Kuratoren for Concoction of Confusion på Golsa i Oslo – den attenårige videregåendeeleven og influenseren Inti Wang – har laget en utstilling som mest av alt tar utgangspunkt i han selv: oppveksten hans i Norge og Colombia, hans kategorioverskridende kjønnsidentitet og hans moteriktige iscenesettelser i sosiale medier. Denne usjenert personfikserte vinklingen kjennes som et velkomment avbrekk fra gruppeutstillinger som forsøker å illustrere et eller annet tidsriktig begrep.
Dessuten er utstillingen i høyeste grad en familieaffære. Begge foreldrene til Wang, Olga Robayo og Marius Wang, bidrar med hvert sitt verk. Det gjør også en rekke andre viktige kunstnere fra den norske 00-generasjonen. Matias Faldbakken, Ida Ekblad, Tori Wrånes, Anders Smebye og Herman Mbamba har visstnok alle kjent Inti Wang siden han var barn. Med er også en rekke Colombianske kunstnere i Wang-familiens omgangskrets, samt et fåtall norske kunstnere nærmere Inti Wangs egen alder.
Hovedverket i Concoction of Confusion er et installasjonsarbeid av Wang som iverksetter personaen alle de øvrige verkene leses igjennom. En flatskjerm omgitt av «dekonstruerte» klær og vendt på høykant viser en bildeserie hvor Wang poserer i klesplagg han selv har omarbeidet. Bildene benytter den enkle blits-estetikken typisk for kjendisportrettene til motefotografer som Jürgen Teller og Terry Richardson, men er hakket mer rufsete i gjennomføringen. I det beste bildet står Wang med ryggen vendt mot betrakteren, blikket over skulderen og svikt i knærne slik at rompa stikker ut. Den knallblå og lårkorte stretch-kjolen han har på seg, er påført en rift like på undersiden av rompa holdt sammen av hekter, slik at rompesprekken så vidt synes.
Hverken-eller-kjønnsuttrykket og den seksualiserte fremstillingen i bildene av Wang er vesentlig for hvordan man tolker mange av arbeidene i Concoction of Confusion. Men installasjonen berører tidsånden først og fremst gjennom bruken av helt alminnelige plagg – riktignok modifiserte – i en presentasjon så outrert og selvsikker at klærne like gjerne kunne vært fra den siste kolleksjonen til Balenciaga. Det finnes en kritisk motvekt til luksusmote i denne formen for DIY-design; spesielt med tanke på hvordan motehus som nevnte Balenciaga gjør luksusetterligninger av billigprodukter og henter inspirasjon fra klær båret av fattige og migranter. Wang – i likhet med den noen år eldre fotografen Maria Pasenau, som også er med i utstillingen – er interessant nettopp fordi bilder på Instagram, det som vises i gallerirommet og det fysiske legemet virker å være ett kontinuerlig utrykksrom.
Så hva med kunstnerne Wang har tatt med seg? En appliké i fargerik filt av Anders Smebye kan minne om et ansikt, men representerer en hjernescann. I lys av prosjektet til Wang er det nærliggende å tenke på hvordan MR-bilder er brukt til å avdekke sammenhenger mellom hjernestruktur og seksuell legning. Matias Faldbakkens skanninger av dollarforfalskninger, kan, om man velger å benytte Wang som linse, tenkes som en parallell til den gangen Wang ble fotografert på moteuken i Oslo med hjemmelaget Balenciaga-veske, logoen tegnet i tusj. Selv om begge disse arbeidene har vært vist i andre sammenhenger hvor de nok kommer mer til sin rett som selvstendige utsagn, kjennes de også som relevante utsagn i denne utstillingen.
Olga Robayo viser et verdenskart vendt opp ned, malt på en tavle laget av planker. Verdenshavene er malt i azurblå, mens landmassene har forblitt urørte, slik at de er kontinentale omriss uten landegrenser. Å snu om på verdenskartet er en effektiv måte å vise til maktbalansen i verden, for det er jo ingen hemmelighet at landene i nord lenge har ekspropriert velstand og naturressurser fra landene lengre sør. Men på denne utstillingens premisser kan verket også leses enda enklere, enten som henvisning til Inti Wangs personlige kobling til Colombia, eller som illustrasjon på en skeiv verdensanskuelse. Andre verk er mer kategorisk knyttet til kjønnsidentitet. En liggende akt, fotografert av den colombianske kunstneren Nadia Granados, viser en svart kropp av uvisst kjønn bakfra, påmalt abstraherte kvinneformer.
Hovedårsaken til at Concoction of Confusion lykkes er som nevnt innledningsvis at den ikke bryr seg nevneverdig med å gjøre de riktige valgene; i stedet fortelles det uhemmet om kuratorens identitet gjennom kunstverkene. Dette er en heksegryte av en utstilling hvor selv verk som er preget av alvor eller en anti-estetisk tilnærming, innlemmes i et nokså camp og i høyeste grad personlig prosjekt. Det er ikke all verden som står på spill, utover en ekspansjon av Inti Wangs estetiske univers, men det kjennes helt greit, til og med fint.
