Kill Bill og den kulturelle Robin Hood

Quentin Tarantino og kildene

Visste du at Uma Thurmanns motorsykkeldress i Kill Bill vol. 1 er en eksakt kopi av Bruce Lees drakt fra hans siste film? – at lappen over Darryl Hannahs øye er hentet fra den svenske exploitation-klassikeren Thriller?

Så var den her, del 2 av fjorårets kanskje mest omtalte film, Kill Bill. Som i god gammel ånd ender med en real cliffhanger – den hevnende ånds datter er i live. Hvordan skal hun nå forholde seg til Bill? I vol.1 er hevnlysten og raseriet hele hennes livsgrunnlag. Kan hun ta livet av far til barnet, mannen som har tatt vare på det mens hun lå i koma?

Cliffhangereffekten
I gamle dager, den gangen amerikanske «serials» var en naturlig del av kinoenes program, disse 10 – 20 episoders spenningsseriene med store ambisjon-er og små budsjetter, stolte man ikke på at historien i seg selv var nok til å lokke folk tilbake til neste episode. Derfor utviklet man cliffhangeren til en ren kunstart. Heltinnen ligger bastet og bundet på toglinjen mens toget nærmer seg i ekspressfart, helten kjører utfor veien med sin sportsbil i 100km/t eller blir tatt til fange for n-te gang og det gjøres klar for avretting. Og man blir like grundig snytt hver gang, toget var plutselig mye lengre unna, helten kastet seg ut i siste sekund og jordskjelv/solformørkelse/ vulkanutbrudd stopper henrettelsen.

Likevel fungerte alt etter planen, publikum kom tilbake uke etter uke. I dag er det nesten bare i såpeseriene man ser dette. Kun der tviholder man fremdeles på så eldgamle og velprøvde formularer – som tydeligvis fortsatt virker. Så også med Kill Bill. Vol.2 ser ut til å bli en like stor suksess som vol.1, og spørsmålet blir hvorfor. For å nærme oss et svar på dette må vi se litt på mannen bak filmene, Quentin Tarantino. I et Hollywood som sliter med å finne originalmanus, hvor resirkulering av ideer er gjennomgangsmelodien, blir Tarantino, Charlie Kaufman, Coen-brødrenen og andre med utpreget kreativ fantasi hyllet som konger. I Tarantinos tilfelle er det kanskje ikke så nytt det han serverer, men hans uforbeholdne hyllester til alternative deler av filmhistorien er ny for et vestlig main-stream publikum.

Dette har alltid vært mannens måte å jobbe på. Helt siden Reservoir Dogs, hvor inspirasjonen var gangster/heist-filmer av typen The Killing og The Getaway, men i særdeleshet Ringo Lams City on Fire, en Hong Kong-film som Tarantino «glemte» å kreditere for både handling, dialoger og design. Etter kritikken han fikk for dette ser det ut til at han er forsiktigere med å tro at «sitater» ikke vil bli avslørt. Dette er nok grunnen til at han har vært så åpen om sine referanser når det gjelder Kill Bill. En hyllest ser bedre ut enn et tyveri. Når en hel verden gaper over hans originalitet og skaperkraft, er det kanskje på sin plass å komme med en forsiktig liten innvending – det er ikke mange tankene mannen tenker selv, foruten sin tegneseriekule dialog. I Kill Bill finnes det få scener Tarantino ikke har hentet direkte fra en av sine favorittfilmer.

Ikke det at han forsøker å skjule dette faktum på noe vis. Filmer som åpner med Shaw-brothers egen Cinemascope-logo og et Klingon-sitat fra Star Trek VI: The Undiscovered Country, bærer sine referanser med stolthet. Tarantino har en misjon, han vil fortelle oss at det er en hel verden av annerledes film der ute, en ressurs han ikke skjønner forstår at flere tapper fra. Med sin entusiasme og leksikalske kunnskaper om genrefilm som Japansk samuraifilm, Hong Kong martial-arts, Blaxploitation, Spaghetti-westerns, Giallos og Anime, kaster han garnet sitt vidt og bidrar til en fornyet interesse for film utenfor allfarveien. Regissør Bo Arne Vibenius sa det klart og tydelig under sitt besøk på Cinemateket i Oslo i februar. Han var bare takknemlig for at Tarantino hadde stjålet fra hans film. Ikke bare bidro det til en fornyet interesse for hans filmer – det ga ham også inspirasjon til å gjøre come-back som regissør. Så dersom alt går i orden kan vi forvente oss Thriller 2 snart, 30 år etter.

Kildene
Hva er det så mannen har sett på? Hevnmotivet, som er hele kjernen i Kill Bill, er særlig uttalt i tre genrer – i Japansk samuraifilm, i Westernfilmen (spesielt i spaghetti-western) og i Rape-revenge sub-genren. Det som er interessant er hvordan Tarantino henter inspirasjon fra de forskjelligste
kilder. Jean-Luc Goddards Outsiderbanden var like essensiell som Vibenius exploitation-klassiker Thriller – en grym film (They Call Her One-eye). Som en Doktor Frankenstein henter han sine foretrukne deler fra de forskjellige kildene, og syr dem sammen med kirurgisk presisjon. Et eksempel kan være scenen fra House of Blue Leaves i vol.1, hvor Black Mamba møter The Crazy 88 og etterhvert O-Ren Ishii. Scenen er inspirert av den type Hong Kong-film hvor helten til slutt møter en massiv overmakt, gjerne opp i mot 100 motstandere, og i en overmenneskelig oppvisning av styrke og eleganse står i mot trykket.

