksperimentert med å integrere kunst i filosofi og vice versa. Kunst som søker å fungere som visualisert filosofi vitner ofte om dårlig selvtillit på vegne av feltet. Heldigvis for oss er ikke Everything lives here which makes it difficult to speak right now og dens digitale befolkning sjarmløse. Både skulpturer og animasjoner er taletrengte vanskapninger. De fremstår som flyktninger fra internett, gispende som fisk på land, eller som tiggere, med oppmerksomhet som foretrukken valuta.

Man sitter igjen med et inntrykk av at utstillerne i Exit undersøker muligheten for intellektuell integritet og motstand i en æra hvor kunstfeltet trekker seg ut av politikken og inn i esoterisk selvpleie, og det ganske samfunn gjennomsyres av stuttbrutale honnørord lånt fra privat næringsliv. Gjennomgående for flesteparten av utstillerne er at de later til å vurdere kunst som kunnskapsproduksjon og kritisk laboratorium. Så blir det spennende å se om kunstnernes standhaftige samtenkning bevares når de nå gjør sin exit fra utdanningsinstitusjonen.

Martinus Suijkerbuijk, Everything lives here which makes it difficult to speak right now, 2017. Foto: Gard Aukrust.

Artikkelen er oppdatert 8.6.2017 kl 10:15.

Comments (2)