Onsdag 27. august åpnet kunstkritikk.no på den legendariske funkisrestauranten Stratos på toppen av Folketeaterbygningen på Youngstorget. Rundt 150 mennesker var til stede da Jonas Ekeberg ledet paneldebatten omkring kunstkritikkens stilling i norsk offentlighet.
Må kunsten være litterær før den blir kunst?
Stian Grøgaard reflekterer over kunstkritikerens rolle fra romantikken til i dag. Han beskriver hvordan kunstkritikken har endret seg fra romantikken da oppgaven var å heve verket opp i kunstens sfære og realisere det som kunst for publikum til modernismen og senere 60-tallet, da den allmene kritikeren erstattes med en kunstspesialist.
Se filmen >>
Kunst, litteratur og populærkultur
Finnes det en forskjell mellom kunst og skjønnlitteratur i forhold til det som betegnes som populærkultur? John Refsdal Moe sier nei”, Lotte Sandberg sier ja”, og Stian Grøgaard sier kanskje”.
Se filmen >>
Kompetanse
Kreves det spesiell kompetanse til å skrive om dagens kunst? Ikke ifølge John Refsdal Moe som mener at det behovet forsvant sammen med drømmen om kritikerens objektivitet.
Se filmen >>
Hernes leser ikke interiørblader!
Tidligere Utdanningsminister Gudmund Hernes leser ikke interiørblader.
Se filmen >> og les teksten >>
Her kan du laste ned paneldebatten i sin helhet.
Last ned >> (MP3-format, 97 Megabytes)
   |
   |
    |
    |
Så vidt jeg vet var det god medisinsk skikk å smake på pasientenes urin til et godt stykke inn på 1600-tallet. Referansen har jeg fra Iain Pears “an instance at the fingerpost”, for så vidt en fiksjon, men en veldig bra en
Hei tilbake
Hendelsen skjedde i Galleri Nicolai i Kjøbenhavn høsten 1997 (ref. Politikken 16. november 1997).
Kanskje du kan gi meg en god referanse på at det var vanlig for de velutdannede å drikke tiss i det skjønnes periode?
hei – hvem var hun performancekunstneren som tisset i et glass og drakk det? jeg trodde hun var en mytisk skikkelse. Det er jo strengt tatt et herlig bilde på (samtids)kunstlivets entropi. For øvrig var det å drikke tiss ganske vanlig blant velutdannede i det skjønnes periode, og ble på ingen måte ansett som obskønt (så vidt jeg vet)
Selv takk Bjørn.
Jeg har lenge sagt at det er umulig å diskutere kunst når man tror at samtidskunstbegrepet er et samlebegrep for kunst som lages i vår tid. Jeg er ingen Samtidskunstner. Der tar du feil. Det kunstforeninger og private gallerier flest (med få unntak som Galleri Wang) viser frem i dag er ikke Samtidskunst. De mest folkekjære kunstnerne av i dag er ikke Samtidskunstnere.
For det er forskjell på “Samtidskunst” og “annen kunst i samtiden”. Den eneste som har belyst dette i norsk media, så langt jeg vet, er Øivind Storm Bjerke. Han skrev: ”Samtidskunst er ikke identisk med den kunsten som tilfeldigvis lages i vår samtid, og den er heller ikke nødvendigvis ‘kunst’ identisk med kunst som sådan. ( ) Statusen som Samtidskunst er derfor avhengig av at det ikke skjer smitte fra annen samtidig kunst” (Morgenbladet 23.06.00).
“Annen kunst i samtiden” må ikke besmitte Samtidskunsten. Med andre ord, annen kunst i samtiden er en pest for Samtidskunsten. Dette fiendskapet burde ha vært på agendaen i norsk kunstdebatt istedenfor striden mellom abstrakt og figurativ kunst. Jeg tror Storm-Bjerke gjør rett i å se Samtidskunsten som et enhetlig begrep, en institusjon som ikke vil besmittes av for eksempel min kunst (”som tilfeldigvis lages i vår samtid”). Og ingen protesterte da han skrev det. Det er ikke like dumt å si som at alle amerikanere er dumme.
Det er rett observert at jeg forbinder skjønnheten i kunsten først og fremst med det sanselige. Men det avskjærer meg ikke fra å oppleve skjønnheten i den innsikt man får av å analysere, studere (jf. belest), av intellektuell aktivitet. Problemet er imidlertid at de som er for opptatt av det og som samtidig forkaster det sanselige slik Samtidskunsten gjør, får så slappe sanselige muskler at de rammes av en fenomenologisk mangelsykdom. De mister evnen til å se/oppleve skjønnheten/verdien i sanselig skjønnhet.
