Skal vi tro filmen Sille Storihle har laget på bestilling fra Oslo kommune, er det et mareritt å lage offentlige kunstverk. Filmen handler om en kunstner som har fått det samme oppdraget som Storihle: å lage kunst for å markere at det er 400 år siden middelalderbyen i Oslo brant ned og Christian IV flyttet byen til Kvadraturen. For å løse oppgaven inviterer kunstneren et lite tverrsnitt av Oslos befolkning til felles idémyldring, i tråd med et ideal om deltakelse og medvirkning. I filmen står de demokratiske prinsippene i veien for realiseringen av kunstverket. Virkelighetens jubileumskunstverk latterliggjør gruppas kreative prestasjoner, men uten helt å gi noen av dem en sjanse.
Storihle har i større grad designet enn regissert Open Call. Filmen er resultatet av et rollespill, en såkalt laiv. Så vidt jeg forstår har ingen av spillerne fått regi eller manus. Isteden har alle fått hver sin karakter som de skal gestalte innenfor en rammehistorie Storihle har skrevet. Nosizwe Baqwa spiller «Læreren», Louise Löwenberg «Coachen», Ole Asgeir Madland «Investoren», Ole Petter Ribe «Aktivisten», Paweł Stypuła «Bygningsarbeideren», Charlotte Beck Solvær «Koordinatoren», Desiree Bøgh Vaksdal «Guiden», og Hedda Eirin Østberg Faldet «Assistenten», mens Storihle selv bekler rollen som «Kunstneren».
Filmen har en satirisk tone og en skjematisk form. De første scenene utspiller seg som et typisk bli-kjent-møte, komplett med kaffepauser og lagåndbyggende øvelser. I de neste fem sekvensene presenterer spillerne hvert sitt forslag til nytt jubileumskunstverk, mens Coachen forer gruppa med selvhjelpsfloskler for at de skal enes om en beslutning i filmens avslutningsscene. Men kunstverkene spillerne foreslår er påfallende teite: en stor kopi av en eksisterende bronsestatue, et klumsete spel om heksebrenning, hundrevis av bikuber i Oslo sentrum osv. Og de påfølgende diskusjonene om kunsten er en slags karikerte revynumre om kolonialisme, feminisme og klima. Snart ringer innpåslitne byråkrater og politikere som vil overstyre prosessen, før Investoren kupper prosjektet med en egenfinansiert gave.
Jeg lar meg ikke rive helt med av filmens fortegnede situasjonskomikk. Foruten Lærerens gode innvendinger, som fremstår troverdige og poengterte, er ikke kunstforslagene eller de andre argumentene i filmen særlig inspirerte eller dyptloddende. Dessuten får jeg ikke helt tak på hva slags film Open Call forsøker å være. Det er uklart fra hvilket perspektiv filmen fortelles, om også filmens form er en integrert del av laiven eller om den skal betraktes som et konvensjonelt regissert utenfrablikk med den virkelige kunstneren som avsender. I enkelte scener ligner Open Call en streit dokumentarfilm, for eksempel når spillerne deler sine erfaringer alene foran kamera. Men innledningsvis blir kamerafolkene også presentert som en integrert del av spillet, og i mange scener er fotografens blikk tydelig animert, som om han lar kameraarbeidet påvirkes av egen sinnsstemning. Da får vi ikke et utenforstående blikk på spillet, men det som synes å være et førstepersonsperspektiv.
Et problem med førstepersonsperspektiv, er at bildene synes å bidra til et parodierende blikk på prosessen. Mellom kunstpresentasjonene er det tid til kaffepauser og diskusjon. Da snakker spillerne med hverandre på liksomseriøse måter mens de prøver å holde maska. I disse sekvensene står kamera ofte på en ironisk halvdistanse der det veksler mellom hvilke samtaler det lytter til, liksom med et halvt øre. Ofte reduseres spillernes kunstdiskusjoner her til et mildt stemmesurr. I en scene som utspiller seg på toppen av Munchmuseet forlater kameraet like greit spillerne og gir oss i stedet bilder av den fine utsikten. I den deprimerende avslutningsscenen får vi nærbilder av spillernes ører og bakhoder. Hensikten med disse distraherte bildene synes klar, å formidle at spillernes arbeid med kunsten er så hjelpeløst at det ikke makter å holde på utsidens interesse. Det er komisk nok, og filmen er en satire, men jeg skulle gjerne sett en motvekt til Storihles latterliggjørende forsett. Når alt er fjollete og på liksom har vi heller ingen grunn til å bry oss om jubileumskunstverkets skjebne.
I Open Call blir kunstneren satt til side av idealene om medbestemmelse og deltakelse, og å lage offentlig kunst fremstår som en kompromitterende øvelse. Detroniseringen av den suverene kunstneren resulterer i at byråkrater, politikere og det private næringslivet får det siste ordet. Denne kritikken av offentlig kunst har en brodd når den kommer i kjølvannet av kommunens egen fadese med Oslobiennalen, og Kunst i offentlige roms pågående arbeid med å lage et nytt minnesmerke for 22. juli, der honnørord som transparens, deltakelse og medbestemmelse sitter løst. På en annen side blir det vel mye parodi i Open Call. Når ingen tar arbeidet med kunsten på alvor, kjennes det heller ikke som et stort tap at Investoren stjeler prosjektet. Kritikken visner, og Storihles satire står i fare for bare å bekrefte eksisterende mistanker og fordommer mot slike offentlige prosesser.
