Etter oss, bilen og hytta

Hovedverket i Yngve Holens soloutstilling Heinzerling på Kunstnernes Hus i Oslo er ikke installert i gallerirommet. Riktignok er tre arbeider som ligner hovedverket utstilt her: 3d-skannede og oppskalerte bilfelger, produsert i massivt tre. Alle er nyproduserte og bærer samme tittel som utstillingen. Holen har vist ulike versjoner av konseptet tidligere, inkludert vannskårede metallfelger på galleri Schloss i Oslo (som markedsfører seg som et tidligere Porsche-verksted), samt oppskalerte varianter i ubehandlet tre, fremvist blant annet i Berlin.

På Kunstnernes Hus kommer de nye arbeidene ikke helt til sin rett, både fordi de er montert for tett inntil hverandre og fordi utførelsen – i tjærebeiset trelaminat – er så tett forbundet med den supplerende installasjonen, som befinner seg 256 kilometer fra galleriet. Ikke dermed sagt at publikum fullstendig mangler tilgang til denne fjerde bilfelgen. Den ruver i utstillingens promovideo, som er til forveksling lik en bilreklame. Her suser en BMW i et pittoresk vinterlandskap, gjennom tunneler, over broer og mellom mektige fjell. Bilen ankommer familien Holens snødekte hytte i Gudbrandsdalen, hvor kunstneren har installert den siste felgen på hytteveggen.

Bilen og hytta – hva er vel mer generisk norsk enn dette? Jeg ankommer selv Holens utstilling rett fra en skitur på hytta. Også vår hytte ligger i Gudbrandsdalen, og jeg undrer: burde jeg kjørt innom og tatt en titt? Eller er installasjonen ment for kunstnerens familie, venner og hyttenaboer, mens vi andre får nøye oss med dokumentasjon? Dette reiser spørsmål om man i det hele tatt har behov for å oppleve verkene til Yngve Holen (eller sågar de fleste kunstarbeider i dag) som annet enn dokumentasjon. Den stedsspesifikke plasseringen i Gudbrandsdalen fremstår som mer meningsfylt enn muligheten for tilstedeværelse og taktilitet i gallerirommet. På hytta får arbeidet noe av samme effekt som geviret min onkel har montert på veggen på nabohytta vår. Begge objektene representere både det unike og det allmenne: Det er både et trofé, en individuell markør, og et gjenkjennelig tegn påen utvikling der hytta som institusjon i økende grad er et status- og investeringsobjekt. Med den fjerde Heinzerling på hytteveggen markerer Holen hytta som territorium. 

Felgen på hytteveggen er et symbol på menneskelig triumf, men viser samtidig til en mulig forbigåelse av mennesket. Enn så lenge behøver bilen og hytta mennesket. Men hva skjer når bilene blir selvkjørende, og drar til hytta fredag etter jobb, uten deg? Vil dette oppleves som et kritisk vendepunkt, eller tydeliggjør det simpelthen at menneskets tidsalder er over, og at vår livsverden håndteres av teknologi og merkevarer? (På toppen av denne nye næringskjeden produseres innovasjon og merkevarekrumspring som kan minne om konseptkunst. En kveld i jula spurte søskenbarnet mitt om min bror og jeg ville se juleshowet til farens Tesla. Det var for pinlig å skulle starte en fremvisning av blinkende billys og flaprende dører i takt med julemusikk i hyttefeltet, så vi kjørte ned til skitrekket. For å se showet måtte vi ut av bilen. Og der stod vi i stummende mørke i femten minus – jeg hutrende og jakkeløs – og gjorde gjentatte og mislykkede forsøk på å få showet til å starte.)

I Holens arbeider synes dette skiftet allerede å ha funnet sted. Håndverket er overlatt til roboter, og maskinene ser på mennesket, like mye som motsatt. Utstilt på Kunstnernes Hus er to arbeider fra serien Hater Headlight (2016). Med en vri på betydningen av headlight, fremstår lyktene som kjøretøyets blikk. Øyekontakt er noe unikt menneskelig. For andre dyr signaliserer dette aggresjon og unngås. Blikk er blitt så viktig for oss at vi nærmest mekanisk projiserer intensjonalitet på alt som kan minne om et par øyne. Her ligner frontlyktene rådyrøyne, mens de røde og smale baklyktene, skuler i forakt. Den motsatte virkningen produseres i oss som ser på: De engstelige runde lyktene lyser så skarpt at blikket må vendes bort, mens det andre paret tillater uhindret stirring. 

