Hva hendte med kunstkritikken?

Debatt, Landmark,
9. november 05
Til å være et land med relativt sett lite kunstkritikk og få aktive kunstkritikere, har det den siste tiden vært mye debatt omkring denne yrkesgruppens virksomhet.

Debatt, Landmark, 9. november 05
Arr: Bergen Kunsthall og Kunsthøyskolen i Bergen

Til å være et land med relativt sett lite kunstkritikk og få aktive kunstkritikere, har det den siste tiden vært mye debatt omkring denne yrkesgruppens virksomhet. Seminarer og debatter arrangeres på løpende bånd om kunstkritikkens posisjon og funksjon i kunstlivet.

Intensjonen med debatten i Bergen var å gå konkret til verks, og diskutere kunstkritikkens posisjon og hvilken type kunstkritikk vi har i Norge i dag. Panelet bestod av Øystein Hauge, Ingvill Henmo, Marit Paasche, Jan Nyberg, Tommy Olsson, Lars Vilks, og ordstyrer Karl Knapskog. I tillegg bidro Vilks og Olsson med en ”sceneversjon” av sin diskusjon her på nettstedet rundt Vilks’ resirkulering av kunstkritikktekster, hvor han skriver inn seg selv og sin egen kunst. Landmark var full av lydhøre tilhørere som fikk med seg en totimers seanse, hvor mange interessante spørsmål ble reist, men uten at den gode debatten noen gang tok helt form og retning.

Kritikkens permanente krise
Som et utgangspunkt for mange av disse debattene ligger en forestilling om at kunstkritikken er i krise. I forhåndsomtalen ble det fokusert på hvordan kritikkens rolle i dagens medievirkelighet ikke har samme status som i den «klassiske borgerlige offentligheten» på 1700- og 1800-tallet. Dette kan virke som en noe konstruert problemstilling, siden offentligheten og medievirkeligheten er endret på nesten alle punkter i et slikt perspektiv. Personlig kan jeg ikke se noen krise i at Øystein Hauge ikke har arvet Diderots offentlige posisjon.

Men saken er kanskje litt mer nyansert enn som så. Forestillingen om en krise handler blant annet om at kritikken endres i retning av en mer subjektivistisk synsing, som ikke er tilstrekkelig faglig og teoretisk fundert. I tillegg ser man at samtidskunsten selv er blitt så kommersiell og markedstilpasset, at kritikken står i fare for å ensidig tjene markedet, i form av tekster som ligger tett opp til lanseringsjournalistikk og forbrukerinformasjon. Marit Paasche var en av dem som trakk fram denne problemstillingen, som hun også har skrevet om i en kommentar i Aftenposten for et par uker siden.

«Det er et helvete å skrive kritikk», sa Tommy Olsson. Beretninger om kritikerens nærmest umulige oppgave som bindeledd mellom kunsten og leseren, sammen med historier om hvor vanskelig det er å få dagspressen til å satse på kritikk, kunne lett danne et inntrykk av at ingen egentlig vil verken skrive eller lese kunstkritikk. Kulturredaktør i Bergens Tidende, Jan Nyberg, mente dessuten at kunstnere selv nærmest er ute av stand til å verbalisere sin egen kunstproduksjon, og at et bare et fåtall av avisens 260 000 lesere er interessert i avanserte tekster om samtidskunst. Avisenes primære rolle er derfor å være en formidler, eller oversetter for publikum, hevdet han.

Det negative inntrykket av kritikkens rolle og vilkår, ble heldigvis nyansert underveis. Det er liten tvil om at kunstkrikken har en viktig funksjon både for det kunstfaglige feltet, og for det kunstinteresserte publikum. Dessuten leses ofte kunstkritikk med større engasjement og interesse enn mange andre former for kulturjournalistikk. Oppmøtet på Landmark viser i det minste at interessen for emnet er stort.

Ingvill Henmo, redaktør i Billedkunst, var blant de som sterkest fremhevet potensialet og mulighetene i kunstkritikken. Hun mente at kritikere gjør en viktig jobb, rett og slett ved å bidra til å sette ord på kunsten. I motsetning til Vilks som forsøker å vise at kunsten selv er utskiftbar, og at tekstene kunne handlet om nærmest hva som helst, fremhevet Henmo at de fleste kritikere har et oppriktig engasjement i sitt virke, og at hun ser enhver kritikk som en unik tekst. Henmo, som også arbeider med et forskningsprosjekt om kunstkritikk, trakk i tillegg frem alternative arenaer som kunstkritikk.no. Her kan man se en ny situasjon i norsk kritikk, fordi kritikeren på nettet blir en mindre autoritær størrelse ved at leserne slipper til med umiddelbar respons på tekstene.

