I.D: – Hvem ringte?
M.E: – Det var Documenta. De vil ha en liste over unge kunstnere bosatte i Berlin.
I.D – Men vi bor jo i Berlin…?
M.E: – Ja. Men vi er middelaldrende. Midtveis i karrieren. Og middelklasse.
Med Happy Days In The Art World approprierer den norsk-danske duoen Michael Elmgreen & Ingar Dragset det absurde, minimale og tragikomiske teaterspråket til modernisten Samuel Beckett. Rikt med referanser fra verkene Happy Days og Waiting for Godot, innledes stykket på Skirball Center for the Performing Arts med at kunstnerduoen (utmerket spilt av Joseph Fiennes og Charles Edwards) våkner opp i en simpel køyeseng i ingenmannsland uten å vite hvordan de havnet der. Angsten for å ha blitt en ubetydelig aktør, på utsiden av kunstverden med globetrotting og entusiastiske samlere, brer seg raskt innad i partnerskapet som derav kontemplerer kunstnerisk skilsmisse og kollektivt selvmord, men avstår fra begge alternativene ettersom sjansen for å miste status og relevans da bare blir enda større. Det konvensjonelle teaterspråket gir Elmgreen & Dragset muligheten til å harselere med den interne logikken i kunstverden, og ikke minst så tvil om sitt eget kunstnerskap. De drømmer om en fremtid der kuratoren er den som blir utvalgt av kunstneren. Der det er kunstnerens tur til å bestemme over kuratoren; plassere henne i rom hun hater, med andre kuratorer hun ikke kan utstå. Be henne skrive tre forskjellige pressemeldinger for så å kassere dem alle sammen. I frustrasjonen over tingenes tilstand og i fraværet av bedre utveier, klamrer de seg likevel til tosomheten, med «et mål, et fokus», uten rom for egne uavhengige prosjekter. I.D har et hobbyprosjekt med knapper og «crafiti». M.E reagerer med forferdelse: -Syr du bak ryggen min?
M.E: – Magen min rumler; Hvor er et thailandsk suppekjøkken når man trenger det?
Kunstinterne one-liners serveres som perler på ei snor til publikummet som ler gjenkjennende. Mens M.E og I.D fortvilet forsøker å finne årsaken til gårdagens black out, grøsser de blant annet av muligheten for at de havnet på en workshop med «Marina» eller verre, i en av sine egne installasjoner. Sutringen og panikkanfallene fører ingen vei, og derfor daler Fed.Ex-budet B.I (spilt av Kim Criswell) ned på scenen i klassisk deus ex machina-stil. Romsterende rundt på scenen med statiske reklamesitater på repetisjon, veiver hun rundt med et forseglet brev, en mulig løsning på duoens eksistensielle krise. Grådig og desperate etter å vite sin videre skjebne, forsøker de å få tak i brevet, men de vil ikke signere. Det resulterer i basketak, der B.I banker dem begge (på en gang), før hun kreperer for en kort stund. Brevet er fra selveste Guggenheim-kuratoren Nancy Spector som vil komme på studiovisitt, som resulterer i et enda større hysteri mens de febrilsk forsøker å komme på et bra arbeid som de kan vise henne med materialet de har foran seg, køyesengen. (I.D: – Hvis ingenting annet funker, får vi gjøre en stereoversjon av Warhols Sleep.) Det er da øverste del av køyesengen flippes slik at overflatene vender mot hverandre; verket er klart (Boy Scout, 2008). Fornøyd setter duoen seg ned for å venter på Spector, men som i Becketts Waiting for Godot dukker aldri kuratoren opp. Det er da budet våkner til live igjen med et ekstranummer, en mørk og dyster versjon av U2-svisken «One». Dette fremkaller tungsindighet, som slik gir ny grobunn til tvilen.
Dynamikken mellom scenen og salen skaper tidvis et lett revypreg, og oppleves som et bevisst grep fra Elmgreen & Dragset som på denne måten understreker at dette faktisk ikke er en teaterforestilling foran et ordinært publikum; Bestillingsverket, som åpner fjerde utgave av Performa-biennalen, smykkes med en gullkantet gjesteliste, og er en veldedighetsforestilling, der publikum betaler store summer (inntil $10 000) for billettene. Denne verdenspremieren var kløktig iscenesatt med rød løper, et stort folkehav og blitzregn fra fotografer som rettet linsene mot markerte kunstaktører som Terence Koh og Marina Abramovic. Det er lite som tyder på at skrekkscenarioet fra scenen skal oppfylles i nærmeste fremtid.
Alle sitater i teksten er oversatt av Ruth Hege Halstensen.