Mens de som ser det skjønne i det sanselige og som bruker sitt intellekt, kan få i pose og sekk. For det sanselige blokkerer ikke for en intellektuell tilnærming til kunstverket! Den som lider av en fenomenologisk mangelsykdom derimot kan ikke ta del i min sanselighet. Og når jeg hevder at Samtidskunstens intellektuelle verden er fattigere enn min sanselige, kan den vanskelig motsi meg, nettopp fordi den ved å kaste vrak på det sanselige har avskåret seg selv fra å ta del i min sanselige verden.
Til slutt vil jeg si at jeg synes det underlig at du ikke forsto at mangel selvforståelse rammet den som mente at sinnet er stygt, altså Frigstad (tydelig inspirert av Adorno). I motsetning til deg og Samtidskunsten mener jeg at stor kunst krever selvforståelse, det som er selve grunnlaget for all dømmekraft og filosofi. Men det er et langt større lerret å bleke.
Takk skal du ha for svar, men jeg må desverre si at jeg ikke ble noe særlig klokere på hva du mener. Ved siden av å vise at du er belest, og støtte deg til filosofer og teoretikere som mener det samme som deg, har du gitt meg bare ett eksempel på kunst som du mener representerer åndenød; at en performancekunstner tisser i et glass og drikker det. Jeg vil heller tolke det som et uttrykk for ensomhet, eller virkelighetsberøvelse. Det høres også ut som en ganske teit performance. Som eksempel på samtidskunst er det ikke representativt, men mer et klisjebilde. I det hele tatt: Jeg vil påstå at det ikke går ann (les: logisk holdbart for diskusjonens skyld) å hevde at samtidskunsten er i åndenød, siden samtidskunst ikke er et enhetlig begrep. Det er like dumt som å si at alle amerikanere er dumme.
Er ikke du også samtidskunstner? Eller forholder du deg til en annen tid?
Jeg skal ikke mase mer på deg om å definere skjønnhet (for det er umulig), men utifra det du skriver tror jeg du forbinder det med det sanselige? Men skjønnhet kan være så mye mer: Den innsikt man kan få ved grundig analyse, eller dekonstruksjon og intellektuell tilnærming til et kunstverk. Å finne skjønnhet bare der man leter etter det, er like begrensende som å ikke finne mening i det meningsløse.
Eh… du sier at det menneskelige sinn kan være skjønt. Hva så? Det kan også være stygt! Naturligvis! – og man trenger ikke selvforståelse for å vite det. Man trenger ikke selvforståelse for å lage kunst heller – men noen ganger kan det faktisk hjelpe med litt åndenød.
Hei og takk som byr
Jo, mye kan kanskje virke slik som du sier dersom man ikke har satt seg så grundig inn i det. At du har sett for lite Samtidskunst (les for mange kjedelige installasjoner) skjuler ikke det faktum at utstillinger i andre land har fått 18 års grense på grunn av sin obskønhet, grovhet etc. Ikke så rart med tanke på at Samtidskunstens overlevelsesstrategi er å få oppmerksomhet, provosere, få shock value (kunstnere og museumsdirektørene betaler konsulentfirmaer som regner ut sjokkverdien/effekten av sirkuspåfunnene/pubertetsstrekene). På åpningen av en utstilling i Danmark kledde en dansk kvinnelig Samtidskunstner seg naken for sitt publikum, tisset i et glass og drakk innholdet.
Jay M. Bernstein (professor ved Essex) sa for noen år siden at kunsten må fordoble verdens grusomhet for å være ekte. Gard O. Frigstad skriver i Katalogen for Statens Høstutstilling i 1995: ”En uskjønn kunst er sannere og riktigere enn skjønn kunst. Det heter seg at kunsten må si noe om verden, eller om det menneskelige sinn, og det er ikke skjønt. Og kunsten må forholde seg til det som er, ikke sant. Så hvis noe er skjønt, kan vi til og med være ganske sikre på at det ikke er kunst.”
Theodor W. Adorno hevder i sin ”Estetisk teori” (omtalt som det forrige århundrets kunstfilosofiske hovedverk og som har hatt stor innflytelse på Samtidskunsten), at fargeglede fordummer. Han trodde at sanselig anskuelse avleder kunstens åndelige vesen, at det velgjørende i et kunstverk er hedonisme, at kunsterfaringen bare er ekte når den kaster av seg den nytende smaken. For jo mer en forstår av kunstverket, jo mindre nyter en det.
Samtidskunsten praktisering av dette og hint fikk den kjente psykologen Steven Pinker til å si til Die Zeit: ”Jeg tror absolutt at kunsten befinner seg i en krise – fordi den fornekter menneskenaturen, unnlater å tale til menneskenes reelle sanselige og emosjonelle behov” (Gjengitt i Morgenbladet 11.10.02). Visst er Samtidskunsten i åndenød.
