Ved den øverste trappeavsatsen i femtende etasje i Høyblokka henger for øyeblikket et oransje rektangel. På pressevisning av kunsten i det nye regjeringskvartalet i går ble jeg informert om at det ikke dreier seg om et monokromt kunstverk, som man ellers lett kunne komme til å tro, men en midlertidig markering av plassen hvor det skal komme en statue av «landsfaderen» Einar Gerhardsen, Norges lengstsittende statsminister. Den legendariske Arbeiderpartipolitikeren ledet landet i til sammen 17 år mellom 1945 og 1965. Han var også statsminister da Høyblokka sto ferdig i 1958.
Gerhardsen ledet gjenoppbyggingen av landet etter den tyske okkupasjonen under annen verdenskrig, og slik sett er det ikke så rent lite symbolsk at han nå snart skal «gjeninnsettes» i bygget hvor han regjerte i så mange år, nå som Høyblokka endelig er ferdig restaurert, etter at den har stått tom i nesten femten år på grunn av nok et fascistisk angrep på det norske demokratiet, terrorangrepet 22. juli 2011.
Regjeringskvartalet og området rundt har vært et sår i bylandskapet etter at bomben gikk av den sommeren. Store deler av området har siden vært sperret av for restaurasjon og ombygging, riving og nybygging. Kvartalet på Hammersborg, som denne delen av Oslo sentrum heter, er fortsatt i høy grad en byggeplass, da flere regjeringsbygg er under arbeid. Men de nye A- og D-blokkene står ferdige og er forbundet med Høyblokka via innebygde broer. Regjeringen og de ansatte i departementene har begynt å flytte inn, og det har også kunsten – de fleste av kunstprosjektene til første byggetrinn er nå ferdig installert.
Vi som møtte opp til pressevisning ble geleidet i flokk rundt i de tre byggene, gjennom grundig sikkerhetsklarering og en lang rekke låste dører. Ferden startet ved Outi Pieskis integrerte monumentalverk AAhkA i A-blokka, og endte utendørs på Jumana Mannas steingulv Sebastia, begge verk som siden i fjor høst har vært synlig for oppmerksomme forbipasserende. Underveis rundt om i gangene møtte vi ikke bare på ansatte fra departementene, men også håndverkere som her og der fortsatt jobbet med å få på plass de siste detaljene.
Koro har bestilt og kjøpt inn en rekke nye verk til inngangspartier og vrimleområder i regjeringskvartalet, men mye av kunsten de har kuratert inn er gjenbruk fra departementenes kunstsamling. Koro startet arbeidet i 2019, og etter å ha gått gjennom og registrert de mer enn tre tusen arbeidene som tidligere har hengt i de ulike departementene, har de valgt ut rundt tre hundre verk som de har plassert i ganger, møterom og andre fellesområder som de har ansvar for. Koro har også ansvar for kunsten til de ulike statsrådsseksjonene og til statsministerens kontor. Resten av samlingen er det departementene selv som forvalter, til utsmykning av sine lukkede kontorlokaler.
Blant de «gjenbrukte» verkene som har fått ny plassering i regjeringskvartalet er en rekke mindre, vegghengte verk i korridorene. På pressevisningen passerte vi arbeider av blant andre Vibeke Tandberg, Pushwagner, Hanne Borchgrevink, Ludvig Eikaas, Marianne Heske, Inger Sitter og Gunnar S. Gundersen. Men Koro har også funnet nye hjem til noen monumentale verk.
I nest øverste etasje av A-blokka er Irma Salo Jægers I flokk letter fuglene (1985) montert på nytt på en høy, skråstilt vegg, i et rom med flott utsikt over byen. Verket som består av tre hundre elementer i glasert steingods ble opprinnelig laget til Statens kontorsenter på Helsfyr, men har den siste tiden tilbrakt noen år på Koros lager. Den 98-årige og fortsatt yrkesaktive kunstneren har selv vært med på nymonteringen, og i en rørende video på Koros nettsider knytter Jæger motivet med trekkfuglene til vissheten om at alt en dag vil ta slutt.
I den høye andreetasjen til A-blokka er Vanessa Bairds kjente serie med tre nesten seks meter høye malerier – Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene (2012), Lenge gikk jeg tidlig til sengs (2013) og To Everything There is a Season (2014) – opprinnelig bestilt til Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet, nå samlet. I forkant av at det tredje maleriet skulle monteres i 2014, møtte det protester fra traumatiserte departementsansatte som opplevde at motivene med flagrende ark og forvrengte kropper minnet dem for sterkt om terroren 22. juli, og det endte med at bildet i stedet ble midlertidig utstilt i Kulturdirektoratets lokaler. Saken ble den gang heftig debattert, blant annet her i Kunstkritikk, men det virker som om reaksjonene på Bairds verk har stilnet nå, og det er fint å kunne se de tre arbeidene presentert som en helhet.
