Årets masterutstilling i kunst fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen (KHiB) er gjennomgående solid og profesjonelt produsert, men som i alle avgangsutstillinger varierer kvaliteten. Allikevel er det ingen arbeider som oppleves som ute av synk med sammenhengen de står i. Når flere av de mest visuelt slående arbeidene også er utstillingens mest interessante, fremstår den som bemerkelsesverdig stringent – tidvis glemmer man at det er en avgangsutstilling man ser og ikke en kuratert gruppeutstilling.
Språket og tingen
Det er vanskelig å peke på én tendens i avgangsutstillinger uten å generalisere, men det kan synes som hoveddelen av arbeidene opererer et sted mellom materialitet og språkliggjøring. Veronica Rebecca Johansens installasjon er et godt eksempel på et arbeid som forsøker å overskride skillet mellom materialbasert og idébasert kunst. Johansen har brevvekslet med dødsdømte fanger i USA og brukt denne erfaringen som utgangspunkt for en installasjon som viser banaliteten som kan oppstå når alvoret er på det dypeste. I verket And this minute we exist er kunstnerens og de dødsdømtes hender avtegnet oppå hverandre, slik man gjør som barn. Disse fire tegningene, som i all sin enkelhet er en påminnelse om den eksistensielle avstanden mellom oss og dem, gir tyngde til installasjonens mest konkrete påminnelse om overhengende endelikt – en replika av benken hvor den dødelige injeksjonen blir gitt og den dødsdømte går ut av tiden.
Gabriel Johann Kvendseth er den fra årets masterkull som tar kombinasjonen av materialitet og idé lengst bort fra virkeligheten, og inn i spekulasjonen. The Irrelevance of Gravity (Escapism ≥ Gravity I) er både en poetisk gest og det tyngdepunktet utstillingen graviterer rundt. Verket er en oval stein (på størrelse med en høygravid kvinnes mage?) hengende en drøy meter over gulvet. Steinen er gjennomboret med tre hull, hvert med et tau gjennom seg som igjen er festet høyt på veggen. Hengende har den det som i fysikken kalles potensiell energi. Samtidig har den – som alle materialer – potensial i seg til å omskapes ved hjelp av menneskelig teknologi og oppfinnsomhet, til våpen eller skulptur.
Kvendseths andre verk, Collection of junior Sized Hockey Sticks (Escapism ≥ Gravity II) følger en gjentagende trope i Kvendseths produksjon hvor readymades omskapes til våpen eller våpenliknende objekter ved at han modifiserer dem med knivblad, kjetting eller metallpigger. Hockeykøllevåpnene er halvt fremtidsdystopiske visjoner og halvt rituelle religiøse objekter fra en antropologisk samling. Kvendseths materielle spekulasjoner fortsetter, som språk, i boken The Escapist Disintegrated som presenteres i Kunsthallens bokhandel. Publikasjonen er et essayistisk, litterært prosjekt som langt på vei bryter ned distinksjoner som individ og kollektiv, forfatter og tekst, språk og verden, på en måte jeg ikke har sett siden Thure Erik Lunds roman Zalep ødela sommeren for meg for ti år siden. Kvendseth skriver med en velformulert poetisk selvsikkerhet og spekulativ autoritet, et eller annet sted mellom Olav H. Hauge og Mad Max.
En mer direkte tilnærming til objekter er tydelig i Erik Sjödins The Rocket Stove Kitchen. Installasjonen peker på ildens grunnleggende betydning for menneskehetens utvikling av sivilisasjon og språk. Sjödin er pragmatiker, kanskje til og med aktivist, i sin tilnærming til materialet, altså ild. Store deler av verdens befolkning, påpeker han, er avhengig av åpen ild til matlaging. Sjödin har jobbet med å utvikle en «rakettovn» av enkle materialer som blikkbokser, slik at teknologien kan tas i bruk av folk med begrensede ressurser. Disse ovnene utnytter energien i brennbart materiale langt mer effektivt enn et åpent bål og vil kunne bidra til sparing av miljø og ressurser i områder hvor disse er sparsomme. I likhet med Kvendseth lanserer Sjødin sine idéer også i bokform. Essayet Growing Up With Fire er en fortelling om kunstnerens forhold til ild og om hans reise fra medie- og teknologiforskning til kunst, vevd sammen med popkulturelle og akademiske referanser til ild. Sjödins prosjekt spenner vidt, både historisk og politisk, men i en ydmyk form og med personlig nerve.
