Kunst og karriere

Med nye galleristrøk, den populære kunstbaren Karriere, gode «alternative» visningssteder, og en stor kunsthall på vei, rører det seg på den københavnske kunstscenen.

Med nye galleristrøk, den populære kunstbaren Karriere, gode «alternative» visningssteder, og en stor kunsthall på vei, rører det seg på den københavnske kunstscenen. Og etter sommeren inntar den internasjonale U-Turn – Kvadriennale for Samtidskunst byen.


København skal metropoliseres. I hvert fall i følge byens overborgermester Ritt Bjerregaard og hennes borgermester-makker Klaus Bondam som i det siste har sjøsatt den ene kampanje etter den andre for å få «gang i København». Storslåtte planer om en «metropolzone» i sentrum, med rekreative områder og en «kunstakse», skal gjøre København til et internasjonalt samlingspunkt for kultur, næringsliv og miljø. Men det er ikke kommunens fortjeneste at det allerede skjer ting på kunstscenen, det er snarere markedskreftene og idealistene som setter dagsorden.

Nomadiske galleristrøk

Valby-gallerienes hjem på Carl Jacobsens Vej. Foto: kopenhagen.dk

I København finner man allerede tegn på at byen har en viss (mini)metropol-karakter. Byens kommersielle kunstgallerier har i likhet med gallerier i New York og London for alvor begynt å bevege på seg i jakten etter de største og tøffeste lokalene. Mens det tidligere var den gamle fasjonable Bredgade som var samlingspunktet, har det i det siste tiåret poppet opp nye galleristrøk rundt omkring i byen. Tidlig på 2000-tallet var det Islands Brygge på Amager som sto i fokus, og innflytelsesrike gallerier som Nicolai Wallner (med David Shrigley i stallen) og Nils Stærk Contemporary (med bl.a. Torbjørn Rødland og Gardar Eide Einarsson) plasserte seg på den ellers så triste Njalsgade. Flere gallerier fulgte etter og området ble utpekt som det nye kunstsentrum i byen. Men det varte ikke lenge. I disse dager er Gallery Christina Wilson i ferd med å flytte til Bredgade-området, Olafur Eliassons København-galleri Andersen_s Contemporary til Nordhavn, og allerede i 2003 forlot Mogadishni Cph vannkanten, til fordel for Valby.

Peter Callesen, White Diary, 2008. Courtesy: Helene Nyborg Contemporary.

Nå har Valby-galleriene blitt et fast innslag på folks kunst(shopping)rute. Stikker man innom Mogadishni, LARMgallery eller bendixen contemporary art kan man være sikker på få å se utstillinger av ungt (og dyrt) dansk eller internasjonalt maleri, mens man på Helene Nyborg Contemporary også ser andre medier, senest danske Peter Callesens fantastiske papirklipp-skulpturer. Midt i Valbys maleridunst ligger også Københavns eneste fotogalleri, nemlig peter lav PHOTO GALLERY, med fine fotografer som Charlotte Haslund-Christensen og Ville Lenkkeri i stallen. Selv om det er langt mellom de store høydepunktene på Valby-galleriene, er det verdt et besøk. Spesielt på de koordinerte torsdagsvernissagene, der det alltid er fullt av folk og gratis (sponsede) drinker. Men glem ikke DUNK! noen kvartaler unna. Det lille kunstnerdrevne visningsrommet er pent plassert off-Valby, og deres rotete utstillingsrom kan føles befriende etter et besøk på de plettfrie galleriene på Carl Jacobsens vej.

I fjor kom to nye galleristrøk på kartet. I nærheten av den populære fotografiske billedkunstskolen Fatamorgana på Strandlodsvej på Amager, startet galleriet Beaver Projects opp i lokalene til en gammel pornoprodusent. Og kort tid etter flyttet Henningsens Contemporary inn litt lengre oppe i gaten. Men det er galleriene i Kødbyen på Vesterbro som får mest oppmerksomhet. Området har vært på alles lepper i det siste halvåret, og er Københavns eget New York-inspirerte «Meatpacking District». En rekke av Kødbyens funksjonalistiske slakteribygninger har nå blitt inntatt av blant annet det tidligere street art-stedet V1 Gallery, det «finere» Galleri Bo Bjerggaard, utesteder som Jolene og Kødboderne 18, for ikke å snakke om Karriere Bar, som har stått i sentrum for forvandlingen av det lugubre området til kunst- og partyscenens hot spot.

Bare karriere?

Olafur Eliassons lamper på Karriere. Foto: Karriere.

