– Jeg mener kunsten grunnleggende trenger den uavhengige refleksjonen som kritikken tilbyr. Erfaringsverdien vi tilskriver kunsten hviler tungt på ideen om at den er i stand til å belønne det å bruke tid på den, og kritikken demonstrerer denne investeringens avkastning. Uten denne ideelle observatøren risikerer vi å miste kunsten av syne som noe som angår erfaringen, sier Stian Gabrielsen. Han er ansatt som Kunstkritikks norske redaktør fra 1. januar 2021.
Det var 13 søkere til stillingen, som ble utlyst i høst. Kunstkritikks ansvarlige redaktør, Mariann Enge, mener Gabrielsen er en erfaren og dyktig skribent og redaktør, med en genuin interesse for kunstkritikken, og at han var den klart beste kandidaten. – Med Gabrielsen på plass i full stilling, kan vi fokusere for fullt på å skape relevant og spennende innhold, og jeg ser frem til det videre samarbeidet, sier Enge.
Stian Gabrielsen er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han fullførte mastergrad i 2009. Foruten å virke som kunstner, kritiker og skribent, har han vært involvert i Oslo-galleriene Noplace og Diorama. I 2011 publiserte Gabrielsen sin første tekst på Kunstkritikk, og fra 2012 har han skrevet regelmessig for tidsskriftet. Senere har han vært en viktig del av redaksjonen, i ulike engasjementer. I 2016 og deler av 2017 fungerte han som norsk redaktør i deltidsstilling. I 2019 ble han igjen engasjert som norsk redaktør, og har fylt denne rollen på frilansbasis gjennom hele 2020.
– Kunstkritikks hovedkontor i Oslo hadde ved inngangen til 2020 ansvarlig redaktør og redaksjonssekretær i heltidsstillinger, samt norsk redaktør i deltidsengasjement. Den nye modellen med ansvarlig redaktør og norsk redaktør i heltidsstillinger innebærer en viss innsparing i redaksjonen, som også henger sammen med at vi hadde behov for å øke honorarnivået til frilansskribentene våre, forklarer Enge.
Gabrielsen trekker frem tidsskriftets dreining det siste året mot større sjangervariasjon i spaltene og mer featurestoff som intervjuer og essays, ved siden av anmeldelsene, som aspekter han ønsker å videreutvikle. Dessuten fremhever han samarbeidet med de andre nordiske redaktørene, og det er i dialog med redaksjonen og Kunstkritikks skribenter at Gabrielsen vil prioritere hvilke norske utstillinger og hendelser tidsskriftet skal skrive om.
– Som redaktør pleier jeg å bruke skribentenes skjønn en del for å treffe avgjørelser om hva vi bør løfte frem. Et sentralt prinsipp for en kritisk dekning av kunstfeltet er at man ikke bare løper etter de dominerende institusjonene og visningsstedene og bekrefter deres programmer. Da er kritikerens selvstendige vurderinger en hjelpsom rettesnor, sier Gabrielsen.
– Hva tenker du at en kunstkritisk tekst skal gjøre?
– En kunstkritisk tekst må først og fremst gjøre noe for den som skriver den. Det er en fordel om man da arbeider mest mulig uforstyrret av forestillinger om tekstens instrumentelle etterliv. Naturligvis skal den gjøre noe for kunsten og leseren, men hvorvidt man lykkes med dette tror jeg avhenger av hvor godt man løser den første utfordringen. Man merker at det generelt knytter seg en del sosial nervøsitet til kritikerrollen på hvor villig den går andre interesser til hånde. En presserende oppgave for kunstkritikken er å holde denne serviceimpulsen i sjakk, og forsøke å gjenvinne litt idealisme og vitalisme på egne vegne.
