I helga stimlet store deler av kunst og kulturlivet i Tromsø til de gamle lokalene til kjøttprodusenten Mydland nord i Tromsø sentrum. I tillegg til hovedrommet med pub og scene, har kunsten – i ulike former – inntatt seks-syv av rommene som tidligere har vært slakteri, fryserom og røykeri. Det er føråpningen av Mađđi, som er det samiske navnet på Tromsøs nye kunstarena, og som prosjektgruppen bak på norsk omtaler som «Kunstklakk». Prosjektet har fram til nå vært kjent som Romsa Dáiddahálla/Romsa Kunsthall. Etter snart to år med samtaler om hva en kunsthall med urfolksperspektiv i Tromsø kan, og bør, være, har man invitert til festival for å markere slutten på forprosjektet. Med det nye, og smidigere navnet Mađđi og et lokale de forhåpentlig får beholde i lang tid framover, har prosjektet i alle fall fått en mer definerbar identitet.
«Mađđi skal bli et tyngdepunkt og et nav for den samiske befolkningen i Troms», sa Maria Utsi i åpningstalen. Utsi er leder av en gruppe på elleve kunstnere, kunsthistorikere, kuratorer og andre kunst- og kulturpersonligheter som siden vinteren 2020 har arbeidet fram det kulturrådstøttede forprosjektet. Andre involverte er kunstnerne Geir Tore Holm og Joar Nango, kunsthistorikerne Hanne Hammer Stien og Mathias Danbolt, musikerne Nasra Ali Omar og Gaute Barlindhaug, forfatter Sigbjørn Skåden, arkitekt Gisle Løkken, kurator Helga Marie Nordby og Bodil Kjelstrup, påtroppende direktør ved Hålogaland Teater og tidligere administrativ leder ved Nordnorsk Kunstmuseum. Spørsmålet de tok utgangspunkt i, fortalte Utsi, var muligheten for å etablere en ny kunstarena i Tromsø – og Arktis – med samisk omdreiningspunkt, men med internasjonale tentakler. Tanken er at Mađđi skal være en tverrfaglig kunsthall som skal romme både musikk, poesi, billedkunst, doudji, dans, språkopplæring med mer. Det er derfor også planlagt et nært samarbeid med Samisk hus, Davvi senter for scenekunst og Gáisi språksenter.
Ordet Mađđi er hentet fra boka Just Qvigstads lappiske ordbok fra Kaldfjorden og Vesterålen (2018), som tar utgangspunkt i innsamlingen språkforskeren Qvigstad gjorde for omtrent 100 år siden, fortalte Skåden i et innlegg. Mađđi betyr en spesielt bra fiskeplass, en såkalt fiskeklakk, altså et sted man kan få mye fisk dersom man vet hvor man skal fiske. Men fisketemaet var ikke bare en metafor; at prosjektgruppen mente alvor med det tverrfaglige fokuset ble markert tidlig på første dag, da sjarkfiskeren Paul Jensen holdt et innlegg om det å være fisker i Norge i dag, om industrifiske og småskalafiske og om den fiskeripolitiske utviklingen fra 70-tallet. For Jensen er mangelen på videreføring av kunnskap – noe Mađđi ønsker å være en arena for – en av de største utfordringene i kystfisket.
Utsi og Nango omtaler markeringen som en kamikazefestival. En absolutt passende beskrivelse for de to dagene som fyltes opp med poesiopplesninger, musikalske innslag, videoprogram, performancer, workshoper, matservering, dialogmøter og dj-er – i tillegg til en kunstutstilling. Etter Jensens personlige og politiske replikk kom det tett i tett med musikalske og litterære innslag på «hovedscenen». Eli-Anne Guttorm Eira joiket fisken, mens Øystein Hansen demonstrerte alpehorn, bukkehorn og et selvlagd instrument som var spesielt utviklet for å passe sammen med joik. Senere fulgte musikk av Mazlum Karatas fra Kurdistan. De internasjonale vyene ble særlig synlig på lørdagskvelden, da vi i tillegg til samisk, kav nordnorsk og engelsk fikk servert opplesninger på arabisk, svensk, dansk, grønlandsk og cree av en rekke forfattere, kunstnere og poeter, blant dem Jessie Kleemann, Gregory Scofield, Taqralik Partridge, Sanaa Aoun og Timimie Märak.