Da Karriere – Contemporary Art & Social Life åpnet på Flæsketorvet i midten av november 2007 kunne initiativtakerne – installasjonskunstneren Jeppe Hein og hans søster, nattklubb-sjefen Lærke – ikke bare ønske velkommen til en café, restaurant og bar, men også til et storslått Gesamtkunstwerk. Hein-søsknene hadde fått nærmere 30 internasjonale kunstnere til å prege stedet: Navnet «Karriere» er skapt av Elmgreen og Dragset, dansegulvet og strippestangen er utformet av Rirkrit Tiravanija, lampene er designet av Olafur Eliasson, toalettene er tagget ned av Gardar Eide Einarsson, Jesper Just har laget en film til toalettspeilet, Monica Bonvicini har designet smykker til bartenderne, osv. Som supplement til de faste installasjonene, arbeider kunsthistorikeren Peter Kirkhoff Eriksen på å gjøre stedet til byens viktigste scene for performancer, kunstnersamtaler, konserter og andre kreative events. Eriksen er også redaktør for barens egen avis Karriere, som så langt hovedsaklig har omhandlet kunstverkene på stedet.

Etter et halvt år kan man fastslå at Karriere har blitt en suksess, for baren har hurtig blitt favorittstedet for forretningslunsjer, festmiddager og sene cocktails for hele byens kreative klasse. For selv om Karriere-avisen med sin avantgardistiske retorikk forsøker å presentere baren som et møtested for alle, der kunsten «er til stede som del af et fælles rum ligesom du og jeg», er det langt fra den relasjonelle estetikks mikroutopiske og antikapitalistiske «gaveøkonomi» til baren i Kødbyen. For det koster penger å være karrierist. Her er det ingen gratis kunstverk a la Felix Gonzalez-Torres dropshauger. Vil man smake Kristoffer Akselbos Karriere-kunstverk Mona Lisa Toast, må man bestille en lunsjrett.

AVDPs Passage på Karriere . Foto: Karriere.

Karrieres instrumentalisering av den relasjonelle estetikken kommer kanskje best tilsyne i Kenneth A. Balfelts verk Karrieres Pris Politik. Prisene på drikkevarer reguleres nemlig av bartenderne på bakgrunn av hvem kunden er, eller hva hun/han gjør: Selgere av hjemløs-avisen Hus Forbi får for eksempel en flaske Möet & Chandon til innkjøpspris, homopar som tungekysser i 30 sekunder får billigere Apfelschorle, innvandrere får rabatt på Afri-cola og «tøser» som flasher brystene får rabatt på cocktailen Naughty Maria. Balfelts prosjekt – som er like provoserende som en russeknuteliste – kan knapt kalles subversivt: «Slipsedrenge» elsker å betale fem kroner mer for øl, og hjemløse står ikke akkurat i kø foran baren for å få en cortado til en femmer.

Jeg ville nok likt Karriere mange hakk bedre hvis jeg kun besøkte det på gjennomreise. For det er førstegangsopplevelsen som er Karrieres kunstneriske styrke. Det er første gang man merker at Jeppe Heins bardisk har beveget seg og at man nesten har tatt drinken til sidemannen man blir overrasket, og labyrinteffekten i verket Passage av AVPD (Aslak Vibæk og Peter Døssing), som gjør tissetrengte fortvilte i jakten på den riktige toalettdøren, fungerer bare en gang. Når man først har funnet løsningen går luften litt ut av ballongen. Alt i alt fungerer Karriere best som det den er: en trendy bar. Og nå i sommermånedene er det fint å sitte utenfor å spise crêpes og is fra barens to mobile kjøkken-containere.

Hvis man ønsker å oppleve den mer upolerte delen av Københavns «Meatpacking District», skal man skynde seg å oppsøke den lille queerklubben Warehouse9 som ligger i en betraktelig mørkere del av Kødbyen. Stedet drives av kunstneren Miss Fish, som i over et år har arrangert de mest merkverdige performancer, konserter, og fester her. På Warehouse9 finnes ingen fancy cocktails eller estetiske toalettinstallasjoner, for stedet har verken innlagt vann eller toalett. Men dette forhindrer ikke at det har blitt et viktig samlingspunkt for Københavns queeraktivistiske miljø – enn så lenge. Kommunen har truet med å skru opp leien i hele Kødbyen, og om ikke lenge er det nok kun jetsettet som har råd til å holde til her.

Seire og tap på den alternative kunstscenen

Alt_Cph i 2006. Foto: Christian Yde Frostholm.

