23. desember – Jonas Ekeberg

Fredrik Værslevs produksjon kretser rundt maleriets flater med utgangspunkt i en idé om sosiale flater. I utstillingen Lantern Rouge, som forergikk parallelt på Standards to gallerier i Waldemar Thranes gate og i Hegdehaugsveien, var det i det sistnevnte galleriet at dette kom klarest til uttrykk. Her hadde Værslev plassert en rekke malerier innpasset i vinduene. Som sådan representerte de et skille mellom inne og ute, men de representerte også striper, slike man forventer å finne på solblekede markiser. Akkurat passe sentimentalt, akkurat passe kynisk.

Chicago-kunstneren Theaster Gates’ bidrag til sommerens Documenta var 12 Ballads For Huguenot House som han og et team satt sammen av bygningsarbeidere, designere, kunstnere og musikere fra Kassel og Chicago pusset opp og flettet sammen med et musikk- og renoveringsprosjekt i Chicago. Da huset i Chicago ble pusset opp ble materialene sendt til Tyskland og brukt som utgangspunkt for oppbyggingen av Hugenotthuset. Resultatet ble en mild og superelegant form for hybride, ideologiske møbler. Det er grunn til å mistenke at det var en ganske streng regi bak dette prosjektet som tilsynelatende framsto som et kollektivt arbeid.

Lene Bergs utstilling på Henie Onstad Kunstsenter var litt udefinert, men jeg landet på at det ikke var en midt-i-karrieren retrospektiv men et-nytt-verk-omgitt-av-et-utvalg-eldre-verk som-skal-sette-det-nye-verket-i-perspektiv. Denne utstillingen var likevel en av årets beste, simpelthen fordi Lene Berg kombinerer et historisk, personlig og politisk blikk på en suveren måte.

Nordisk Kunstforbund, som hadde drevet de offisielle nordiske billedkunstmønstringene siden 1946, var i utgangspunktet en konservativ institusjon, og tidligere utgaver av de store nordiske utstillingene hadde vært styrt av nasjonale og nordiske komitéer i et omfattende og sinnrikt system. I 1976 var imidlertid behovet av fornyelse stort og man tok sjansen på en utstilling som var skapt av en enkelt person! Ingen visste hva man skulle kalle denne personen som kunne utgjøre en komité helt på egen hånd, men i katalogens kolofon står det at Staffan Cullberg både hadde «sammanstält» utstillingen og at han var utstillingens «kommisarie». Katalogen åpner helt ukommentert med et politisk-dokumentarisk fotoessay om Fristaden Christiania, som var truet med nedleggelse, og fortsetter med presentasjon av kunstnerne som alle befinner seg et sted mellom det politiske og miljøbevisste 70-tallet en ny, materialsentrert individualisme som var i emning.

Nordiskt Konstcentrum på Sveaborg ble dannet i 1978 og lanserte den nordiske biennalen Borealis i 1983. Men det var først med Maaretta Jaukkuri i kuratorrollen (eller som utstillingssekretær, som det het) at disse utstillingene fikk retning og karakter. Den første skapte hun sammen med Per Hovdenakk på Henie Onstad Kunstsenter utenfor Oslo. Her møttes 10 nordiske og 3 ikke-nordiske kunstnere for å skape stedsspesifikke utendørsskulpturer med «nordiske materialer» som tema. Katalogen omfatter essays fra utstillingens seminar, kritikker av utstillingen (den ble publisert noen uker etter åpningen) og, ikke minst, Tom Sandbergs høyst personlige fotografiske dokumentasjon av utstillingen.

Northern Poles gir en sterk følelse av å forstå bredden i det nordiske kunstfeltet på 70-tallet og det tidlige 80-tallet, før alle var enige om hvordan postmodernismen skulle tolkes. I fem substansielle essays beskriver Adalsteinn Ingolfsson, Per Hovdenakk (igjen), Jan Olof Mallander, Lars Nittve og Else Marie Bukdahl henholdsvis islandsk, norsk, finsk, svensk og dansk samtidskunst i en forvirret tid.

Kunstnergruppa D.O.R. solgte galleriet som franchise på Armory Show i New York. Kontrakten egner seg til høytlesning:

«The Agent shall, as a self-employed person acting in the name, and for the account, of Gallery D.O.R., perform his duties, loyally and honestly in the interests of Gallery D.O.R.. He/she shall observe all instructions, reasonable or not, from Gallery D.O.R., and shall hereunder promote the Artists in the best possible manner as stipulated by Artist Group D.O.R.»

Mange events på OCA har et element av aktualitet og overraskelse, dette var ikke noe unntak. Særlig Fleischers gjennomgang av utviklingen av nettaktivismen etter årtusenskiftet var interessant. Visste du at nettaktivismen har skiftet karakter hvert annet år de siste ti årene?

Direktør Linus Elmes har – godt hjulpet av det symbiotiske forholdet til prosjektet One Night Only – gjort Unge Kunstners Samfund om til en eneste stor event, og hans program kan kanskje forstås ved å se på de seks videokuttene han har samlet på UKS’ nettside under overskriften Picks. Hvor går veien for den ærverdige kunstnersammenslutningen når Elmes slutter i løpet av 2013?