Forrige uke ble det annonsert at den italienske duoen Francesco Urbano Ragazzi skal kuratere neste års utgave av Lofoten internasjonale kunstfestival (LIAF). Duoen består av Francesco Urbano og Francesco Ragazzi, men de ønsker å siteres med sitt pseudonym Francesco Urbano Ragazzi, inspirert av den italienske Arte-Povera-kunstneren Alighiero e Boetti (1940-94). LIAF 2022 blir deres første oppdrag i Norge, men de har en rekke større prosjekter bak seg, deriblant flere bidrag til Veneziabiennalen.
De siste årene har kuratorduoen jobbet med forskningsprosjektet og utstillingsserien The Internet Saga. Prosjektet begynte med en soloutstilling med samme tittel av den litauisk-amerikanske kunstneren og filmskaperen Jonas Mekas (1922-2019) under Veneziabiennalen i 2015, på øyas eneste Burger King, og kulminerte på samme biennale i 2019 med utstillingen HILLARY: The Hillary Clinton Emails av den amerikanske dikteren og grunnleggeren av videokunstdatabasen Ubuweb, Kenneth Goldsmith. Sistnevnte vekket spesielt mye oppsikt, da Hillary Clinton selv besøkte utstillingen og leste gjennom Goldsmiths utskrifter av de beryktede e-postene som ble brukt i Donald Trumps svertekampanje mot henne under 2016-valget.
– Vi føler at kunsten kommer etter virkeligheten. Virkeligheten kommer alltid først. Vi liker å se på kunst som et eventyr, der det ukjente er mer interessant enn det kjente. Slik har vi tilnærmet oss kunstprosjekter hittil, og dette er grunnen til at vi søkte på Lofoten Internasjonale Kunstfestival, sier kuratorene.
LIAF har røtter tilbake til 1991, den gang som kunstmønstring med regionalt og nasjonalt fokus. I 2002 fikk festivalen en mer internasjonalt rettet profil. Med dette ble Lofoten satt på kartet for et nytt og større publikum, og mønstringen ble del av «biennaleboomen» som skulle definere tiåret og gi kuratoren en mer fremtredende rolle. Neste utgave, som er utsatt til 2022, blir LIAFs 20-årsjubileum som biennale.
Francesco Urbano Ragazzi beskriver Lofoten som et av de mest relevante stedene i verden for en biennale i dag, særlig på grunn av sin plassering nord for polarsirkelen. De anser det å styrke den digitale identiteten til LIAF som en viktig del av representasjonen og formidlingen av festivalen.
– LIAF er sterkt residency-basert og knyttet til lokalsamfunn, og pandemien tvinger oss til å tenke «hva er et samfunn, og hva er en residency på avstand?» Selvfølgelig vil ikke alle kunne reise til Lofoten – kanskje ikke engang vi, ler kuratorene.
Pressemeldingen siterer Francesco Urbano Ragazzi på at de vil overskride virkelighetens grenser blant annet «ved å omfavne vår tids spøkelser». Referansen til spøkelser setter de i sammenheng med et nytt «usynlighetens vokabular», som har vokst frem under pandemien. Som eksempler trekker de frem Frankrikes president Emmanuel Macrons erklæring av krig mot viruset og omtalen av klimaendringer som et «hyperobjekt» – et objekt som ikke kan begripes av den menneskelige persepsjonen.
Pandemien fikk kunstverdenen til å stoppe opp en stund, observerer duoen, samtidig som det ble produsert mye og eksperimentert med formater. Dette mener de har lært oss at kunstverk kan eksistere på mange ulike måter, «ikke bare fysisk, men [også] transcendentalt». Duoen ønsker videre å utfordre kunstens autonomi og understreker viktigheten av en kunst som, med deres ord, befinner seg i virkeligheten.
– Institusjonen er ikke bare museet. Den sanne institusjonen er kunsten. Denne troen er kjernen i det vi gjør, og på en måte ble den bevist av pandemien: Vi er et levende bevis på dette, fordi museene er stengt, men kunstnerne er fremdeles der.
Francesco Urbano Ragazzi samarbeider nå tett med daglig leder ved Nordnorsk kunstsenter, Svein Ingvoll Pedersen, LIAFs kunstnerisk råd, ledet av Helga-Marie Nordby, og produsent Berte T. Ynnesdal. I løpet av kort tid skal det utlyses åpen innsending til LIAF 2022. I tillegg vil det lyses ut stipender på tvers av de nordiske regionene og ulike residency-opphold tilknyttet biennalen. Biennalen åpner for publikum 3. september.