Teori og metode
Like interessant som spørsmålet om kritikkens krise, var debattens mer konkrete fokus på kritikernes egne ambisjoner og panelets syn på bruk av teori. Øystein Huge virket åpen og ærlig om sin egen kritikervirksomhet i Bergens Tidende. Han la vekt på hvordan denne jobben fungerer som en kontinuerlig aktivitet, hvor man hele tiden må ta uventede oppdrag fra redaksjonen. Utfordringen ligger i å besøke enhver utstilling med et «kritisk og undersøkende blikk», og deretter forsøke å formidle erfaringen i en kort aviskritikk. Han hevdet også at det viktigste er å få folk til å lese, ikke nødvendigvis lede leserne til utstillingen. Får man folk til å lese kunstkritikk, stimulerer man interessen for kunst generelt.

Hvordan man skal få folk til å lese disse tekstene kan det imidlertid være mange meninger om. Ingvill Henmo beskrev punktvis hva som karakteriserer kunstkritikk på sitt beste, og i motsatt fall på sitt verste. Andre var opptatt av å unngå oppskrifter og formmessige tvangstrøyer. Tommy Olsson var på sitt sedvanlige vis dedikert til å bryte sjangerens konvensjoner. Man blir nødt til å gjøre noe drastisk, helst annenhver gang, for ikke å stivne i egne gjentakelser, hevdet han.

Ideen om kritikeren som smaksdommer er noe som muligens henger ved fra Diderots tid. Gjentatte ganger ble det fremhevet hvor viktig det er at kritikeren tar stilling, og mener noe om kunstverket. Marit Paasche pekte imidlertid på at kritikeren ikke alltid nødvendigvis må felle en dom. Noen ganger har man kanskje ikke mandat til å dømme en utstilling, hevdet hun, uten at dette nødvendigvis resulterer i en dårlig kritikk.

Teorispørsmålet ble et annet gjennomgangstema. Kanskje er det slik at den teoritunge kunstkritikken er i ferd med å bli erstattet av en mer subjektiv, litterær og personlig form. Likevel ble det hevdet at mange konkrete tekster fremdeles består av to tredeler teori. Vilks’ opplesning av en modifisert versjon av en av Hauges tekster, belyste dette på en humoristisk måte. Først etter en lang utlegging om Harold Rosenberg og forholdet mellom modernisme og postmodernisme, kommer Hauge inn på selve utstillingen, som i opplesningen var byttet ut med Vilks og hans kunstprosjekt.

Det ble også etterlyst mer bruk av samtidsaktuell teori. Hauge innvendte mot dette at aktuell teori i forhold til dagens kunst, kan være alt fra psykologi og sosiologi til fotballteori. En kritiker kan umulig være oppdatert på alt. Kanskje er dette en av grunnene til at man ser en tendens i retning av kritikk basert på subjektiv erfaring, fremfor teori. Marit Paasche påpekte at det ofte kan være like relevant å flagge sin mangel på teori, i stedet for å påføre kunsten kunstige teoretiske perspektiver.

Denne diskusjonen kan lett bli meningløs på et generelt grunnlag. Den personlige kritikerstemmen som flere ganger ble etterlyst, vil uansett måtte bruke sine egne referanser til å formidle den aktuelle utstillingen, enten referanserammen består av punkrock eller Heidegger. Det viktigste med bruk av teori bør være å få sagt noe om kunsten. Ordstyrer Karl Knapskog var inne på dette, da han påpekte at teori vanligvis brukes som et verktøy til å få sagt noe, eller til å understøtte et poeng, ikke som et poeng i seg selv.

Debatter som denne inngår i det kunstkritiske feltets pågående selvrefleksjon. Her på kunstritikk.no har man sett en rekke eksempler på at tekst om kunstkritikk snart forekommer like hyppig som kritikken selv. Kanskje er dette et utslag av endringer i norsk kunstkritikk. Foreløpig er det imidlertid uklart hvor denne endringen leder. Som Marit Paasche påpekte, kan ingen leve av å skrive kunstkritikk i Norge i dag. Man trenger skribenter som kan skrive mer enn annenhver måned. I tillegg trenger man flere stemmer. Kanskje kan slike debatter bidra til å rekruttere flere skribenter. Men faren er også stor for at feltet virker som et lukket minefelt hvor man helst ikke vil bevege seg uten å kjenne alle konvensjoner og krav.