Og slik får man ingen selvforståelse, og uten selvforståelse mangler man grunnlag for dømmekraft og filosofi. Selvforståelse krever nærhet til følelsene og det ubevisste liv. Adorno derimot kalte følelsene for ”utbredte klisjeer” og det ubevisste for ”ubetydelige impulser”. Sannheten er at det ubevisste utgjør mesteparten (95%?) av vår tenkning (er betydelige impulser) og følelsene er basen for all tenkning (er på ingen måte klisjeer). Adornittenes intellektuelle tankemaskineri kunne ikke tatt mer feil.
Jo, du har rett, dette er veldig vanskelig å diskutere, spesielt når de man diskuterer med ikke er har bakgrunn for det (eller later som). For å forstå Samtidskunsten anbefaler jeg David Favrholdts bok, ”Æstetik og filosofi” (ISBN 87-14-29678-0), som kom ut i Danmark i 2000. For ”det er gått galt” sier han, fordi Samtidskunsten ikke gir oss noe av verdi som kan måle seg med det den bekjemper. Han konkluderer med at det er Samtidskunstens ikke-kunst, ”falske teori”, som skal avgå ved døden og ”ikke den kunst den forsøker å avlive.” Mange norske kunstnere av i dag er ikke klar over at Samtidskunsten streber deres kunst etter livet.
Til slutt vil jeg hevde at det menneskelige sinn også kan være skjønt. For å vite det må man ha selvforståelse, hvilket man ikke får ved å fornekte/fortrenge det sanselige. Hva min artikkel angår står jeg ved tilbudet om å sende den, men jeg er sikker på at også Morgenbladet er behjelpelig.
Hei Loyd
Hvorfor blir du tiet i hjel, hvorfor er det ingen som vil svare deg? Er det fordi en debatt på dine premisser føles håpløs? For hva skal man si til en som påstår at kunstverdens “presteskap” motarbeider “det skjønne” (?) Da må jeg bare be deg definere hva som er skjønt, det er ingen vei utenom (og det hadde vært morsomt også å lese artikkelen du skrev i Morgenbladet om Samtidskunsten skal få lov til å påvirke våre barn. Jeg har nemlig et barn som er fullstendig ødelagt av å ha sett for mange kjedelige installasjoner).
Nei, men alvorlig talt: Jeg skjønner ikke argumentet ditt. Gi meg noen eksempler på at kunsten er i åndenød. Det blir veldig vanskelig å diskutere noe sånt. Det blir som å si at dagens samfunn er så forferdelig, og at alt var bedre før. Men kan du ikke legge ut artikkelen her på disse sidene, for i det minste å finne ut om stillheten du blir møtt med er total?
Hei tilbake til ”lets have it”
Hyggelig av deg å spørre. Det er imidlertid ikke lett å svare når jeg ikke vet hvem jeg snakker til. Det er så mye jeg vil si. Noe står i min kronikk i Morgenbladet den 1.08 (jeg sender den gjerne).
Substansen i min kritikk er helt klar. Jeg kritiserer de ansvarlige i Samtidskunsten (dets presteskap, ikke mafia) for ikke å svare, gi liv til debatt når de utfordres. Jeg er helt tydelig på det. Og så stiller jeg opp i dette foraet som har til oppgave å skape debatt, men så blir du jaggu tiet i hjel der også. Og for å være superklar, utfordrer jeg aktører med navn.
Jeg anklager de ”habile” for å ha bragt kunsten i åndenød (noe panelet innrømmet at kunsten har) ved å motarbeide det skjønne i troen på de autoriserte kunstprofessorene og det grusommes fortreffelighet, hvilket kunsten ikke er tjent med. Dette er substansen i min kritikk slik den fremkommer på Nettstedet.
Hei Loyd,
Jeg kjenner deg ikke, og jeg har aldri lest noe som du har skrevet. Det er tydelig at du er sint, og jeg er enig at ingen klarte å svare deg på en direkte måte under åpningen. Men for oss som ikke kjenner til din personlig konflikten med det du oppfatter som en type samtidskunst mafia, er det vanskelig å forstå substansen i din kritikk. Hva er det du egentlig ville si?
Jeg tror folk flest vil se det som bevisst boikott av innlegget, hvilket det vel også er.
Hilsen Loyd Henriksen
Det skyldes nok en feil i formateringen av siden, og vil bli rettet opp til uka…
Hvorfor har dere lagt ut denne siden horisontalt slik at innlegget er tilnærmet uleselig, når man må knote frem og tilbake for hver eneste linje? Ingen av de andre ‘sidene’ deres på nettet er slik.
