Det finnes flere fremmede bakterier enn menneskeceller i kroppen vår. I et molekylært perspektiv består vi altså overveiende av materie vi ikke selv produserer. Forestillingen om at man er et individ, isolert fra omverden, fremstår uholdbar sett i dette perspektivet. Eline McGeorges midtkarriere-retrospektiv er rik på kategorier som kollapser, og verdener og organismer som filtres inn i hverandre. I tråd med den Donna Haraway-inspirerte utstillingstittelen, As Spaces Fold, Companions Meet, samtenker McGeorge vidt ulike diskurser på overraskende vis. Mentalt må man stadig ut i spagat for å få dette til å gå opp.
Økologi og menneskets relasjon til naturen er gjennomgangstema i kunstnerskapet til McGeorge. Et typisk eksempel er Frøkapsler (2015), som består av 2000 pingpong-store kapsler, tilvirket i blant annet leire og malurt. De er laget etter en oppskriftsmodell som brukes til å revitalisere flora i områder som er ufruktbare, eller skadet av menneskelig aktivitet. Måten miljøpolitikken her hentes inn i kunstrommet på, via denne symboltunge figuren, røper en ambisjon om å behandle samtidsaktuelle tema. Spørsmålet er hva som skal til for at disse figurene skal bli noe mer enn virkelighetseffekter i en ellers ugjennomtrengelig og privat bildeverden.
Miljøproblematikken gjør seg også ubehagelig gjeldende i videoen Med Blindpassasjeren inn i oljealderen og beyond (2014), som kombinerer dokumentarisk materiale med klipp fra fjernsynsserien Blindpassasjeren. Denne science fiction-thrilleren fra 1978 er i berøring med flere av temaene McGeorge synes opptatt av, som økologi og hvordan man skal definere det menneskelige. Parallelt tar McGeorge oss med til Canada, hvor vi følger et kameracrew og en canadisk urinnvåner mens de sirkler rundt en tomt hvor Statoil nå er involvert i et økologisk katastrofalt tjæresandprosjekt. Artssjåvinismen som tematiseres i Blindpassasjeren går godt i hop med naturvernsproblematikken som reises i relasjon til tjæresandprosjektet. Krevende blir montasjen først når bilder av Høyblokka dukker opp. Noen ganger ser vi den fra avstand, andre ganger nære nok til at skadene bygget ble påført sommeren 2011 er synlige. Bildene vitner om en type villet voldsutøvelse som ikke ofte settes i sammenheng med menneskers ødeleggelse av naturen.
I videoen A World of Our Own (2012) klipper McGeorge mellom egne blyanttegninger, gamle fotografier, arkivmateriale og videobilder av Londons økonomiske maktsentrum, City. Lydsiden er dominert av en snakkesalig voiceover. Noen røster maner til kamp, krever konfrontasjon, andre stemmer i sang. Resultatet er en informasjonstetthet man ellers forbinder med videoinstallasjoner som utspiller seg over flere skjermer. Verket hopper mellom ulike utsagnsposisjoner, og motsetter seg aktivt forsøk på å redusere den til et håndterbart narrativ.
Ved siden av videomontasjer byr utstillingen også på et utvalg vevnader. Companion Species, Emergency Weave (2015) er utført med en teknikk som minner om såkalte lentikulære trykk, altså et bilde som forandrer seg avhengig av hvor man ser det fra. Fra den rette vinkelen kan man få øye på utrydningstruede dyr som er flettet inn med redningsfolie. Noen husker kanskje WWFs kampanje fra 1990-tallet hvor de brukte slike vippebilder med dyremotiver for å understreke det alarmerende i den økologiske situasjonen: «now you see us, soon you don’t». Budskapet her er det vanskelig å være uenig med. Tydeligheten gjør at det nærmer seg en platityde. De mer subtile virkemidlene i Folding Emergency Weave (2015) fungerer derimot svært godt. Også denne vevnaden er utført med redningsfolie. Materialet kobler bergingsfunksjonen folien er designet for med kitschy space-age, en assosiasjon hjulpet fram av science fiction-referansene som stadig dukker opp hos McGeorge. Bilder av slike tepper forlatt langs den greske kysten har sirkulert i nyhetsmedia, og det er vanskelig å ikke forbinde synet av dem med den sårbare menneskeskikkelsen folien er ment å dekke.
To serier med tegninger utmerker seg som svakt optimistiske i den ellers nokså mollstemte utstillingen. Biomatic Encounters (2015), en serie på 28 blyanttegninger, fremstiller menneskeskikkelser som en slags perforerte, negative rom. Tegningene er bleke, som om McGeorge lekte med forsvinningstemaet også i utførelsen. Andre tegninger viser portaler, samt fine blyantstreker konsentrert i illevarslende sfærer. Figurene her er avbildet i transitt, på vei fra ett stadie til et annet. I Possibilities of Another Place (2004) møter vi også menneskeformer, her med krystallaktige, geometriske utvekster på kroppen, som om de er i ferd med å smelte sammen med andre livsformer. Muteringen fremstilles ikke som en trussel, snarere lyst og lett, som om endringen av menneskets biologi var en naturlig fortsettelse, ønsket velkommen.
Eline McGeorge sveiper innom flere av samtidens tunge og vanskelige emner. Hun griper denne materien an som storøyd vitne. De generøst innlemmende montasjene hennes problematiserer tanken om at noe kan holdes egentlig adskilt fra sine omgivelser, være seg bilder eller individer. På sitt beste vikler hun sammen referanser til eklektiske men likevel ansporende motiver. Andre ganger munner denne svermeriske koblingen av ideer og bilder ut i en polyfonisk støy som nøyer seg med å nikke til den vedtatte sannheten om at alt henger sammen med alt.
