Den første utstillingen til amerikanske Diamond Stingily på Peder Lund er en polert sak. Dømt etter galleriets omtale og info jeg finner på nett, er trettifireåringen en stigende stjerne på kunsthimmelen, og utstillingen bærer den selvsikre tittelen diamond. To rektangulære kasser i ubehandlet finer er montert vertikalt på veggen. I tilllegg inngår tre gjerder i smijern, to mindre på veggen og ett stort stående på gulvet. Toppen av spilene er spisset og på et av gjerdene har Stingily tredd noen tomme pappbegre. Kassene på veggen har fått saget ut to hull hver så man kan se inn på det jeg antar er en svartmalt bakplate. Hullene har form som kvadrater stilt på høykant, altså diamanter, og kuttene er skjeve og tydelig håndgjort. Atmosfæren i rommet sender tankene til transportkasser og spjel.
Tross den sterile overflaten, har utstillingen en distinkt fysikalitet, og objektene refererer uttalt til sosiale tema som gentrifisering og overvåkning. Jeg sliter likevel som betrakter med å få ordentlig kontakt med dem. Kaffekoppene er supplementer som ser ut som de er ment å forstyrre, eller åpne, den autoritative formen, men de er samtidig for spake til å rikke ved vertsobjektets uinntagelighet. Grepet følger dessuten den assisterte readymadens historiske formel med en demonstrativ lojalitet som gir et lett maniert preg til resultatet. Spleisingen av de umake objektene ymter om en diffus maktkritikk som skal oppheve avstanden, men resultatet er en konstellasjon som virker mest opptatt av å fortelle meg hvor den hører til, det vil si å løse billett til kunstrommet. Med det mener jeg at den estetiske forstyrrelsen går opp i en høyere enhet med tingen den skal sette ut av balanse, og som ikke bidrar til å gjøre den mer relaterbar. Men inntrykket av kalkulering er sikkert villet.
I et essay i Texte zur Kunst om Stingilys tidligere verkserie Entryways (2016–2021), et antall slitte inngangsdører festet til veggen med metallstenger og balltrær lent inntil dem, fremhever Paulina Pobocha betydningen av den sosiale utsattheten oppstillingen bærer bud om, med henvisning til en anekdote sirkulert av kunstneren om at verket er basert på at bestemoren hennes alltid hadde et balltre stående ved døren. Smijernsgjerdene på Peder Lund kunne fungere som en lignende påtale av ulikhet, jevnfør følelsen de gir av utenforskap og motløshet. Forsirede gjerder avgrenser og beskytter eiendom og økonomiske privilegier. Spissingen av gjerdetuppene og spiddingen av koppene illustrerer volden som ligger latent i eiendomsrelasjonene de opprettholder.
Trekassene forestiller visstnok blokkerte innganger til bygninger under renovasjon, med obligatoriske kikkehull som gjør det mulig for nysgjerrige forbipasserende å følge med på hva som skjer på innsiden – med andre ord en slags vinduer inn til oppgraderingsprosessen som truer med å fortrenge områdets mindre kjøpesterke beboere. Fordi de rektangulære kassene minner litt om malerier kunne de imidlertid også ses som tapninger av den samme ekskluderende dynamikken på kunstens område: som manifestasjoner av en grense som det ligger makt bak, og som holder noen ute.
«By combining and altering everyday materials, she transforms them into evocative works imbued with commemorative power», står det om Stingily i presseskrivet. Men hvilke minner er det objektene vekker, og hos hvem? Jeg vil si det snarere forholder seg motsatt; dette er objekter som glimrer med sin taushet, sin mangel på personlig og emosjonell tekstur, og mest gir impulser til betraktninger over generelle forhold og temaer som de nevnt over. Til forskjell fra dørene mangler de auraen av å ha båret vitne til begivenheter utenfor utstillingen. Materialet er uten karisma eller historie. Om verkene er beholdere for anekdoter og minner, er disse utilgjengelige for andre enn kunstneren. De virker snarere designet for å fylle gallerirommet med en bydende form som vekker en karakteristisk pirrende blanding av mildt ubehag og eielyst.
Stingily er også forfatter og blant bøkene hennes er en utgivelse av dagboken hun skrev som åtteåring (Love Diamond, 2013). Jeg har ikke lest den, men den objektiverende blottstillelsen av en tidligere inkarnasjon av kunstnerens selv, fremhever en konflikt mellom kunstner og visningsapparat som er ansporende også som inngang til den langt mer upersonlige utstillingen på Peder Lund. Selvutleveringen Stingily driver med når hun gjør barndommens tankeverden til vare, setter på spissen utbyttingen av egne affektive og biografiske ressurser som kunstnere oppfordres til, særlig de fra grupper vi synes synd på. Det er ironisk at kunstutstillinger samtidig er medium for en utjevning av forskjellen mellom readymaden og det personlige vitnesbyrdet, det vil si mellom ting og individ. Generaliteten og abstraksjonen i diamond ligner forsøk på å unngå denne eksponeringsfellen.
