På årets hittil varmeste dag kuliminerte to ukers voksende protest mandag denne uken med at omkring 10.000 mennesker fra kultursektoren møtte opp i Nederlands administrative sentrum, Den Haag. De ønsket å vise motstand mot de forestående kuttene i det nederlandske kulturbudsjettet. Rekkevidden av disse kuttene er beskrevet av Kunstkritikk 22.06.11. Kort summert skal 200 millioner Euro kuttes, og flere institusjoner og organisasjoner vil miste all offentlig støtte.
Den nederlandske regjeringen bruker USA som forbilde for sin nye kulturpolitikk. De største kuttene rettes mot direkte støtte til individuelle kunstnere og små institusjoner. Støtten til de største museene er sikret i denne omgang, men det er sponsorer og private samlere som i fremtiden skal være den bærende, økonomiske part. Parallelt med kuttene, er momsen på salg av kunst nylig økt fra 6% til 19%, en skatteøkning på mer en 200%. Momsen på teaterbilletter vil 1. juli økes på samme vis.
Det er blitt uttalt at det pleide å være kunsten som representerte det irrasjonelle, mens politikken og byråkratiet tok på seg rollen som den rasjonelt handlende part. Mange opplever det som at dette forholdet nå er reversert. Amerikanske Ann Goldstein, som er direktør for Stedelijk Museum, det største museet for moderne og ny kunst i Nederland, har uttalt at hun på ingen måte er en motstander av private midler i offentlige museer, men hun påpeker at det trengs tid og visjoner dersom et samfunn med 52% inntektsskatt skal gjennomgå et så stort skifte. Hun beskriver et så brått sprang som regjeringen planlegger som kynisk og skjødesløst. På samme vis har tonen fra mange hold vært at man er for forandring og villige til å ta kutt, men at dette er for mye, for raskt.
I dagene frem mot den foreløpig siste, store demonstrasjonen i Den Haag, har det vært diskutert, aksjonert og protestert. Fargerike røykbomber har blitt detonert, både ved nederlandske institusjoner og ved for eksempel Kunsthalle Fridericianum og Kunsthalle Zurich. Museet Boijmans Van Beuningen i Rotterdam ble søndag symbolsk kuppet av kunstnere og kulturarbeidere, men her kom også representanter fra de ulike partiene til orde. Her var det tydelig at partiene står mot hverandre i to klare fronter, noe som bryter med den sentrumssøkende tonen som karakteriserte nederlandsk politikk for bare få år siden. Godt over 1000 mennesker har marsjert en åtte timers lang nattlig «Mars for sivilisasjonen». I New York Times og Le Monde har det vært publisert store annonser med teksten «Do not enter the Netherlands. Cultural meltdown in progress.» Det er blitt samlet inn titusentalls underskrifter, og kunstkritikeren Sven Lütticken har beskrevet det hele som en inflasjon av underskriftkampanjer. Det ble tidlig uttrykt bekymring for at et i utgangspunktet så mangfoldig felt som kulturfeltet ikke ville klare å mobilisere en samlet opposisjon, men kunstnere, museer, private gallerier, sceneinstitusjoner, musikere, dansere, kunstsamlere og styremedlemmer har stått samlet, i hvert fall utad. Etter det jeg kan se, har det innen billedkunstfeltet kun vært påfallende stille fra et par hold: fra Van Gogh Museet og det viktige Rijksmuseum. Det kan ikke være tvil om at en kløft er i ferd med å danne seg mellom Nederland som et historisk viktig sted for kunst, og Nederland som arena for produksjon av ny kunst.
Blant appellene som har vært holdt har for eksempel den tyske lederen for galleriet W139 i Amsterdam beskrevet hvordan unge kunstnere nå vil forlate Nederland til fordel for Berlin og Brüssel. Dette er steder der prekariatet er vel etablert, men hvor situasjonen er definert som et problem og ikke et gode, slik myndighetene i Nederland synes å tro. Fra den eldre garde, har for eksempel mesén Martijn Sanders uttrykt bekymring for at Nederland internasjonalt totalt vil miste sin rolle som et laboratorium for musikk, scene- og samtidskunst. Andre har påpekt hvor stor rolle kunsten hadde for motstandsbevegelsen under siste verdenskrig og for gjenoppbyggingen av Nederland i etterkrigstiden. Nå opplever de det som om denne historiske kunnskapen forsvinner.
Den nederlandske regjeringen består av en høyrevendt koalisjon mellom Kristendemokratene og det økonomisk liberale VVD. Det er kun med støtte fra Geert Wilders famøse Frihetsparti de har flertall, og det med kun én stemme. Opposisjonen, Arbeiderpartiet, Sosialistene, De Grønne og D66 (tilsvarende det norske Venstre), har alle formulert klar motstand. Det er altså ikke snakk om «Nederland versus Kunsten.» Til og med representanter fra regjeringspartiene har de siste dagene uttrykt en forsiktig vilje til å finne kompromisser. For eksempel har det vært ytret ønske om å bevare regionale orkester og institusjoner som arbeider aktivt for å dyrke unge talenter. Men i mandagens diskusjon i Tweede Kammer, som tilsvarer det norske Stortinget, sto statssekretæren for kultur, Halbe Zijlstra, på sitt. Han vil ikke gå tilbake på noe i fra sitt opprinnelige forslag.
Mange opplever argumenter omkring økonomiske krisetider som skalkeskjul for et ideologisk ønske om å kvitte seg med det som ikke passer inn i det frie markedet. Den konkluderende appellen ved mandagens demonstrasjon ble holdt av den uoffisielle fedrelandspoeten Ramsey Nasr. Han beskrev hvordan regjeringsmedlemmene synes å mene at psykisk syke, innvandrere og nå også kunstnere er parasitter som slurper subsidier, mens den samme regjeringen villig subsidierer huseiere med enormt mye høyere summer. Betydningen av samhold med andre pressede grupper har derfor vært et gjennomgående tema i protestene.
Mandagens store demonstrasjon ble holdt på et jorde i utkanten av sentrum av Den Haag, og de fleste valgte å gå hjem ved den offisielle protestens slutt. Kun noen få hundre ble igjen og beveget seg mot selve parlamentskvarteret. På veien ble demonstrantene møtt av store mengder bevæpnet politi. Flere demonstranter ble dratt voldsomt ut av mengden og anholdt før de hadde muligheten til å presentere saken sin foran selve parlamentsbygningen.
Protestene mot Zijlstras plan har ikke gitt umiddelbare resultater. Leder for kunstsenteret De Appell, Ann Demeester, har minnet om at det nok må flere demonstrasjoner til for å bli hørt. Zijlstras plan er nemlig at den gjenværende støtten fra nå av skal revurderes hvert tredje år. Men vi er ikke nødvendigvis vitner til en tapt kamp, for som Dominiek Ruyters fra det nå nedleggingstruede magasinet Metropolis M har uttalt har alle demonstrasjonene allerede vist en ny energi i kunstfeltet, som en begynnende Piratstat, uavhengig av markedet og myndighetene.
