Hole in One “ Mot en mindre arkitektur

PricewaterhouseCoopers-bygget i Bjørvika. Fullført: 2008
Arkitekter: A-lab v. prosjektleder Jan Petter Seim

Modernismen er død.
Postmodernismen er død.
Hva er da en modernistblokk med et hull i?

Teksten er et av de hederlig omtalte bidragene i Norsk Form og kunstkritikk.no sin konkurranse i design- og arkitekturkritikk..

Realiseringen av byggeprosjektet Barcode vis-a-vis den nye operaen i Bjørvika, er blant de dristigere urbane grepene initiert av Oslo kommune de senere årene. Skjebnen til Sporveienes gamle tomter langs det som skal bli hovedgaten i Bjørvika, ble lagt i hendene på den urbanistiske avant-garden, representert ved det nederlandske arkitektkontoret MVRDV. Resultatet var en plan som bestod i full utbygning med en serie relativt høye, relativt smale, og relativt individuelt utformede lameller. Som de fleste husker, fikk prosjektet en blandet mottagelse. Rune Gerhardsens varsel om «omkamp i Bjørvika» i 2005, kan tjene som selve innbegrepet på turbulensen som oppstår når et streif av elitistisk radikalitet tørner sammen med sosialdemokratiet,

Barcode-prosjektet ble etterhvert vedtatt for andre gang med minimale endringer i forhold til det opprinnelige forslaget, og det såkaldte PwC-bygget (PricewaterhouseCoopers) var det første i rekka som sto ferdig. Bygget er et transparent glasshus med innvendige åpninger over tre etasjer, lett gjenkjennelig med sine fargede glassfelt i fasaden, og ikke minst den fem etasjer høye åpningen som går tvers gjennom bygningen.

PwC-bygget i Bjørvika. Foto: Ketil Nergaard.

I seg selv er PwC-bygget trygt forankret i modernistiske idealer. Konstruktivt og formalt ved å være en ganske ordinær lamell med et skjelett i armert betong og frie glassfasader, og ideologisk gjennom en tydelig og gjenkjennelig artikulasjon av dette prinsippet – så vel som gjennom de få variasjonene i konstruksjonen. Klart eksemplifisert ved at rom som går over flere etasjer får en fasadekledning som tydelig avviker fra det øvrige byggets stringente ytre. I seg selv kan også hullet begrunnes gjennom modernistisk tankegang. Det gir en praktisk passasje gjennom bygget. Det gir et utvidet lysinnslipp. Og det kan til og med sees som en variant av Le Corbusiers gamle piloti-idé om å løfte hus fra bakkeplan for å frigjøre arealet under til annet bruk.

Men jeg tror ikke at gjennomhullingen av PwC-blokken kan tilskrives modernistiske funksjonsidealer. Jeg tror heller ikke den bør leses som en postmoderne kontra-bevegelse. Dagens arkitektur er formalt fristilt. Alt er mulig. Har man troen på et bestemt formspråk, lar det seg alltids gjennomføre. Til økte kostnader, kan man innvende, men jeg tror ikke grunnen til at så mange arkitekter velger det enkle i hovedsak finnes der. Snarere mistenker jeg at arkitektene har vondt for å overbevise seg selv om relevansen av de store krumspring. I stedet lar de friheten komme til uttrykk i et langt mer behersket format: Et enkelt, rent og ryddig hull. Som på meg virker som et ønske om å understreke følgende: «Ja vel, en rekke økonomiske, praktiske, (formodentlig) estetiske og (noe mer usikkert) etiske grunner gjør at vi bygger som vi gjør, dvs. innen en modernistisk tradisjon. Men, dette betyr ikke at vi forsverger oss til noe overordnet paradigme. Vi sympatiserer med en rekke aspekter ved det moderne prosjektet. Men vi er ikke modernister». Synliggjort ved et inkorporert kontrapunkt – hullet – som ligger innfelt. Men hvis det ikke er en postmoderne opposisjon eller negasjon, hva skal vi så kalle det? Bygget er klart modernistisk. Men samtidig innstendig insisterende på at dette er selvvalgt. Et paradoks, da kravet om universell gyldighet lå som en tung sky over høymodernismen. Skyen er borte, men hva har kommet til syne?

Jeg tror det vi står og ser på er «en mindre arkitektur». Begrepet er avledet fra Deleuze og Guattaris idé om «en mindre litteratur», et konsept de lanserte i sin lesning av Frans Kafka i 1975. I en litteratursammenheng pekte det på den litteraturen en minoritet skaper i et større språk. Men hva betyr så en mindre arkitektur? Slik jeg ser det, betyr det en arkitektur som tar seg den frihet å sette opp et forslag som bare svarer til akkurat dette prosjektet. Denne tomta, dette bygget, denne konteksten. Det har ingen allmenngyldige ambisjoner. Ikke engang normative trekk, som noen insistering på at nettopp dette er den beste løsningen. PwC-blokken hevder ikke å ha rett på noen som helst måte. Hullet er ingen oppfordring til flere hull. Eller en hullisme. Det er Hole in One.

PwC-bygget i Bjørvika. Foto: Ketil Nergaard.

Men dette har heller ikke noe med postmodernismen å gjøre. Det ligger ingen historisk referanse i PwC-hullet, dette er ingen port-typologi eller en annen arketype. Jeg føler heller ikke at hullet skal fortelle meg noe, at det har noen form for symbolverdi. Og det er i alle fall ingen direkte allegori, får jeg håpe, slik tilfellet er med isfjellet som ligger og dupper på andre siden av veien. Videre vil jeg heller ikke hevde at hullet dreier seg om dekonstruksjon; det er ikke noe Gordon Matta-Clark-kutt eller noe bilde på oppløsning. Og avgjort ingen pastisj. Jeg kan med andre ord ikke se noe tegn til at bygget ønsker å være en del av postmodernismens mange store historier.

Jeg tenker på den fulle samlingen blokker, hvis de virkelig blir realisert, som en hel blåserekkes orkestrering av denne mindre arkitekturen. Og jeg tenker at om MVRDV skulle lage et urbanistisk prosjekt et annet sted i Oslo i morgen, ville det se helt annerledes ut. En avsluttende smaksdom over selve huset? Jeg har stor sympati for prosjektet som en logisk vei ut av forstenet modernisme og imploderende postmodernisme. Intensjonen er storartet, og utførelsen? Halvgod. Men det er ikke poenget her.