Hilsen Loyd Henriksen
“De inhabile” (del to)
Det er ikke sant, slik paneldeltagere hevdet, at de vil ha tilspissede debatter, ha flere til å delta. Slike uttalelser føyer seg inn i rekken av mantra som gjentas på bønnemøtene, som om de derigjennom blir sanne. De vil heller ikke lykkes i å få landets kulturredaktører til å gi mer spalteplass til billedkunst når de selv ikke gir liv til debatt. Noen kulturredaktører lurer nå på hvor lenge aktørene i Samtidskunsten kan klare å tie i hjel Loyd Henriksen.
Samtidskunsten vil derfor øke sin troverdighet dersom for eksempel Lotte Sandberg, Stian Grøgaard eller Jon Ove Steihaug svarer undertegnede i Morgenbladet (ikke på nett) på kronikken den 1.08.03 (nevnt ovenfor). Etterpå kan de gjøre som kunstanmelder Grethe Hald i Tønsberg Blad, som heller aldri har stilt opp til debatt, slakte meg i en kunstanmeldelse. Og det flotte for dem da, er at jeg ikke kan svare.
Saken er Dag Solhjell, og alle andre ”habile”, autoriserte; at det er dere som har bragt kunsten i åndenød! Det er dere ”habile” som har gjort ikkekunst til kunst, skapt tesen om at det skjønne ikke er kunst og produsert en generasjon ”kunstnerisk frigide” (David Favrholdt). Allerede i 1855 forsto Charles Baudelaire at dette ville skje dersom kunstnerne rettet seg etter de ”habile”, de autoriserte kunstprofessorene, hvilket altså kunstnerne har gjort. Han skrev:
”Enhver kan da uten videre begripe at hvis de som har til oppgave å uttrykke det skjønne, rettet seg etter de autoriserte kunstprofessorene, da ville det skjønne forsvinne fra jordens overflate, ettersom alle typer, alle ideer, alle sansninger vil smelte sammen til en stor enhet, monoton og upersonlig, veldig som leden og intetheten.” De habile har vært en ulykke for kunsten, ruinert den, lurt kunstnere til å tro at kunsten må fordoble verdens grusomhet for å være ekte. Og er dere så utrolig glupe som dere tror, hvorfor svarer dere da ikke?
Med vennlig hilsen
Loyd Henriksen
“De inhabile” (del en av to)
Allerede på åpningen av nettstedet Kunstkritikk no. (den 27.08) tok det autoriserte vesen styringen. Dag Solhjell tok ordet for annen gang, etter undertegnedes innlegg, og påla de ansvarlige å markere ut de ”inhabile” på nettstedet. Han har tydeligvis aldri glemt at jeg, Loyd Henriksen, en uutdannet, ”inhabil” billedkunstner og skribent, utfordret ham i Morgenbladet den 7. april. 2000. Han svarte ikke.
Kanskje han gjør det nå på Kunstkritikk.no, trygt forvart i menighetens midte, i fravær av offentlighet. Mitt innlegg på åpningen handlet om at Samtidskunstens aktører aldri svarer når de blir utfordret til debatt, det jeg har gjort i en årrekke i Bergens Tidende, Tønsberg Blad og Morgenbladet uten å høre et pip (nå sist i Morgenbladet den 1.08.03 der jeg utfordret dem med kronikken, Skal ”Samtidskunsten” få påvirke våre barn?).
Lyd var det ikke i dem nå heller. Ordstyrer og panel lot faktisk som om innlegget mitt ikke hadde funnet sted! Jeg glemte riktignok å spørre panelet direkte om hvorfor de aldri stiller opp til debatt, men jeg trodde de var intelligente nok til å forstå hvorfor de var der. Dag Solhjell, som satt i salen, forsto imidlertid at han ble rammet og var da snar til å umyndiggjøre slike som har sluppet unna indoktrineringsanstaltene, kritiserer på feil måte.
Maktens vesen, kunstintitusjonens og Samtidskunstens vesen, fornekter seg ikke. Dens arroganse, utøvd i stupid tro på at egne kunnskaper er mer verdt enn alle andres, synes den har rett til utøve makt ved å tie i hjel opposisjon, hindre kraften i de bedre argumenter i å bli hørt. Men verken utdannelse eller tittel hjelper ”habile” som ikke kan svare for seg.
Derimot, uansett habilitet/utdannelse, får man dårlig dømmekraft uten selvforståelse. Det synes når Kunstkritikk.no hevder at det er et ”redaksjonelt uavhengig organ”! Uavhengig av hva? I hvert fall ikke av Samtidskunstens maktapparat som usynliggjør og umyndiggjør, som utestenger viten som kan så tvil blant troende i sekten. Så når Kunstkritikk.no sier de vil vitalisere norsk kunstdiskusjon, men stopper tilløp de ikke liker, er de lite troverdig.