Også utendørs finnes verk som har fått ny plassering. På fasaden til A-blokka henger Pablo Picasso og Carl Nesjars monumentale Fiskerne (1969), som tidligere utgjorde endeveggen på arkitekt Erling Viksjøs karakteristiske Y-blokka, som ble revet til store protester i 2020. Foran Fiskerne, på Einar Gerhardsens plass, har Do Ho Suhs installasjon Grass Roots Square (2012) blitt montert på nytt med et nytt tilhørende vannspeil. Visstnok har Koro fått flere bekymrede meldinger fra folk som lurer på hvor Suhs verk, bestående av femti tusen små bronsefigurer, har blitt av etter at det ble flyttet fra sin opprinnelige plassering.
Høydepunktet blant de gjenbrukte verkene er nok likevel Hannah Ryggens billedvev Vi lever på en stjerne (1959), som i sin tid ble bestilt av Viksjø og montert i foajeen i Høyblokka. Etter at det ble skadet i terrorangrepet 22. juli har det fått en nærmest ikonisk status, og det har vært vist offentlig flere ganger. Nå er Ryggens verk restaurert og har fått fast plass i vestibylen til statsministerens kontor i D-blokka, sammen med et nytt tekstilverk av Elise Storsveen.
Storsveen deltok på omvisningen, og fortalte om det krevende arbeidet med verket Kysmik (2025), som består av ett større og fire mindre tepper sydd sammen av 130 enkeltbånd av ull fra norsk spelsau, vevd med brikkevev, en urgammel teknikk som hun omtalte som en forløper til jacquardvev, som igjen regnes som en forløper til tidlig datakoding. Alle båndene er ulike, med forskjellige farger, symboler og tekster. Storsveen sa at tre former for beskyttelsestegn er representert – hånden, rutenettet og vulvaen – og fortalte at verket blant annet er inspirert av måten skogfinnene beskytter inngangspartier mot onde vesener.
Blant ordene man kan lese i veven er flere tekster skrevet med runer. Storsveen fortalte at noen av runetekstene er hentet fra historiske funn, som tittelens «kysmik», som betyr «kyss meg», samt en tekst som betyr «dette er fellesskapets eiendom», men at hun også har lagt til noen egne utsagn skrevet med runetegn, som «all makt til folket».
Storsveen påpekte at statsministerens kontor jo både er et av de mest offisielle, men samtidig mest utilgjengelige rommene. Hun delte også en bekymring angående at verket alltid vil være knyttet til den til enhver tid sittende regjeringen, og sa at det var viktig for henne at hun skulle kunne stå inne for det uansett hvem som vil komme til å stå foran det i tiden fremover.
Storsveen var blant de fire kunstnerne som i 2024 ble valgt ut etter en åpen konkurranse om ny stedsspesifikk kunst til inngangspartiene i A- og D-blokkene. De andre var Else Marie Hagen, med verket Avkastning (2024/2026), fotografi av et veltet pæretre, Damien Ajavon med det todelte tekstilverket Vi er her (2025), et queer kart over Oslo, og Mari Slaattelid, som har laget et monumentalt veggmaleri med tittelen Memento (2025) i inngangspartiet til D-blokka.
Slaattelid var også til stede under omvisningen, og fortalte om sitt fire måneder lange arbeid med å male rett på betongen med akrylmaling, stående på en stige. Hun sa at hun ønsket å lage et verk som var en tydelig tiltale i former, farger og bevegelse, som kunne møte folk i departementene når de kommer på jobb om morgenen. Flere på pressevisningen bemerket at verket er til å våkne av, med sterke farger som nærmest lyser mot en.
Motivet er gjentakelser av to ulike utgaver av norske vimpler, en versjon som vaier utstrakt, og en mer innfløkt versjon. Slaattelid omtalte vimpelen som mer hverdagslig enn et flagg, en enkel markering av eierskap og nærvær. Hun sa at hun tenker verket som en påminnelse om at det norske folket på utsiden har eierskap og har rett på denne plassen, en påminnelse til politikerne om å tenke på hvem de representerer.
Koro har i sitt arbeid valgt å se ut over det nasjonale, og som kurator Helga-Marie Nordby sa det under omvisningen, har de vært mer opptatt av «hva som gjør en praksis relevant for stedet». Blant de internasjonale kunstnerne som er representert, er ikke bare nevnte Pieski og Manna, men også Otobong Nkanga, som fikk et oppdrag direkte fra Koro, et verk til inngangspartiet i østre paviljong i Høyblokka. Morning Glory – Where one lingers (2025/2026) består av et veggteppe og en skulptur, inneholder en rekke referanser til mineraler, planter og liv i havet, og ble presentert som en hyllest til liv, vekst og reparasjon.
Kurator Drew Snyder fortalte at Nkangas verk er det i samlingen som er plassert nærmest stedet hvor bomben gikk av, og at hun i utarbeidelsen av verket har vært bevisst på 22. juli-konteksten. Men om det er ment slik eller ikke, er det sant å si nærliggende å forstå det meste av kunsten i regjeringskvartalet i kontekst av terrorangrepet – og ikke kun Matias Faldbakkens minnested som er i ferd med å reise seg på Johan Nygaardsvolds plass.
