Utstillingens tittel Fulminant kommer fra det latinske fulmināre og benevner en hendelse som plutselig inntreffer, gjerne eksplosivt. Og det er nettopp det utstillingens hovedverk gjør, som et konseptuelt troll i eske. En sort, flere meter lang, gummikabel, med tykkelse som en fyldig grillpølse, skytes opp fra et hull i gulvet i forskjellige mønstre et par ganger i minuttet. Maskinen – som befinner seg under hullet i gulvet – er også programmert slik at måten den skytes opp på, og hvor ofte, hele tiden forandrer seg. Mønstrene som dannes kan beskrives som en abstrakt ekspresjonisme i bevegelse, en kinetisk skulptur, eller en tegning i rommet. Eller, for den saks skyld, som et rift i arkitekturens antatt enhetlige flate, som en kommentar til Gordon Matta-Clarks episke oppkutting av hus eller Urs Fischers utgravninger av gallerigulv og vegger.
Men det er neppe de kunsthistoriske referansene som vil slå deg først når det gjelder dette verket. Kabelen som spretter ut av gulvet vil antagelig først assosieres med toalettbesøkets dramatiske hovedakt: å kvitte seg med avføring. Akkurat som denne skulpturen medfører jo denne hverdagslige hendelsen et utall former, mønstre og konfigurasjoner.
Kabelens barduse tilsynekomst – som er overraskende selv om du vet at den skal komme – danner en figur for en mer fundamental mangel på stabilitet. Til daglig hviler vår identitet på antagelsen om at våre egne kropper og deres omgivelser – hus, biler, båter– har en relativt stabil eksistens. Om vi forventet at det plutselig skulle oppstå revner i disse legemene, eller at det skulle skyte ut ukjente gjenstander eller organer av dem – ville vi antagelig blitt gale. Verden ville vært skjør og upålitelig. Slik sett tjener verket som en kontrollert scene for erfaring av noe som ellers ville være truende eller ubehagelig – og gleden, det morsomme – ved opplevelsen hviler, kunne man si, på impulser som ligner de som driver oss til å oppleve det grusomme fra sofakroken når vi ser skrekkfilmer.
Likevel bryter koblingen mellom egne toalettbesøk og verkets mekanikk opp denne, nesten kantianske, nytelsessituasjonen. Når verkets troll i eske spretter ut er det nemlig ikke kun som en påminnelse om våre materielle omgivelsers truede stabilitet eller vår egen kropps potensielle inkonsistens, og dermed en invitasjon til å puste ut med lettelse over at det bare var kunst. Nei, det er også en speiling av de delene av tilværelsen vi helst ikke vil minnes om. En enkel, men effektiv, return of the repressed-figur. Det er jo ved å skyve vekk dritten vi konstituerer oss selv som individer, som Georges Laporte poengterer i History of shit. I møkkas basale eksistens ser vi ikke bare det sosialt abjekte, men naturens syklus, alle tings forgjengelighet, og det biologiske slammet som bobler under moderne ideer om individ og familie. Under den lekne overflaten truer den uberegnelig «livssuppa» som Camilla Paglia kaller det. Vi får likevel ikke dritten i trynet her, verket er for veloppdragent til det. Forbindelsen som uvegerlig knyttes mellom vår egen møkk og verkets grunnmekanisme gir imidlertid Fulimant en barsk og brysom side som ikke lar seg skyve til side av den latteren vi kanskje helst skulle definert verket gjennom.