Drakten til The Bride i denne scenen er en eksakt kopi av Bruce Lees drakt fra hans siste film, The Game of Death, og maskene som The Crazy 88 bærer er basert på masken Bruce Lee bruker i rollen som Kato i TV-serien The Green Hornet. Det meste av musikken i denne scenen er også hentet fra andre filmer, som for eksempel en liten snutt av krautrockerne Neu, fra filmen Master of the Flying Guiljotine, hvor det foretrukne våpenet ligner mye på det som Go Go Yubari benytter i scenen. Go Go Yubari blir spilt av Chiaki Kuriyama, kjent fra Battle Royale av Kinji Fukusaku, som Kill Bill vol.1 er dedisert til. Musikk fra andre Fukusaku filmer blir også brukt i vol.1. Særlig fra Yakuza-eposet Battles Without Honor and Humanity som har en lignenede struktur som Kill Bill. Den avsluttende duellen mellom The Bride og O-Ren Ishii i den snødekte hagen er sterkt inspirert av Lady Snowblood. Som for å understreke dette hører vi tittelsporet fra filmen: The Flower of Carnage, sunget av filmenes heltinne Meiko Kaij (hun lever også bare for hevnen, håndterer et Samuraisverd med overbevisning og opptrer i samme rolle i to filmer). Slik kunne man fortsatt lenge, plukket fra hverandre musikken, scenografien, handlingen og mye av dialogen. Nesten alt har sine røtter i Tarantinos videosamling.

Men det er ikke nødvendigvis slik at det som i vesten regnes som B-film – som enkelte historieløse anmeldere velger å kalle det – blir ansett som dette på hjemmemarkedet. Mange av Tarantinos asiatiske inspirasjonskilder har like høy status i sine hjemland som en hvilken som helst storproduksjon har det i vesten. Men dette er naturligvis en konsekvens av amerikanernes totale dominans over vestlig filmdistribusjon. Vi så det tydelig med Ang Lees Snikende tiger, skjult drage, som for mange nok var deres første møte med en type genrefilm som har like lange røtter i Asia, som westernfilmen har det i USA. Og minst like høy status. Tarantinos prosjekt er nok å åpne vestens øyne for gledene ved asiatiske kampsportfilmer av det mer populærkulturelle slaget.

Musikken
Som i Tarantinos tidligere filmer spiller musikken en avgjørende rolle. Selv sier han at før videoens inntog var det å samle på soundtracks den eneste måten å gjenskape filmopplevelsen på. Han har selv en gigantisk samling filmmusikk, og mener at den var instrumental i hans læreprosess som regissør ved at han visualiserte scenene mens han hørte på musikken. Fortsatt i dag kommer ofte musikken først når han skaper scenene: «It’s the music that helps me find the rhytm of the movie, the beat the movie will play to». Før nesten noe annet var klart i Kill Bill hadde Tarantino bestemt seg for å bruke Nancy Sinatras Bang Bang (My Baby Shot Me Down) som åpningsmusikk. Musikken spiller alltid en intertekstuell og kommenterende rolle. Selv der den er instrumental eller fremmedspråklig kan man være sikker på at den har et fortellende element i seg. I tillegg strukturerer musikken rytmen i filmen, slik at man blir nødt til å klippe filmen i tråd med musikken (Mickey-mousing), ikke omvendt som er den vanlige fremgangsmåten.

Tarantinos måte å lage film på kan sammenlignes med den moderne musikkens bruk av sampling. Man velger ut sine favorittbiter fra musikkhistorien og syr disse sammen med et underliggende Beat – gjerne også det rappet fra en annen kilde. Kreativiteten ligger i hva du stjeler, hvordan du bearbeider det og hvordan du setter det sammen. Det føles derfor helt naturlig at originalmusikken i Kill Bill er skrevet (eller skrudd sammen) av samplerkongen RZA, som i vol.2 frekt sampler store deler av The Zombies 60-talls-hit She’s not there. Noen sanger beveger seg via flere ledd, som Quincy Jones tema fra TV-serien Ironside, som ble stjålet og brukt i Hong Kong-klassikeren Five Fingers of Death, og som nå er stjålet tilbake til Kill Bill (og som endelig gir royalties i Jones kasse).

Som en naturlig konsekvens av at musikken kommer fra så mange forskjellige tidsepoker, stilarter og geografiske områder ofres rytmen og helhetsfølelsen i Kill Bill. Et bevisst valg sier Tarantino, som har delt begge filmene inn i kapitler (nok en inspirasjon fra Lady Snowblood) og forsøkt å la hvert enkelt kapittel speile en spesifikk genres stil. Ikke bare musikalsk, men også i tone, innhold, foto og kulisser. For å få til dette hentet han inn fotograf Robert Richardson. En allerede herdet veteran fra mange Oliver Stones filmer, hvor særlig JFK var en fototeknisk utfordring med sin illusjon om mange varierende kilder for materialet.

