Dobbeltutstillinger sparker gjerne hardt fra seg, men Eline McGeorges parallelle presentasjoner i Oslo denne høsten, er av det lavmælte og ettertenksomme slaget. Både i Fieldnotes på det lille galleriet Femtensesse og i to be part to be many på Kunstnerforbundet spiller naturen rollen som en beskjeden gjest i et drama som dveler ved en eksistensiell type økologi. Naturen radbrekkes og svinner under menneskelig påvirkning, og dette forfallet absorberes hos McGeorge i kunstens mulighet for porøse kategorier og uvisshet.
En suggestiv og mild atmosfære hersker i begge installasjonene, for dette er ingen arena for aggressiv miljøaktivisme, men snarere melankolske kritiske nedslag. En serie små tegninger kalt feltnotater forbinder de to utstillingene, og har i tillegg gitt navn til den på Femtensesse (som kun rommer disse tegningene og den nye kunstnerboken crwa, en reisejournal). Presentasjonen er både fokusert og luftig, med tegningene arrangert på midlertidige konstruksjoner i rommet, mens tegningene på Kunstnerforbundet er hengt mer stabilt på veggene. Her er de omgitt av et større og todelt, banneraktig bilde blant annet malt med farger fra selvplukket sopp – nær jorda, kriblende og engasjert. Ispedd tekstbrokker og med fine detaljer av fugler og dyreansikter som liksom titter ut av tåke, opplever jeg den likevel litt diffus og mindre engasjerende enn de andre tegningene. I tillegg rommer utstillingen en vevnad (The sea around us, Medusa head, 2024), to tresnitt (The sea around us 2 og 3, 2018) og en skjerm som viser en videomontasje (Fieldnote video – to be part to be many, 2024).
Feltnotatene er fra en samling på over 500 akvareller og utgjør deler av et kunstnerisk forskningsprosjekt som startet opp i 2018. De er utført på notatbokpapir i lette sveipende penselstrøk og duse naturfarger dominert av grønt og brunt. Motiver blir gjentatt i ulike varianter og med særegenheter, og særlig doble sett hender gjør seg gjeldende. Å nei, ikke hender igjen, kan du fort tenke. Framstillingen av hender i kunsten har de siste årene vært en nesten obligatorisk øvelse i en bokstavelig vending mot det håndlagede. Ofte fint, men det kan lett vippe over i en hyllende runddans rundt kilden, uten at vi kommer noe særlig videre. McGeorges tegnede hender har imidlertid et skjørt og flyktig nærvær som gjør dem interessante; de ser ut som de når som helst kan gå i oppløsning, morfer over til strukturer som minner om bladverk og skjell, glir som vannmaneter over arket og fester på ingen måte et hardt grep om fortolkningen.
Hendene synes nærmest hastig presset mot papiret, som et lett avtrykk, men man får også følelsen av at de vil ut av flatheten. Gesten er ambivalent; den kan oppfattes som kontaktsøkende, en slags basal hilsen til betrakteren i form av en løftet hånd, og som en kontant avvisning, et stoppsignal som effektivt blokkerer ethvert videre bekjentskap. En rekke øyne opptrer også i tegningene, kan hende stirrende ut fra håndflatene. De er enkelt streket opp som mandelformer med spalte i, og om de i det hele tatt ser, er det på en diffus måte, noen ganger tynget av dråpeklumper. At de tilhører mennesket, kan ikke fastslås med sikkerhet. Hender og øyne som kommunikative flater forvanskes og åpner for fortolkning.
Kjenner du allerede McGeorges kunstnerskap, for eksempel fra utstillingen hennes på Oslo kunstforening i 2016, er det vanskelig å ikke merke seg et tematisk taktskifte, mot en mer jordnær og nedstrippet taktikk. Nå smaker det av nærkontakt med mineraler, grønske og skog, umiddelbart i kontrast den tidligere referanserikdommen, med nikk til science fiction og kvantefysikk, politisk opprør og demonstrasjoner, samt forsøket på en alternativ, feministisk historieskriving. Historiske karakterer krysset hverandre i tid og rom, og dette idealet om en flyt mellom ulike plan var visualisert i mediene hun brukte, som overlappende og brettet papir og tekstil.
Dette meningsladde flettverket er slett ikke lagt på hylla, selv om det synes tonet ned. I vevnaden The sea around us, Medusa head, på Kunstnerforbundet, kombinerer McGeorge oppstrimlede nødtepper og fotografi, et grep som har blitt noe av en signatur for kunstneren. Her er hun på sitt mest eksplisitte og kommenterer Stortingets åpning for utredning av gruvedrift i dyphavsområder i Grønlandshavet, i full kollisjon med livet der nede. I det skimrende materialet kan man mellom renningen så vidt ane noe som minner om Stortingssalen, men først og fremst en rotaktig form som sprer seg over bildeflaten. Dette skal være en såkalt slangestjerneart kalt Medusahode, innbygger av dyphavet og med armer som intrikate krøllete forgreininger. Det mytologiske navnet tiltrekker og truer, men selve den biologiske skapningen er underordnet politikerslegga og utsikt til profitt. Det hele er stilt opp på klumpete glasert keramikk, en faretruende fremtidig koloss på ustødige leirføtter.
McGeorge har også registrert sine møter med kullgruver i Colombia, namibisk ørken og nordnorske fugleberg. Studiereiser og ymse samarbeidsprosjekter er bakteppe for denne ansamlingen av materiale, som i liten grad kan påberope seg en nøytral «vitenskapelig» posisjon. Men når kan man det som kunstner? Forsøket på å sirkle inn en natur i endring, er mest konkret i Fieldnote video – to be part to be many og dens kartlegging av ulike habitat. I én av scenene svinser små og elegante fugler rundt blomstrete greiner, i en annen er sommerfugler kun et livløst studiemateriale, etter artens opphør. Stemningen hardner og mørkner, med rennende vann i enorme avgrunner som følge av mineralsk utvinning og sand som blåser i et karrig landskap, men hvor sukkulenter stikker opp. Det glimter i utsnitt av vann. Blikket hviler på overflater som hele tiden forandrer seg.
Hva McGeorges søker i sin omgang med naturen utover den rene observasjonen, forblir ubesvart, og det ville være en overdrivelse å si at man sitter igjen med noen konkret ny kunnskap. Kortene holdes tett til brystet. Hva er det som faller mellom rasterne, gjemt inni det det kunstneren registrerer? En forestilling om naturens egenverdi virker førende for utsnittene McGeorge løfter frem, men formens tilbakeholdne karakter inspirerer ikke akkurat til mobilisering, og tanderheten kan forveksles med noe anemisk og døende. Samtidig, ved å innfinne seg lydhør overfor en stille natur skapes en forhøyet oppmerksomhet bortenfor klart språk og paroler. I knitringen som oppstår av raslende løv, tegninger side om side, har disse to utstillingene et nesten trassig potensial.