Jeg kjenner Serina Erfjord som en kunstner som arbeider med modernistisk utseende verk, ofte med naturvitenskapelig undring og en leken holdning til materialegenskaper og kinetikk. Cold Stain, vist i 2008 på Malmø Konsthall og 2014 i Køge Havn, er en sirkelformet veggskulptur som trekker til seg fuktigheten i lufta rundt ved hjelp av et thermoelektrisk element. Normal. Blue vist I Folkeobservatoriet i 2016, er en annen veggmontert sirkel, på størrelse med en stor parabolantenne, som roterer rundt sin egen akse ved hjelp av en skjult motor. Viskøse væsker som drypper kontrollert eller fås til å vibrere ved bruk av subwoofere er bestanddeler i andre eksperimentvillige verk av kunstneren. Enkle former som sirkler og linjer, og intrikate metoder, er kjennemerker for kunstnerskapet. Litt Reodor Felgen, litt Teknisk Museum, litt delikat minimalisme.
Da jeg først kom inn på Erfjords separatutstilling Mellom havet og muren på Kunstnerforbundet i Oslo, lurte jeg på om kunstneren kanskje dreiv med en slags selvrefererende lek som hentydet til utstillingen You. Line (2016) på samme sted. Denne besto av støpte strenger av lateks, nesten som noe hentet fra medisinsk materiell. Disse var strukket fra gulv til tak i den vakre overlyssalen. Kunstkritikks anmelder skrev den gangen at verket «musikaliserer» utstillingsrommet. Jeg sier meg enig, og minnes You. Line som et tømt partitur, eller spillbare strenger. Kunstnerens nye utstilling består også av rytmiske vertikaler, som forholder seg tett til gallerirommets egne arkitektur.
Langs rommets korteste vegg, henger Mellom havet og muren 2, bestående av armeringsjern, slike man kjenner fra byggeplasser og ser krølle seg ut av vegger og gulv i ruiner. Erfjords jernstenger er ubrukte, pinnerake, og visuelt betagende. Enkelte svaier svakt fra festet i taket, innimellom berører de hverandre og avgir toner. Dersom jeg ikke var kjent med kunstnerskapet fra før, ville jeg kanskje antatt at det var mine bevegelser i rommet som fikk armeringsjernene til å røre på seg gjennom luftforflytning. Men Erfjord er ikke ukjent med å bruke motorer, elektromagneter og andre teknologier for å få sine verk til å flytte på seg eller pulsere. Etter å ha lyttet til de ujevne intervallene en stund, begynner jernstengene å høres ut som en klokke (ikke et ur).
Mellom havet og muren 1 langs rommets lengste vegg, er et volum av bomullstråder hengt fra taket, farget i en gradient fra mørkere til lysere blå. De kan minne om balayagefargede, tette fletter, som faller ned i myke krusninger mot gulvet. Verket er formet som en korridor, akkurat bred nok til at jeg kan gå gjennom den. Fra innsiden oppleves tunnelen litt som et modernistisk landskapsmaleri sett i VR-briller. Verket danner en horisont som får meg til å tenke på delingen av Dødehavet, at en ser opp mot himmelen fra havbunnen, mellom vannvegger. Om denne assosiasjonen virker søkt, så er den ikke helt ubegrunnet, om enn geografisk noe malplassert.
Utstillingsteksten kan fortelle at bomullstrådene i Mellom havet og muren 1 består av 14100 lysveker, og at lengden av disse tilsammen er omtrent like lang som Gazas kystlinje langs Middelhavet. Et annet sted står det at utformingen av visningsrommet Kabinettet på Kunstnerforbundet hvor Erfjord stiller ut, minner om et kart over Gaza.
Inntil nylig har jeg ikke sett noen grunn til å lese politiske program ut av Erfjords grundige, formale verk. Det var heller ikke et savn. Jeg vet at kunst har mange, viktige funksjoner utover å være et politisk instrument. Også når det er krig, villet hungersnød og folkemord. Det er muligens enda viktigere å ha fri kunst når den politiske situasjonen er styggmørk, og jeg finnes ikke fin de siècle. I 2024 deltok imidlertid Erfjord i på Høstutstillingen i (for meg) ny form. Kunstneren stilte ut det prisvinnende verket Whoever. Det er en brodert gjengivelse av en appell legen Mahmoud Abu Nujaila skreiv på en tavle på Al Awda-sykehuset nord på Gazastripen. Legen ble drept i et luftangrep på jobb den 21. november 2023. Angrepet ble utført selv om det var gjort kjent, blant andre av Leger Uten Grenser at Al Awda var et operasjonelt og bemannet sykehus. Erfjord broderte en verbatim kopi av en beskjed legen hadde skriblet, hvor han ba om at omverdenen ikke måtte glemme dem.
Det er noe merkelig én-til-én over Whoever, selv om kunstneren har sublimert den hurtig opptegnede, desperate beskjeden gjennom å håndbrodere den og stille den ut. Mellom havet og muren er mindre paroleaktig enn Whoever, men seiler under samme flagg. Ustillingstittelen peker på å være i skvis, uten at «klaustrofobien» Erfjord har lagt opp til gjennom å skape smale korridorer kjennes trykkende. Snarere er installasjonen luftig og bemerkelsesverdig lett. Det er en kjensgjerning at man kan projisere et hvilket som helst meningsinnhold og hvilken som helst ideologi på nonfigurative verk. Det finnes lange og stolte tradisjoner for å være partisan i billedkunstfeltet. Det å gjøre andres lidelse til sitt eget materiale, er likevel ikke uten potensielle etiske og estetiske snublesteiner. Kunstnere skal få gjøre som de vil, men bør være seg meget bevisst de representasjonsproblemene det å ta i bruk pågående katastrofer fører med seg.
Erfjords utstilling er stram, pen og stille. Dersom jeg ikke hadde lest følgeteksten, ville jeg imidlertid ikke tenkt at utstillingen handlet om Palestina. Jeg ville tenkt at utstillingen var en lekker øvelse i det å lage utstilling, som jeg synes kunstneren lykkes med. Det sosiale engasjementet Gaza-forbindelsen puster inn i utstillingen, som søker å gjøre den til sørgemonument eller solidaritetserklæring, endrer ikke at den fremdeles er stram, pen og stille.