For kjennere av asiatisk film er navnene involvert i Kill Bill ikke mindre enn imponerende. Sonny Chiba opptrer i rollen som den legendariske sverdmaker Hattori Hanzo, bygd på skikkelsen med samme navn fra TV-serien Shadow Warriors, men også kjent fra Streetfighter-filmene og en lang rekke Yakuza- og samurai-filmer. Gordon Liu opptrer i Kill Bill vol.1 som lederen av Crazy 88 og i vol.2 som krigermunken Pei Mei. Denne hvithårede og temperamentsfulle skikkelsen er en høyt elsket skurk i mange av Shaw-brothers filmer fra Hong Kong. Ryktene vil ha det til at Tarantino, på tross av sin begrensede kapasitet som skuespiller, ville spille denne rollen selv. Heldig-vis overlot han det til en som har trent for dette et helt liv, og som kunne gi autoritet til en figur som i utgangspunktet balanserer på grensen av det latterlige. Gordon Liu er en velkjent figur fra Shaw Brothers Kung Fu- filmer, hvor han allerede i 1974 spilte sin første hovedrolle i filmen Shaolin Martial Arts, regissert av legendariske Chang Cheh – kanskje Tarantinos aller største inspirasjonskilde.

Spagetti-western
Mens store deler av vol. 1 finner sted i japan og domineres av asiatiske genrereferanser, finner handlingen i vol. 2 sted i sørlige deler av USA og i Mexico. Den perfekte setting for en av de eldste amerikanske filmgenrer, westernfilmen. Med unntak av episoden «The cruel tutelage of Pei Mei», et retrospektivt glimt av The Brides knallharde trening hos denne berømte munken, foregår filmen utelukkende i en western-setting. Tarantino viser noen ganger at han har Hollywoods gamle mestere inne. Åpningen i kapellet har noen klassiske bilder hentet fra John Fords The Searchers og My Darling Clementine, og Budd er naturligvis en referanse til Budd Boeticher (at Michael Madsen kombinerer sin egen personlighet og Randolph Scotts i rollen som Budd burde være en psykisk og fysisk umulighet, men av en eller annen inspirert grunn fungerer det).

Men det er til en stor grad spaghetti-westerns som ligger under Kill Bill vol.2. Tydeligst blir det understreket i musikken, hvor særlig Ennio Morricone blir brukt flittig. Ikke bare kjente temaer fra Sergio Leones filmer, men også mer ukjente ting, som temaet fra Death Rides a Horse og Professional Gun. Grunnen til at Tarantino blir tiltrukket av den italienske varianten av et så klassisk amerikansk tema som westernfilmen er nok at de er langt blodigere og skitnere, men hovedsaklig at de har en moralsk ambivalens som man sjelden ser i Hollywood-produsert film. I Tarantinos univers finnes det ingen motsetning mellom godt og ondt, alle er mer eller mindre onde. Hvor vellykket hans dykk ned i disse personenes psyke er, kan vel diskuteres, med så mye overflate og posering er det vel ingen psykologisk profil som hever seg over det banale.

Kulturtyveri?
Det er lett å avfeie Kill Bill som et smart kulturelt tyveri, hvor Tarantino tjener seg søkkrik på andres kreative og harde arbeid. Hvor mange tiår med genrefilm blir sugd opp, prosessert og spyttet ut som et lettvekterdestilat, nøye tilpasset et amerikansk tenåringsmarked. Men dette forklarer ikke helt fenomenet Kill Bill. Filmen går bra i hele vesten – mens i Asia ler man naturligvis av denne hvite mannens plumpe forsøk på å etterape deres rike filmtradisjoner. Man går og ser Kill Bill, men kanskje av litt andre grunner enn i vesten.

Noe av grunnen til den uforbeholdne mottagelsen til Kill Bill i vesten bunner naturligvis i uvitenhet og historieløshet, man kjenner rett og slett ikke kildene. Men Tarantinos genistrek er at han også treffer de med ballasten inne, de som kjenner filmreferansene og på gode nerders vis kan konkurrere om å spotte flest kilder. Det er unektelig fabelaktig morsomt å plassere The Brides scene hvor hun klatrer ut fra graven som en direkte link til en tilsvarende scene i Lucio Fulcis splatterepos Zombie Flesh-eaters, særlig når få andre ser referansen.

Slik når Tarantino ut til flere grupper, og noen vil selvfølgelig se filmen flere ganger for å plukke opp flest mulig henvisninger. Fordelen med Tarantinos Robbin Hood filosofi – stjel fra de rike genretradisjoner (asiatiske og europeiske) og gi til de fattige (amerikansk nåtidsfilm), er at det kan gi inspirasjon til en ny generasjon filmskapere som kanskje vil se på hele verden som en inspirasjonskilde til sine filmer. Ikke bare et stadig snevrere Hollywood som holder på å drukne i sine egne spesialeffekter.