Torsdag og fredag denne uken arrangerer Kulturetaten og Oslobiennalen visning og fest i Myntgata 2. Fra august er hele 60 nye atelierer beregnet innflyttingsklare. I tillegg til subsidierte atelierer vil bygningen også huse Oslobiennalen. Kunstkritikk fikk komme på besøk noen dager i forveien og møtte kuratorene Eva González-Sancho og Per Gunnar Eeg-Tverbakk, biennalens daglige leder Ole Slyngstadli, og Karianne Kampevold Sætre, avdelingsdirektør for kulturutvikling i kommunen, for en prat om fremtiden på huset.
Oslo Kommune kjøpte kvartalet mellom Christiania Torv, Akershusfestning og Kontraskjæret i juni i fjor. Kvartalet utgjør fem bygninger som omkranser et stort, åpent grøntareal, og det er i det største av disse byggene, Kavalerikasernen, kommunen nå skal leie ut atelierer, med et foreløpig tidsperspektiv på fem år.
Kavalerikasernen ble oppført i 1898. Utvendig er bygget kledd i teglsten og har tidligere fungert som militærforlegning og rideskole. Miljøverndepartementet hadde kontorer her fra 1972 til 2013, og siden har bygget stått tomt.
Bygningen er delt på midten av en trappeseksjon, med to nesten symmetriske fløyer på hver side. De fleste rommene som nå leies ut er ikke kjempestore, mellom 12-20 kvadratmeter, og har heller ikke vært pusset opp på en stund. Det er linoleumsgulv, trepaneler, kronglete ganger, og en litt kommunal «kontor-feel» i bygget, men alle rommene har store vinduer. Huset og hele kvartalet ser i det hele tatt svært lovende ut.
Biennalens rolle i byen
Oslobiennale har akkurat fått egen nøkkel, og de vil etablere Myntgata 2 som biennalens hovedkvarter. Kuratorene ønsker at biennalen skal fungere som et omdreiningspunkt i bygget. Som en type husverter ønsker de å skape et sted hvor kunstnere og andre kan møtes og skape forbindelser. Allikevel, presiserer Karianne Kampevold Sætre, vil huset forøvrig leve sitt eget liv, med 60 ulike kunstnere og agendaer. Målet er å åpne det ellers lukkede området for offentligheten.
– Ideen er å putte mange kunstnere under samme tak for å skape en interessant dynamikk. Dette har med målet for biennalen å gjøre, som er å belyse kunstens produksjonsverktøy og infrastruktur – og hva som er viktig for kunstscenen i en by, sier Eva González-Sancho
Hvordan vil dere være tilstede i bygget?
– I tillegg til å være vårt hovedkvarter skal vi også bruke huset som et besøkssenter, og vi skal drive egne produksjonslokaler og atelierer for kunstnere, både lokale og internasjonale, som deltar på biennalen. I tillegg vil vi programmere noen av rommene, ikke som visningssteder, men for arrangementer og presentasjoner, eksempelvis kunstnersamtaler, diskusjoner og workshops, sier Per Gunnar Eeg-Tverbakk.
Vil dere ha program hele året?
– Vi åpner i mai neste år, og vil ikke si så mye mer før vi lanserer programmet tidlig i 2019. Men det er i biennalens natur at vi skal ha prosjekter som også varer i en måned, et år, eller over tre år.
– Noen vil være permanente, andre semi-permanente, sier Ole Slyngstadli. – Men vi skal ikke bruket huset for visning, det er ikke et galleri.
– Vi ønsker ikke bare å ankomme og vise kunst, for så å forsvinne, som jo er tilfelle med mange andre biennaler. Hvilken rolle kan biennalen ha i utviklingen av den lokale kunstscenen? Dette er et spørsmål vi har vært opptatt av fra begynnelse av, sier González-Sancho.
– Ingen utstilling har forandret verden gjennom et tema. Det gjelder også for en biennale. Det viktige er ikke nødvendigvis hva den handler om. Det som teller mer er hva den faktisk gjør og hvordan den opererer. Vi må tenke om igjen strukturene, og dette bygget er del av en potensiell ny struktur, sier Eeg-Tverbakk. – Biennalen og bygget gjør kunsten mer sentral i byen og bevisstgjør folk om at Oslo kommune er en betydelig produsent av kunst, noe et generelt publikum kanskje ikke er klar over, legger han til.
Flere, men midlertidige atelierer
Oslo kommune har de siste årene høstet mye kritikk for byens dårlige ateliersituasjon. Med Myntgata 2, og de nye atelierene i det gamle Ila-huset på Alexander Kiellands plass, vil kommunen på kort tid nesten doble antall atelierer, i alle fall for en periode. Kulturetaten forvalter bygningen de neste fem årene, men hva som skjer etter denne perioden er foreløpig uklart.
– Selv om dette er midlertidig, viser vi en vilje til å gjøre noe med problemet. Samtidig er det nødvendig å arbeide for å skape de langsiktige perspektivene for disse produksjonsrommene. Men det er veldig fokus på dette, både blant politikere og i Kulturetaten, sier Kampevold Sætre.
Søknadsfristen er 10. august, og behandlingen vil skje i månedsskiftet september, august. Kampevold Sætre ser for seg at kunstnerne kan flytte inn allerede i oktober. Nå gjenstår det bare mindre arbeid med brannsikring og låsesystemer.
Planlegger dere noen oppussing eller utbygging av større verksted med skikkelig utlufting, felles verktøy, og så videre?
– Vi vil bruke ressurser på å etablere produksjonsfasiliteter som praktisk lar seg huse i bygningen, men det sier seg selv at vi ikke får til noen tungindustri-kunstproduksjon her, og vi vil ikke kunne produsere alt til biennalen heller, sier Eeg-Tverbakk. – Vi må samarbeide med andre aktører i Oslo, og da vil vi også tilrettelegge for byggets andre brukere.
– Som ellers i huset vil vi være opptatt av å dele på ressursene, legger Slyngstadli til.
– Vi må begynne et sted. Husets videre liv vil til slutt være en politisk beslutning, sier Kampevold Sætre. – Men personlig vil jeg så klart jobbe for at bygningen skal forbli atelierer, sier Eeg-Tverbakk til Kunstkritikk.
