En rekke midlertidige fysiske strukturer eller «habitater» i utstillingsrommene i Kunstnernes Hus danner utgangspunkt for kunstprosjektet Gentle Actions. I tillegg omfatter prosjektet et program med foredrag, diskusjoner, filmvisninger og workshops som på ulike måter knytter an til spørsmål om klima og økologi. Det hele fremstår som et forsøk på å reaktivere 90-tallets relasjonelle estetikk, som har vært kritisert for sin manglende tilknytning til en reell politisk virkelighet, ved å koble et relasjonelt utstillingsformat med en aktivistisk samfunnsrettet tilnærming med røtter i 60-tallets konseptkunst. Slik vil kuratorene Karin Bakkeslett og Anne Karin Jortveit mane publikum til konkret endring av sine daglige handlingsmønstre i en mer klimavennlig retning. Dessverre lykkes de bare tidvis.
Programmet berører temaer som det norske samfunnets avhengighet av olje, den økonomiske vekstens konsekvenser for økosystemet og mulighetene for kommunikasjon mellom mennesker og levende natur. Dette tar blant annet form som urtedyrking og matlaging, håndarbeid og reparasjon av sykler. De involverer ikke bare kunstnere, men også forskere, aktivister og andre aktører. Publikum inviteres på sin side til å delta ved å formulere egne tanker om bærekraftig livsførsel i en tilgjengelig bok, ved å røre i et stort trau med gjærende mjød eller ved å slå seg ned med en kopp varm urtete. Men på tross av det uttalte ønsket om å involvere publikum i meningsproduksjonen, oppleves temaene ofte som både ferdigtygde og litt selvfølgelige.
Er vi ikke for eksempel allerede klar over behovet for et kritisk blikk på oljeindustrien? Snarere enn mer kunnskap, mener jeg at det vi har behov for i dag er å legge den allerede tilgjengelige kunnskapen til grunn for handling og konkrete endringer av daglige rutiner. I Anne-Katrin Spiess’ prosjekt S.P.I.L.L. (Silent and Proactive Infusion of Life and Love) bes vi om å ta plass på puter tilvirket i syntetiske materialer produsert blant annet ved hjelp av olje og dekorert med bilder av oljebrønner. Der skal vi sitte og tenke over hva vi selv kan gjøre for å endre samfunnet i klimavennlig retning, før vi skriver det ned. Spørsmålet er ikke bare hvilke praktiske konsekvenser dette vil eller kan få, men i hvilken grad det tjener som modell for en politisk praksis. På begge områdene virker det noe tynt.
Kuratorene selv har trukket frem Joseph Beuys og hans begrep om «sosial skulptur» som et forbilde. Beuys viser til hvordan samfunnet kan fungere som kunstnerisk materiale. Men mens Beuys aktivt engasjerte seg i sin politiske samtid, blant annet ved å starte et eget politisk parti, er det i Gentle Actions snakk om en reduksjon av kunstrommet til åsted for en didaktisk og korrekt aksjonisme som i liten grad griper inn i den levde virkeligheten. Sporadisk klarer kuratorene likevel å fri seg fra den iscenesettende tilnærmingen. Ideen om å gjøre gallerirommet til en markedshall for brukte møbler fungerer. I flere av rommene er det stilt ut Fretex-møbler som publikum kan kjøpe ved henvendelse til resepsjonen. Men dessverre er dette et unntak, noe Sørfinnset skole / The nord land av Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm illustrerer til fulle.
The nord land begynte med etableringen av et alternativt kulturhus i en nedlagt skole i Gildeskål i Nordland i 2003. Med utgangspunkt i den gamle skolen ble det arrangert en rekke intervensjoner i lokalsamfunnet, og det var åpenbart at prosjektet spilte en rolle i lokalbefolkningens hverdag. På Kunstnernes Hus tar prosjektet form av en strandbar og et tilbud om gratis kaffe. Én ting er det at det slett ikke serveres kaffe – her må man selv forsyne seg med urtete fra termokanner – og at det ikke tematiseres hva forskyvningen fra en lokal kontekst til et gallerirom innebærer. En annen ting er hvordan strukturen står tom utenfor de tidsbegrensede aktivitetene som er knyttet til Sørfinnset tebar. Slik eksemplifiseres den generelle nedvurderingen av det fysiske rommet som preger Gentle Actions.
For ikke bare var det flere av gjenstandene som ikke virket, eller som rett og slett manglet eller var uferdige under mitt besøk på Kunstnernes Hus, men de ulike habitatene kommuniserer ikke med publikum ut over de korte periodene de er i bruk som åsted for arrangementer. Som utstilling forblir prosjektet derfor lukket og uegnet som rom for den alternative miljødiskursen gallerirommet kunne ha produsert. Katja Høsts Frøsentral er kanskje det eneste verket som aktiverer deltagelse og handling kontinuerlig. Det består av et skap med små skuffer med frø i. På veggen over er det tegnet en instruks til hvordan man kan brette frøposer ut av arkene som er tilgjengelige på toppen av skapet, slik at man enten kan ta med seg frø hjem for å plante eller hente frø hjemme og donere til sentralen. Men også dette verket er preget av den naivismen som er karakteristisk for prosjektet i sin helhet. For makro- og mediepolitikk er mer eller mindre fraværende i Gentle Actions, som i stedet søker å ansvarliggjøre hver og én av oss – med en tekopp i hånden og hver vår pose frø i lomma, så å si.
Spørsmålet er om resultatet er politikk for det neste tiåret eller snarere en bekreftelse av etablerte handlingsmønstre som når alt kommer til alt bare skaper en falsk og individualiserende følelse av politisk handling. Snarere enn som en produktiv arena for kunstneriske og politiske endringsprosesser, og for utvikling av nye former for bevissthet i tilknytning til spørsmål om klima og økologi, fremstår kunstrommet i denne sammenhengen som en klam ramme rundt Bakkeslett og Jortveits relasjonelle aktivisme. For de hvite veggene innfører et uoverstigelig skille mellom gallerirommet og verden utenfor, og resultatet er at både kunst og aktivisme fremstår som litt «på liksom».
