Henie Onstad Kunstsenter har siden det åpnet i 1968 utmerket seg med et i norsk sammenheng fremoverlent og tverrkunstnerisk program. Denne progressive arven er hovedfokuset i It Must Out, en ny antologi som undersøker Henie Onstad Kunstsenters historie gjennom analyser av enkeltutstillinger og kunstverk i samlingen. Boken er utgitt av kunstsenteret selv og inneholder ni tekster, alle leseverdige, skrevet av yngre utenlandske kuratorer og kritikere som har blitt tildelt hvert sitt residency-opphold på kunstsenteret. Innfelt er òg en fanzine, laget av kunstner Elise Storsveen i forbindelse med samlingsutstillingen En heftig opplevelse for et ungt sinn, som hun kuraterte i fjor og som står frem til 2023. Den utgjør et frilynt, visuelt avbrekk fra den akademiske tilnærmingen som råder i essayene.
Flere av tekstene It Must Out viser at utstillingene de omtaler var risikovillige, i den forstand at kunsten som ble vist, den overordnede tematikken eller kuratoriske tilnærmingen var ny for publikum og det norske kunstlivet. Robin Lynchs tekst om Electra, en storstilt presentasjon av elektronisk kunst på Høvikodden i 1996, skriver den inn i en internasjonal fortelling om sjangeren. Denne fortellingen favner andre utstillinger som forsøkte å lansere fremtiden ved hjelp av ny teknologi, men som endte i budsjettsprekk, lite entusiasme fra kritikere og et forvirret publikum. Teksten til Lynch’ gir en fornemmelse av at muligheten til å prøve (og noen ganger feile) er noe av det som driver kunsten fremover, som gjør den i stand til å ikke bare speile verden, men utrykke noe om hvordan den kan bli. Electra var kanskje ingen kritikerfavoritt – og førte nesten til at HOK gikk konkurs – men står seg som den første institusjonelle utstillingen som løftet frem mediekunsten som eget delfelt i Norge. Lynch får òg frem at det var en utstilling som pekte frem mot den rollen nettet senere skulle komme til å spille for både samfunnet og kunsten.
Også Nicole Smythe-Johnson skriver om en teknologiutstilling, Impulse: Computer – Kunst, oppsiktsvekkende fordi den bestod av kunst laget med datamaskin og ble vist allerede i 1971. Smythe-Johnsons tilnærming fletter sammen opplysninger om hvilke verk som ble vist, med forklaringer om hvordan arkivmaterialet knyttet til utstillingen, på norsk og tysk, ble letet frem og lest ved hjelp av oversettelsesapper. Det er først mot slutten at Smythe-Johnsons tilnærming blir mer analytisk, når hun påpeker at det finnes likhetstrekk mellom den instruksbaserte konseptkunsten (Sol Lewitt benyttes som eksempel) og kunsten som skapes ut ifra dataprogrammer. Men Smythe-Johnson gir ingen inngående forklaring på hvorfor det profesjonelle kunstlivet i Norge ikke så det som var en tidlig mønstring av elektronisk kunst som en fullverdig kunstutstilling, selv om hun viser at den var en publikumssuksess.
Tommaso Sperettas tekst om Tema: Aids, kuratert av Per Hovdenakk, Herlof Hatlebrekke, Kim Levin og Sven Christensen i 1993, visstnok en av de første utstillingene om sykdommen i Europa, er bokens mest helstøpte. Her serveres det detaljerte beskrivelser av utstillingens tilblivelse, innhold og mottakelse, samt komparative avstikkere til tilsvarende utstillinger i andre europeiske land. Speretta kontrasterer dessuten den offentlige samtalen om aids og myndighetens respons i Norge med situasjonen i USA, hvor både polariseringen og det kunstneriske engasjementet var sterkere.
Biljana Ciric tar for seg et politisk og sosialt engasjement som i dag fremstår som forut sin tid, gjennom en undersøkelse av Refuge (2002), en utstilling om flyktninger, kuratert av sør-afrikanske Gavin Jantjes, direktør for HOK fra 1998 til 2004. Ciric’ viser at Jantjes var den første HOK-direktøren som hadde en høy kvinneandel i programmet, og som i vesentlig grad viste ikke-vestlig kunst. Vi får og vite at mange av de ikke-norske kunstnerne som deltok i Refuge var å se i Okwui Enwezor-kuraterte Documenta11, som åpnet rundt samme tid og som tok opp de beslektede temaene dekolonialisering og migrasjon. Til slutt stiller Ciric seg og delvis kritisk til Refuge, som en utstilling som ikke i tilstrekkelig grad konfronterte vesten med sin rolle i mange av verdens flyktningkriser. Et raskt nettsøk viser at besøkstallene var sviktende i perioden hvor Jantjes’ var direktør og at denne tiden var preget av konflikter knyttet til ustillingsprofilen. Med tanke på at Jantjes’ program tok opp tematikker som er viet mer plass i norsk kunst i senere år, kunne det vært interessant å bli servert en fortolkning av både ledelseskonflikten ved HOK i denne perioden og hvorfor utstillingene ikke tiltrakk seg større publikum.
Tekstene i It Must Out plasserer gjennomgående studieobjektene sine i større, internasjonale fortellinger og antagelig er slik kontekstualisering noe av målet med utgivelsen. De norske kontekstene utstillingene og kunstverkene opptrer i er i varierende grad beskrevet og tolket. Det er forståelig, med tanke på at skribentene ikke er norskspråklige, men er òg en tydelig svakhet ved utgivelsen. De tekstene som etablerer en norsk kontekst og vurderer denne opp mot en etablert, internasjonal fortelling er følgelig mest engasjerende. Men også de som ikke rommer like mye av det norske – et flertall som inkluderer de nevnte tekstene om Impulse: Computer – Kunst og Electra – er fullspekket med spennende kunnskap.
I bokens forord påpeker Henie Onstads direktør Tone Hansen at kunstinstitusjoner i dag er gjenstand for stadig flere kommersielle krav, blant annet når det kommer til egeninntekter og besøkstall, noe som fører til økt standardisering av utstillingsformatet. I kontekst av boken fremstår Hansens poeng som et argument for at nyvinninger henger sammen med institusjonell autonomi og «inhouse» kunnskapsproduksjon. Når Hansen ramser opp noen av de mest ambisiøse prosjektene fra egen tid som direktør, blant annet Modernism Machine (2012) og På sporet av Matisse (2015) er hvilke prosjekter hun utelater, omreisende blockbustere kuratert av andre institusjoner eller Dronning Sonjas kunstsamling, påfallende. Det er en selektiv historie om kunstsenteret som presenteres, men det er langt fra noen sminkeoperasjon eller kavalkade av ubestridde høydepunkter. Skribentene insisterer gjennomgående på å se utstillinger og samlingen i lys av aktuelle diskusjoner, også når en slik perspektivering ikke setter kunstsenteret i et flatterende lys.
