
Utstillingen Christina Quarles på Kistefos ligner storyboardet til en surrealistisk splatterfilm laget av en grafisk designer fra California, som er unaturlig glad hele tiden. De 24 lerretene fra de siste ti årene som Quarles har spredd gjennom The Twist, som det spesielle museumsbygget kalles, er gjennomtrengt av et hardt lys som flater ut rommet og får fargene til å tindre, mens figurene ligner rotete klaser med innvoller som er slynget på lerretet og sakte siger mot gulvet. Dette er mitt første besøk på museet, men jeg tipper de sjelden har hatt en utstiller som på en like utvungen måte arbeider i flukt med det arkitektoniske designet deres, som enkelt forklart er en vridd kube som strekker seg over en elv, og liksom illuderer å være i ytre krefters vold.
Et av maleriene i Living in the Wake, som utstillingen heter, overlevde visst skogbrannene som herjet den amerikanske vestkysten i vinter og som tok med seg huset til Quarles, blant mange andre. Det kan friste å se bildet i lys av denne biografiske detaljen, som om det var i stand til å lagre og formidle andre inntrykk enn de som er påført med pensel. Men slike virkelighetseffekter finner dårlig feste hos Quarles. Selv om den brutale trakteringen av menneskeanatomien symbolsk kunne vitne om traumatisk erfaring, operer maleriet hennes i et altfor intensjonsstyrt og virtuelt register til å friste besjelende projeksjoner. Det er ikke en nedvurderende observasjon; jeg sikter bare til hvordan det sirlige amalgamet hennes av figur og grunn ikke etterlater så mye materiell mystikk eller fortetning. Alt ligger i overflaten, på samme nivå, hvilket resulterer i en paradoksal miks av visuell kompleksitet og akutt samtidighet.
Arbeidet med maleriene pågår etter hva jeg forstår i en veksling mellom dataassistert komposisjonsarbeid på fotografier av bilder som er i prosess og manuell påføring av akrylfarge på lerretet, noen ganger via printede sjablonger, andre ganger med frihånd. Komposisjonene har stor variasjon i metning, både med tanke på fargen og detaljene. Enkelte felt ligner tykke biter av plast med knivskarpe konturer eller vektorgrafikk. Andre figurer er diffuse, akvarellaktige og synker ned i lerretstoffet. Overflatene veksler mellom nøyaktig gjengivelse av det jeg antar er digitalt skapte teksturer og en mer «ekspressiv» gestikk, men utførelsen er alltid sirlig og planmessig, noe som bidrar til å isolere enkeltelementene i bildet. De blir en slags løse elementer som signaliserer at de er rede til å kombineres og rekombineres til nye helheter, lik hvordan verden opptrer på en skjerm.

Å male oppfinnsomt etter KI er litt som å male fotorealistisk etter fotografiet. Du måles automatisk mot en maskin som kan få til noe tilsvarende på et par sekunder, og det forringer verdien av motivisk innovasjon. Dette inspirerer to ulike responser i maleriet: en konkurranselysten bevegelse mot økt kompleksitet og et motsatt søk mot det vi kunne kalle materiell fortetning, altså fokus på det fysiske substratets sensuelle egenskaper. Maleriet til Quarles har en sportslig energi som vitner om at hun tilhører den første gruppen, selv om hun også utnytter de mediespesifikke mulighetene til nyansering. Etter å ha studert bildene til Quarles en stund, begynner et underliggende skjema å sive gjennom, et slags mønster bak den dynamiske visualiteten. Det henger sammen med overfladiskheten. Enkeltmaleriet er et øyeblikksbilde av en større prosess, ikke manifestasjonen av en tydelig idé som skaper en ramme rundt seg selv og inviterer den som ser på til å synke inn i det.
En annen måte å si det på er at Quarles viser frem en enorm variasjon som dekker over et fravær av vesentlig forskjell. Den kroniske udistingverbarheten mellom menneske og ting, eksteriør og interiør kjennes som et tegn i tiden. Når alt er informasjon er kropper og ting også bare midlertidige sammentrekninger i en kontinuerlig prosessuell flyt, umulige å fiksere over tid. Quarles’ malerier tydeliggjør dette dagsaktuelle, ekstatiske premisset, både sanselig og eksistensielt. Horrorfølelsen hun fremkaller skyldes ikke så mye den brutalt morfede menneskekroppen, men noe mer abstrakt og subtilt, nemlig oppløsningen av forskjellene som lar oss distingvere separate kategorier overhodet, gjort eksplisitt av den aggressive integrasjonen av kropp og miljø. Opplevelsen Quarles fremkaller av truet anatomisk integritet gir faktisk opphav til en vag kvalme.
