En måned før den norske kunstneren Ole Jørgen Ness skulle stille ut verket Perpetual Elegy på Museum De Reede i Antwerpen, ble utstillingen avlyst. Ledelsen ved museet fryktet visstnok for museets rykte og ønsket ikke å eksponere mindreårige besøkere for verkets potensielt provoserende nakenhet. Dette er foranledningen til at Oslo Kunsthandel nå stiller ut tegningen som måler 2 x 17 meter og består av en tett ornamental komposisjon av menneskefigurer, de fleste av dem kvinner, enten nakne eller i seksuelt utfordrende bekledning. Samtidig inviterte kunsthandelen til en paneldebatt med temaet Blir kunstrommet trangere?
I tillegg til Ole Jørgen Ness, besto panelet av kunsthistoriker og tidligere direktør for Nordnorsk kunstmuseum, Knut Ljøgodt, direktør for Ekebergparken, Ina Johannesen, og Lars Toft Eriksen, kurator ved Munchmuseet.
Ness forsøkte å vise forståelse for avgjørelsen til De Reede, ved å påpeke kulturelle forskjeller mellom Norge og Belgia, men han var merkbart frustrert. Ness klarer ikke og vil ikke begrense seg selv i sitt kunstneriske uttrykk – «klarer ikke» fordi han ikke har noen kontroll over sin «visuelle Tourettes». Han forventer at denne friheten skal respekteres av andre. Med utgangspunkt i sosiale medier, identifiserte Ness en «mob-mentalitet» og hvordan ulike aktører bedrev en instrumentell utbytting av kunsten. «Blir vi nødt til å henge opp varselskilter i hver eneste utstilling nå?», fortvilte han. Han ønsket seg et utdannet publikum, i stand til å lese bilder og gjenkjenne referansene.
Av alle paneldeltagerne var Ina Johannesen den mest pragmatiske. Hun mente at Museum De Reede ganske enkelt var for unge og uforberedte til å finne en bedre løsning enn den de hadde valgt. Som direktør for Ekebergparken stiller hun ingen spesifikke krav til inviterte kunstnere. Likevel må en være observant på potensielle konflikter som kan oppstå når man stiller ut et verk på et offentlig sted som en park, mente hun. Det er nødvendig å vite hva man kan vente av en kunstner på forhånd. God kommunikasjon er da essensielt. Slike foranstaltninger har ingenting med sensur å gjøre. Det er bare sånn at ikke alle kunstverk egner seg for enhver situasjon, plass eller sammenheng.
Knut Ljøgodt satte debattens tema i en historisk kontekst ved å påpeke den provokative appellen i tidligere tiders avbildninger av hermafroditter – som ble oppbevart i skjul i Vatikanet under renessansen – symbolistiske og dekadente motiver fra sent 1800-tall, samt restriksjonene Robert Mapplethorpes fotografier med homoseksuelle motiver ble møtt med. En ny puritanisme er på fremmarsj, hevdet han, der sensur og begrensninger er i ferd med å bli institusjonalisert og museer gir etter for påtrykk fra offentligheten i form av nettkampanjer. Ljøgodt vektla imidlertid hvordan kunstens provokative potensial også representerte en mulighet for kunstinstitusjoner som De Reede til å markere seg. Alt som behøves er viljen til å ta sjanser.
Lars Toft Eriksen utfordret Ljøgodts tese om en ny puritanisme. Kunstrommet har ikke blitt trangere. Det forholder seg heller motsatt; det har utvidet seg voldsomt gjennom digitaliseringen. Kunsten når nå ut til et mye større og mer sammensatt publikum. Dette medfører at kunsten i større grad blir gjenstand for granskning i det offentlige ordskiftet. Å formidle mellom kunstnere og arbeidet deres og dette nye digitale publikummet, er en positiv utfordring for kunstinstitusjoner. I siste instans finnes det ikke noe slikt som ytringsfrihet, ikke i betydningen en ahistorisk og metafysisk størrelse. Hva kunsten er og hva den kan og ikke kan vise, er alltid oppe til forhandling i den sosiale sfæren.
Grunnleggeren av De Reede, Harry Rutten, var òg invitert til Oslo for å bivåne og delta i diskusjonen. Det var derfor merkelig at man samtidig ekskluderte ham fra debatten ved å stort sett la den foregå på norsk. Kun da et spørsmål ble rettet direkte til Rutten, slo man over til engelsk. Ness og Ljøgodts insinuasjoner om at De Reedes kansellering bunnet i konservatisme og kommersialisme, representerte det eneste tilløpet til øket temperatur under debatten. Rutten forsvarte avgjørelsen. I hans versjon av historien var årsakene til ikke å stille ut Ness mer banale og pragmatiske. Museet hadde kun eksistert i et halvt år, og fire av de nyutpekte styremedlemmene uttrykte bekymring for at Perpetual Elegy kunne bevege museets profil i feil retning. Ness var åpenbart ikke fornøyd med Ruttens begrunnelse, men ga likevel, når debatten var over, alle paneldeltakerne, delegasjonen fra Antwerpen inkludert, hvert sitt originale papirarbeid. Ness’ kunst, som hadde forårsaket uenigheten til å begynne med, ble, ironisk nok, en fredsgave.