27 kunstnere bidro med verk til utstillingen og filmer til filmprogrammet. Mange er basert i regionen, som Hans Ragnar Mathisen, Inghild Karlsen, Åsne Kummenje Mellem og Robert Julian Badenhope Hvistendahl. Men det var også hentet inn stemmer utenfra som Adam Khalil og Adam Piron som viste filmen Halpate (2020), om alligatorbryting. Kurator for utstillingen, Nango, erkjente i åpningstalen at det nok hadde vært overambisiøst å lage en utstilling på kun et par uker. Løsningen ble å invitere kunstnere fra eget nettverk som ikke er redde for å stille opp på kort varsel. Med det i bakhodet er den utitulerte og ikke altfor spennende utstillingen likevel en imponerende bragd.
Til tross for at utstillingen synliggjør den mangfoldige karakteren prosjektgruppen er så opptatt av, fungerte den likevel mest som et venteværelse mellom de mer fyrige inntrykkene man fikk servert fra «hovedscenen», eller i Marita Isobel Solbergs energiske performance Ullošuokŋa (2021). I alle pausene under festivalen opptok hun et eget rom der hun hadde store mengder ull som hun både tullet seg inn i, brøyt seg ut av eller brukte på andre måter. Kreasjonen som Solberg og ullbunten ble til, var i konstant endring og skiftet mellom å ligne en esende deig, et mystisk snakkende vesen eller en vilter organisme.
Det relasjonelle og sosiale stod uten tvil sentralt. Et av rommene var innredet som en lun bålplass (árran) hvor man kunne slå seg ned på reinskinn og samtale over kaffekoppen. Rommet ble godt brukt av arkeolog, museolog og duojár Liisa-Ravna Finbog, poeten Timimie Märak og politiker og skuespiller Beaska Niillas, som sammen inviterte til gruppesamtaler begge dagene. Når jeg var innom kretset dialogen rundt hva det vil si å være en «alliert» og problemet med det å snakke på vegne av andre. Lørdag formiddag var det Robel Temesgen som opptok rommet med workshopen Addis Newspaper, der kunstneren inviterte deltakere med til å produsere en kollektiv avis – i ett eksemplar – med Etiopia som tema. Samtidig var det familieaktiviteter og juledoudjiverksted i hovedrommet.
Kan man lykkes med å lage en tverrfaglig kunst- og kulturarena som ivaretar og utvikler det samiske, samtidig som man ikke begrenser seg til den arktiske regionen? Tydeligvis. Mađđi fremstod allerede på føråpningen både som fokusert og mangfoldig der alle elementene hang godt sammen. Til og med festivalmaten var forankret i det kulturelt omfavnende perspektivet. På festivalens første dag leverte for eksempel sjarkfisker Jensen selvfisket uer som ble tilberedt av Kanako Uzawa Wikström, som i tillegg til å være kokk, også bidro med danseperformance under vernissagen. Den nordnorske fisken havnet dermed i en fiskegryte basert på tradisjoner fra ainofolket i Japan.
Jeg har aldri vært i tvil om at dette er et prosjekt Tromsø trenger. Det ble ikke minst tydelig da Maria Utsi deltok på en kulturpolitisk konferanse om kulturarenaer i Tromsø kommune tidligere i høst. Her presenterte Utsi prosjektet som et av ca. ti kunst- og kulturprosjekter som utvikles av kunst- og kulturinstitusjoner i Tromsø. Blant disse var også Kunstens Hus (som skal driftes av Tromsø Kunstforening), Cora Sandels hus, et nytt konserthus og nye bygg til henholdsvis Nordnorsk Kunstmuseum og Rådstua teaterhus. Allerede da kjentes det som om Romsa Dáiddahálla var prosjektet som ville gi mest til både til publikum, nye og gamle fellesskap i byen og det utøvende kunstfeltet i Tromsø og omegn.
Og nå, et par måneder senere, fikk vi altså en tidlig julegave fra den samiske julenissen, Juovlanigá – som for øvrig også var innom festivalen. For hvis dette faktisk er en smak på hva byen kan bli beriket med i kommende år, er det vitterlig for en gave å regne. Men det må legges trykk på «kan» her. Utsi uttalte selv i åpningstalen at hun håper Tromsø kommune mener alvor med samarbeidsavtalen de har inngått med sametinget. Avtalen hun referer til ble undertegnet i juni 2021. Her står det blant annet at en skal følge opp prosjektet som arbeider med innholdet i et samisk hus og at en også vil se på muligheter til samlokalisering med Gáisi språksenter og Romsa Kunsthall. Forprosjektet er over og et nytt kapittel er i gang, men for at det nye kapitlet skal kunne generere enda flere kapitler, trengs det politisk investering. Det er bare å håpe at energien fra helgens arrangement har vekket det nødvendige engasjement hos lokale politikere.