Holen har også hentet opp serien Parasagittal Brain fra 2011 til sin første større soloutstilling i Oslo. Her er det ikke objektene som ser på oss, men vi som gis innsyn i objektene. Arbeidet viser varheten som uventet oppstår i møtet mellom en vannskjærer og ulike plastgjenstander. Med nådeløs presisjon har vann under høyt trykk splittet vannbeholdere i to: vanntank, vannkjøler, vannkoker, dampstrykejern, dusjhode, og vannflaske. Halvparten av objektene er plassert på ene siden av gallerirommet, og den andre halvdelen på motsatt side. Objektene viser ikke blott sitt indre, men produserer også aktsomhet, idet de viser sine sår i form av sjikt av plast, metall, ledninger, skruer og slanger.

Det er en dokumentasjon av objekter, fremstilt som subjekter, en dokumentasjon av samtiden og dens ansikter. Hvordan ser samtiden ut, hvem er den, eller muligens hvem var den i 2011? På leting etter denne essensen, finner vi bare hulrom. Blant de oppdelte vannbeholderne er det imidlertid også plassert to uåpnede pakker med kontaktlinser. Kanskje kan de, som ikke er dissekert og tømt for væske, romme den mjuke muligheten av en subjektiv innside?

Tittelen Parasagittal Brain viser til todelingen av hjernen,og denne utstillingenformelig skriker etter å ta bolig i begge overlyssalene på Kunstnernes Hus. Holen er tildelt bare én, mens en annen soloutstilling foregår parallelt. Følgelig er det trangt om plassen, som et hode med litt for mange tanker. De fremstår paradoksalt nok litt mer ensporede enn de antakelig er, kanskje som følge av den litt mekaniske presentasjonen på rekke og rad i øyehøyde. Klemt inntil de vannskårne objektene presenteres verkene I sat in the car the entire day with the AC on og Nice Cat. (begge 2015). Her finner vi nok en gang en klinisk tilnærming til det subjektive: massive, identiske deler av hjerneskannere kledd i henholdsvis svart og gul netting. Nettingen produserer flettverk av tomrom, plassert utenpå allerede eksisterende fravær.

Slik maskindelene, de vannskårne objektene og bilfelgene er plassert i denne utstillingen blir de jevnstilte. Og, installert som om de har like stor betydning, presenteres vi også for et par knallrosa puter, med digitalt behandlede bilder av forkrommede gjenstander med uklar identitet (baderomsapparatur, eller kanskje bildeler), bruddstykker av tekst, arabiske tegn, tall, samt det franske ordet for sovende, «endormi». Et googlesøk etter tittelen 1/2 asleep to the 2010 HOT 1001 bringer meg ett treff, som anmoder «Try This old US military trick to fall asleep in two minutes». Putene bringer inn et usikkerhetsmoment i det ellers så veloverveide, som levninger fra en tid da kunstnerens praksis var mer åpent søkende, uten like tydelige argumenter.

Hvis vi holder oss til hjernens todeling kunne Holen kanskje tillatt en større overlapp mellom det rasjonelle og det emosjonelle. Slik kunne de presise kuttene blitt hakket mindre sterile, det idiosynkratiske kunne fått mer plass, og tilskueren kunne i større grad følt et behov for å oppleve arbeidene, fremfor dokumentasjonen av dem. Slike vurderinger fremstår på den annen side som menneske-, eller snarere, individsentrert. På tross av den dyptpløyende undersøkelsen er det tydelig at Holen ikke egentlig søker en innside, men tvert imot søker kreativiteten som oppstår når skinnende overflater og eksponerte tomrom får agens. Arbeidene virker fundert i en metode hvor det personlige, det vi ser på som mest unikt oss selv, spores til noe forhåndsprogrammert. Samtiden behandles ikonologisk, i form av nevrologiapparatur, vannkokere, hytteliv og, ikke minst, bilfelger. Som snøkrystaller er hver disse felgene unike, men formet utfra generiske utviklingsmuligheter. Holen prosjekt er å utforske hvordan menneskelig individualitet skapes utfra føringer som i stadig økende grad avgjøres av teknologi og merkevarer.