Idet jeg går langs det store teppet av lys råull som svever over gulvet i en av de to langstrakte overlyssalene i Kunstnernes Hus i Oslo, får jeg kastet på meg en lengsel etter å hvile der, utstrakt og vektløs. Det minner om den innskytelsen man kan få når man sitter i et fly og ser ned på et tett teppe av hvite skyer, som kan se ut som et materiale det ville være behagelig å sitte eller ligge på. På et vis kjente jeg meg båret av dette myke, lodne som henger fra taket, i det som for meg er albuehøyde. Om aldri så illusorisk, er det en fornemmelse som det ikke er helt fjernt å ta med seg i forståelsen av den chilenske kunstneren, poeten og aktivisten Cecilia Vicuñas utstilling.
Ulldekket som holdes oppe av et nettverk av tråder representerer for Vicuña en quipu, som betyr «knute» på urfolkspråket quechua, og betegner et førkolombiansk kommunikasjonssystem der kunnskap ble lagret som knuter på snorer. Det er en tradisjon som gikk tapt på grunn av kolonial undertrykkelse, men Vicuña har i mer enn femti år arbeidet med å puste liv i den igjen ved å lage sine egne quipuer. Blant annet viste hun den åtte meter høye installasjonen Quipu Womb (The Story of the Red Thread) under Documenta 14 i Athen i 2017, bestående av tykke, karmosinrøde klaser av ull med knuter, hengende innenfor en sirkelform.
I den andre overlyssalen vises en annen variant av quipuen, et noe smalere teppe av den samme lyse ullen, som bukter seg gjennom rommet nærmere gulvhøyde, som en slange eller en elv. Her holdes ullen oppe av lave trekrakker. Vicuñas monumentale quipu-skulpturer etablerer en forbindelse til en annen tid og et tapt språk, og kan slik sett både representere meningsfylde og uforståelighet. Men om quipuene i seg selv ikke uten videre lar seg redusere til et enkelt budskap, bærer de samtidig frem noen meldinger som ikke er til å misforstå.
Når Vicuña nå viser det som presenteres som hennes første store soloutstilling i Norden, griper hun muligheten til å kritisere norsk rovdrift på naturressurser, og til å knytte kontakter til kunstnere og aktivistmiljøer her i landet. I Minga for havet løfter hun frem fortellinger om to geografisk adskilte, men likevel nært forbundne kamper for livet i havet – henholdsvis i Chile og i Norge – hvor kampen i begge tilfeller står mot norske industriinteresser. I begge land står urfolk i spissen for det som ikke kun dreier seg om miljøkamp, men også om kulturell og spirituell forbindelse til havet.
Rundt quipuen som henger fra taket i det «sørlige» rommet, løfter Vicuña frem kvinnekollektivet Red de Mujeres Originarias por la Defensa del Mar i Chile, som blant annet står opp mot norsk fiskeindustri, som har etablert laksefarmer langs den chilenske kysten. Kvinnene har bidratt med små håndverksobjekter, tegninger og fotografier som er spredt utover ullen – noe av det henger også som små seil over quipuen. Omtrent midt på quipuen høres et opptak inne fra ullen av en kvinne som synger en tradisjonell sang. Man kan også slå seg ned på en bambusbenk ved siden av og lytte til sang i hodetelefoner.
Vicuña er særlig opptatt av virkningen lakseoppdretten har på hvalene i området. «Hvalene synger ikke lenger», kan man lese i en av de mange tekstene som er skriblet rett på veggen. Veggteksten forklarer at hvalene sulter fordi krillen de lever av brukes til å fôre oppdrettslaksen. Det er en rystende og illevarslende opplysning, og i korte tekster som følger den ene langveggen i rommet utdypes urbefolkningens betydningsfulle relasjon til hvalene. I Norge er oppdrettsnæringens problematiske sider allment kjent, men Vicuñas presentasjon av den chilenske situasjonen er uansett en brutal vekker.
Den «nordlige» quipuen presenterer den samiskledede aksjonsgruppen Redd Repparfjord, som de fleste her i landet burde kjenne til, og som kjemper mot dumping av giftig kobbergruveslam i laksefjorden Repparfjord i Finnmark. Spredt utover ullen ligger naturmaterialer som tang og skjell, duodji, tegninger, dikt og en liten skjerm som viser en svarthvittvideo fra et snødekt landskap. På veggene er det flere dikt og tekstbrokker, og en plakatversjon av et av kunstneren Hans Ragnar Mathisens kart over Sápmi. På små vertikale skjermer vises i begge rom også korte informasjonsvideoer om de respektive aktivistgruppene, hentet fra gruppenes sosiale medier-kontoer.
Rent estetisk var det en større opplevelse å se Vicuñas bidrag til The Milk of Dreams under Veneziabiennalen i 2022, hvor hun viste en rekke fabulerende malerier av kvinne- og dyrefigurer, ledsaget av en installasjon med anti-monumentale skulpturelle elementer som hun kaller precarios, laget av funnede materialer. Om man kommer til Kunstnernes Hus med forventninger om noe liknende, kan man nok bli litt skuffet.
Tittelens «minga» er et gammelt quechua-begrep som omtrent tilsvarer det norske «dugnad» – hvor folk kommer sammen og arbeider med et felles mål. Den kollektive utstillingen Minga for havet er preget av en litt skakk og folkelig DIY-estetikk. Den krever en viss velvilje og investering fra publikum, i den forstand at man, for å forstå den ordentlig, må ta seg tid til å se videoene, lese skriften på veggene, sette seg eller legge seg ned, lytte til sangen, puste inn den tunge duften av ull og ta innover seg hva det betyr om det faktisk stemmer at hvalene har sluttet å synge.
