Marokkansk-franske Bouchra Khalilis (f.1975) dobbeltutstilling The Nordic Chapter på Fotogalleriet og Oslo Kunstforening forteller om internasjonal solidaritet mellom ulike anti-koloniale revolusjonsbevegelser på 1960 og 70-tallet. Det er en melankolsk og alvorspreget utstilling, nostalgisk for en tid hvor offentlige intellektuelle som Frantz Fanon, Jean Genet, Jean-Luc Godard og Angela Davies stod i bresjen for solidaritet og kunnskapsutveksling på tvers av nasjonale revolusjonsbevegelser. Utstillingen bærer sin marxistiske ideologi utenpå skjorten og henvender seg primært til de allerede innvidde. Denne «eksklusiviteten» er en styrke etter min mening, for den gjør verkene, spesielt filmene, i stand til å reise spørsmål om hva solidaritet betyr for venstresiden i dag, i en tid hvor de revolusjonære bevegelsene i stor grad er nedkjempet.
På
Fotogalleriet er hovedfokuset på den franske forfatteren og dikteren
Jean Genet og hans USA-turné til støtte for Black Panther-partiet
våren 1970. I dokumentarfilmen Twenty-Two
Hours
(2018), forteller Quiana Pontes og Vanessa Silva, to afroamerikanske
kvinner, om Genets USA-reise ved hjelp montasjer med fotografier og
lysbilder, enkelte tv-opptak og utdrag fra taler. Fortellerduoen får
selskap av Doug Miranda, eks-panteren som ble satt til å organisere
turnéen av partiet. Mirandas opptreden karakteriseres som et
vitnesbyrd, men ikke utelukkende til de faktiske hendelsene; han
beskriver òg Genets karakter og Black Panther-partiets revolusjonære
metoder, politikk og endelikt. Miranda kaller Genet for en
«comrade-brother», villig til å utsette seg selv for risiko og
vitne mot urett han selv ikke var rammet direkte av. Slik tegnes det
opp en etisk distinksjon mellom å vitne mot urett og å forsøke å
tale på vegne av andre.
Gjenoppblussingen av Black Lives
Matter som en internasjonal reformbevegelse tidligere i år har satt
solidaritetsdefinisjoner på dagsordenen og gjør at Khalilis dypdykk
i panternes kamp mot rasisme og politivold kjennes spesielt relevant.
Er delingen av svarte ruter i sosiale medier en solidarisk handling?
Khalils film svarer ikke direkte på slike spørsmål, men viser til
en definisjon av solidaritet som krever både risikovilje og
systemkritikk, ikke symbolske støtteerklæringer eller fordømmelse
av enkelthendelser alene
På Oslo Kunstforening vises filmen Foreign Office (2015) som tar for seg møter mellom fremtredende revolusjonære på slutten av 1960-tallet i Alger, hovedstaden i Algerie, den gang nylig uavhengig fra fransk kolonistyre. Overlappende historier blir skildret av to unge studenter som begynner filmen med å merke partikontorer og «ambassader» på bykartet. Her fantes representanter for revolusjonære grupper fra Afrika og Midøsten, men også Europa, Asia og Nord-Amerika. Et foto av en gruppe afrikanske revolusjonære – blant dem Nelson Mandela (African National Congress), Agosthino Neto (Popular Movement for the Liberation of Angola) og Amílcar Cabral (African Party for the Independence of Guinea and Cape Verde) – brukes som springbrett til å fortelle om møter og meningsutvekslinger mellom mennene i bildet og noen av deres skjebner.
På veggene til kunstforeningen henger det fotografier av tomme trappeoppganger, slitne hotell-lobbyer og kontorer, alle åsteder for revolusjonær aktivitet i Alger. Slik skapes det et inntrykk av at den revolusjonære smeltedigelen i Alger på 60-tallet nærmet seg en marxistisk solidaritetsdrøm: alle verdens revolusjonære samlet under én fane. Silketrykket The Archipelago (2015) viser omriss av kontorene til mange av de samme partiene som er representert i filmen og fotografiene, liksom landmasser i silhuett mot blått hav. Men når det samme skjemaet benyttes på Fotogalleriet, på et tilsvarende trykk som ramser opp norske organisasjoner som har bidratt til internasjonal solidaritet, fungerer grepet dårligere. Norske organisasjoner som LO, Arbeidernes Hjelpefond og Fellesrådet for det Sørlige Afrika har visstnok støttet afrikanske frigjøringsbevegelser, men både formen for støtte og betydningen av den er ubeskrevet i utstillingen. Den «nordiske avdelingens» bidrag til den internasjonale solidaritetskampen forblir noe antatt og udefinert.
I Twenty Two Hours vedkjenner Doug Miranda at panterne mislyktes i kampen mot institusjonell rasisme og det kapitalistiske systemet, men hevder like fult at partiets historiske erfaring kan inspirere til nye modeller for solidaritet i dag. The Nordic Chapter knytter an til en dialektisk forståelse av revolusjon og revolusjonær aktivitet: de fleste revolusjoner vil mislykkes, men er like fullt nødvendige steg i analysen av kapitalismen på veien mot seier. Solidaritet, selv i nederlag, kan læres av.