Fra studio til biologilab
I New Work (Norway) bruker Johnny Herbert publikum som materiale for å problematisere arbeid som kategori i kulturell kunnskapsproduksjon. Installasjonen er et lydstudio med et fast oppsett av instrumenter og andre objekter. Publikum inviteres til å bruke installasjonen som de vil, og de får betalt av kunstneren for å gjøre det, noe som skaper en situasjon som snur på hodet forholdet mellom lek og arbeid og mellom amatør og profesjonell. En annet verk som tar for seg arbeidsbetingelsene for produksjon av kunstverk er Daniela Ramos Arias’ Liminal Disposition. Over en tredagers periode har Ramos Arias invitert sin mor, som er kunstudannet, men innenfor en annen tradisjon, til å instruere henne i kunstproduksjon. Resultatet er et maleri som portretterer kunstneren og instruktøren, skapt som resultat av en dialog mellom de to. Det performative aspektet ved verket gir den sosiale og relasjonelle aktiviteten forrang, framfor en utforskning av mediets betingelser. Maleriet blir i denne sammenhengen et middel til å diskutere forholdet mellom mor og datter eller profesjonell og amatør, og maleriets kvaliteter blir mindre viktige, for ikke å si irrelevante.
Jane Sverdrupsen er den eneste av avgangsstudentene som har beveget seg ut av Kunsthallens trygge institusjonelle rammer. Sverdrupsen har laget en installasjon i en nedlagt biologilab i realfagbygget på Universitetet i Bergen. Her har hun brukt etterlatt utstyr og møblement til å lage en installasjon som responderer på stedets estetiske og romlige betingelser, men også stedets tidligere funksjon. Kabinett 1D4b og Kabinett 1D3b er visuelt sterke, nærmest påtrengende i måten kunstneren har besjelet objektene. Sverdrupsen har spissformulert de teknologiske omgivelsene slik at et minimalistisk skulpturelt installasjonsuttrykk blir levendegjort og fremmedgjørende på samme tid.
Ellen Henriette Suhrkes to videoer Stone and Plastic og Forvillede arter er begge meditasjoner over natur og kultur. Suhrke har siden 2009 drevet residencyprosjektet Hellbu i en hytte i skogen i Telemark, der kunstnere har vært invitert til å jobbe og respondere på omgivelsene. I Stone and Plastic, hvor en gjeng unge mennesker samarbeider om å dra en kampestein gjennom skogen på en rød plastkjelke, fremstår Hellebu like mye som et sosialt prosjekt som en arena for kunstproduksjon. I Forvillede Arter følger vi Suhrke på reise i Australia for å oppsøke verdens eneste bestand av ville kameler. Disse ble importert fra Afghanistan på 1800-tallet. I dag er den ville bestanden så stor at kamelene utgjør en trussel for miljøet. Samtidig er kamelen tilstedeværende som symbol i australsk kultur, og Suhrkes reise er et forsøk på å spore kamelens kulturelle betydning gjennom arkivmateriale og intervjuer med forskere og miljøforkjempere. Suhrke viser i sine arbeider et bredt anlagt engasjement for sosiale og politiske realiteter både innenfor og utenfor kunsten, uten at hennes egen stemme forsvinner til fordel for en instrumentell og pragmatisk agenda.
Ståa i kunstinstitusjonen
Det som særmerker avgangsutstillinger er variasjon; som sjanger ligger disse tett opptil salongutstillingen, og man skal ikke kimse av energien som kan oppstå i kaos og tilfeldige møter mellom verk. Den vanligste klisjeen om avgangsutstillinger er at de tar temperaturen på hva vi har i vente i fremtiden – noe som gjør dem populære blant kritikere og andre konspirasjonsteoretikere, så vel som blant et allment publikum.
Men avgangsutstillingen er mer enn et innblikk i hva den nye vinen vil bidra med, eller en god eller dårlig utstilling med gode eller dårlige verker: den er også et snapshot av utdanningsinstitusjonen og dens ambisjoner og agendaer. Da jeg anmeldte masterutstillingen ved KHiB for to år siden, ante jeg konturene av det institusjonelle treskeverket bak masterprogrammet som en tematisk fattigdom: det personlige og subjektive var overrepresentert, dessuten var noen av verkene av større fysisk omfang enn hva deres konseptuelle innhold skulle tilsi. Den gang hadde jeg en klar fornemmelse av at utdannelsen formet studentene mer enn studentene formet utdannelsen. Årets utstilling er derimot en indikasjon på at dette ikke nødvendigvis er like aktuelt lenger, selv om friheten til å skape idiosynkratiske verk og praksiser fortsatt later til å være på vikende front. Det gjelder ikke bare i Bergen, men er et generelt resultat av vår tids strømlinjeforming av kunstutdanningene.
Den offentlige debatten om omstruktureringene av kunstutdannelsene i Norge er ganske usynlig, i sterk motsetning til strukturendringer ellers i kunst-Norge. Som utdanningens viktigste grensesnitt mot offentligheten er masterutstillingen derfor viktig, da den er en årviss påminner om ståa i institusjonen. Hvis årets utstilling er symptomatisk for kvaliteten på studiet, er det mye som tyder på at masterstudiet ved KHiB er i ferd med å finne sin form, og at studiet lar studentene ha ambisjoner som de også gis ammunisjon til å følge opp.
Denne artikkelen ble sist endret 25.04.2013 kl. 14:37.
