I hovedbygningen Löwenbrau under årets Manifesta i Zürich finner man på øverste plan en tyve meter lang vegg dekket med tegninger av kvinner som masturberer. Ser man nærmere etter, fremtrer i realiteten tre ulike motiver: masturberende kvinner, kvinners masturbasjonsfantasier og terapisituasjoner der kvinner får hjelp til å bli kjent med seg selv og sin egen seksualitet.
Tegningene er signert den ungarske kunstneren Andrea Éva Györi (f. 1985). Hun er bosatt i Stuttgart, men er sjelden der. I stedet bor hun rundt på ulike residencies, i Asia, i Europa og de siste fire månedene har hun vært i Zürich og tegnet kvinner.
Györi er en av tretti deltakere på Manifesta 11 som har fått anledning til å komme tett på Zürich-beboerne gjennom å samarbeide med en profesjonell yrkesutøver. De resulterende arbeidene presenteres både i to gallerier – Löwenbrau og Helmhaus – og i såkalte satellitter, på de respektive yrkesutøvernes arbeidsplasser. Utstillingen har tittelen What People Do for Money – Some Joint Ventures og er kuratert av den tyske kunstneren Christian Jankowski. Györi har samarbeidet med sexologen Daniel Schiftan.
Hvordan har det vært å arbeide med et så intimt prosjekt innenfor rammen av denne utgaven av Manifesta?
Samarbeid og dialog er min foretrukne arbeidsform, så for meg utgjør konseptet for denne utstillingen et idéelt utgangspunkt. Den store forskjellen fra mine tidligere prosjekter er at jeg denne gangen har fått anledning til å tegne levende modeller. Det har jeg aldri gjort før. På dette området har Manifesta gjort det lettere for meg. Kvinnene i terapigruppene til Daniel Schiftan har vist stor tillit, og det tror jeg blant annet er fordi jeg har hatt en institusjon som Manifesta i ryggen.
Hva vil du si at du selv har bragt inn i disse svært intime situasjonene?
For det første deltok jeg selv i terapigruppene. Deretter brukte jeg mye tid på å bli kjent med kvinnene før vi begynte på tegningene. Jeg tegnet dem mens de masturberte, og de fortalte meg også sine masturbasjonsfantasier, som jeg tegnet i etterkant. Men jeg oppfatter ikke meg selv som en terapeut av den grunn. Jeg er der for å kommunisere, jeg er en som kvinnene kan stole på.
Er masturbasjon politisk?
Jeg har ingen feministisk agenda à la 70-tallet da folk løp rundt med en massasjestav og ropte på frihet. For meg handler masturbasjon om velvære, om å kjenne seg selv, sin kropp og sine følelser. Det handler om å komme nærmere seg selv. Derimot tror jeg masturbasjon er kulturelt betinget. Jeg ville fått helt andre historier om jeg hadde gjort dette prosjektet i et arabisk eller asiatisk land, for eksempel.
Hva gjør din stil med temaet?
Masturbasjonstegningene er gjort som croquis, raske tegninger som gir en rask vei til «den andre siden». Tegningene av kvinnens fantasier er enklere, stiliserte, nesten som steinaldertegninger. De er ikke representasjoner av kropper, men av idéer, av veldig dype, grunnleggende tanker.
Har du hatt tid til å se resten av utstillingen?
Det er veldig spesielt å se en utstilling når man selv har vært en del av prosessen. Jeg har ikke sett alt, men har et inntrykk av at mange av kunstnerne har hatt problemer med å finne seg til rette i satellittene. Det virker som om de setter større pris på å vise i institusjonene. Selv har jeg stor sans for de to kunstnerne som presenteres i samme rom som meg: Jennifer Tee og Teresa Margolles. Jeg liker Jennifers måte å bruke skulptur på, som er veldig fresh. Også Teresa presenterer arbeidene sine på en fresh måte, hun har samarbeidet med en sexarbeider, og presenterer to videoer og et hull som denne transkjønnede personen har slått i veggen her i utstillingsrommet. Jeg har ikke noe i mot den historiske delen av utstillingen som befinner seg midt i rommet her, men jeg tror våre tre arbeider også kunne klart seg fint uten disse historiske arbeidene.
Jeg liker også Mike Bouchets verk, som er en stor installasjon av kubiske former skapt av all avføringen fra alle beboerne i Zürich på en bestemt dato i april. Det er en veldig logisk beslutning som ligger bak det arbeidet.