Utover den kommersielle kunstscenen, er det også mye som skjer i og med byens alternative visningsteder. I fjor høst hadde man en glimrende mulighet til å se store deler av dette miljøet samlet på et sted da Alt_Cph – Copenhagen Alternative Art Fair ble arrangert for andre gang på Fabrikken for Kunst og Design på Amager. Som et alternativ til supermarked-messen i Forum, presenterte Alt_Cph ikke-kommersielle danske og europeiske visningsrom og prosjekter. Fra København stilte blant annet Air Play Street Gallery, fanzine-galleriet Telefon til Chefen , organisasjonen for videokunst Fast Video/Pixel, nettgalleriet Afsnit P og de kunstnerdrevne visningsrommene Koh-i-noor og Kabine. I høst er temaet for Alt_Cph «Can’t buy you love», som tar enda et skritt vekk fra markedskreftene ved å konsentrere seg om immaterielle kunstpraksiser som performance, aktivistisme og nettkunst.

De immaterielle kunstformene har også vært å se på de større uavhengige visningsstedene i de siste årene, primært Overgaden – Institut for Samtidskunst og Den Fri Udstillingsbygning. Med henholdsvis Henriette Bretton-Meyer og Karin Hindsbo som kunstneriske ledere har de to institusjonene arrangert flere viktige utstillinger av sosial engasjert kunst, og andre former for politisk estetikk. Men nå er Den Fri dessverre truet med nedleggelse på grunn av problemer med de offentlige bevilgningene. Dermed ser det ut til at den tradisjonsrike institusjonen, som ble startet som en salon des refusés i 1891 i protest mot Charlottenborgs selektive utstillingspolitikk, risikerer å måtte legge ned ved utgangen av året. Og det er trist. Blant annet for de mange kunstnersammenslutningene som kun har hatt Den Fri å gå til etter at den nye kuratoren for (nettopp) Kunsthal Charlottenborg, Bo Nilsson, markerte at de ikke passet inn i hans nye profil for institusjonen. Dersom Den Fri legges ned vil det være et tap for den kritiske og politiske kunstscenen i byen, som Hindsbo og Den Fri har gitt god plass.

Mens Den Fri fortsatt kan reddes, offentliggjorde Henriette Heise og Jacob Jacobsen i fjor høst at Det Fri Universitet i København nå blir nedlagt, etter nesten åtte års drift. Det lille selvorganiserte kunst-universitetet har vært en motor for «flygtige, flydende, skizofrene, forsvindende svage, kompromisløst subjektive, uøkonomiske, antikapitalistiske» vitensformer, og fra basen i leiligheten sin på Nørrebro arrangerte de to kunstnerne en lang rekke seminarer, workshops og filmvisninger til stor glede for mange. Men lukningen av Det Fri Universitet skal ikke forstås som et nederlag, skriver «komiteen for oppløsningen» i sitt avsluttende manifest. I teksten «Vi har sejret!» forklarer de at nedleggelsen snarere er et resultat av at ideen om selvinstitusjonalisering ikke bare inkluderer å ta makten og leke med den, men også etter hvert å oppløse den.

Lasse Schmidt Hansen i KBH Kunsthall i 2006. Foto: KBH Kunsthall.

I ettertid fremstår også nedleggelsen av KBH Kunsthal i 2006 som en slags seier. For den lille kunsthallen som bestod av et 2 m2 glassmonter på fortauet på Vesterbrogade overfor Hovedbanegården, var ment som en midlertidig løsning inntil København fikk en ordentlig kunsthall som i Malmö. Til tross for det beskjedne arealet arrangerte KBH Kunsthals Jacob Fabricius (som nå er sjef for nettopp Malmö kunsthall), en rekke fine «separatutstillinger» av blant annet Hanne Darboven, Adrian Piper og Lasse Schmidt Hansen. Nå, snart to år senere, ser det ut til at København endelig får den store internasjonale kunsthallen som KBH Kunsthal etterlyste. Byplanleggeren Kristoffer Lindhardt Weiss og galleristen Nicolai Wallner har fått støtte av kommunen til driften av foreningen Kunsthal København som har som målsetning å skape et «nordeuropeisk knutepunkt for kultur, som kan sette København på verdenskortet». Etter planen skal kunsthallen legges til Carlsberg-bryggeriets gamle tomme lokaler i Valby. Kunsthal København vil være en del av den store byfornyingsplanen for denne nye bydelen som har fått det smakfulle navnet «Vores by», etter Carlsbergs motto «Vores øl».

U-turn

Tappehallen på Carlsberg der hovedustillingen til U-Turn vil foregå.

Men Carlsberg-området vil bli fylt av kunst lenge før Kunsthal København eventuelt blir en realitet. Den 5. september åpner U-Turn – Kvadriennale for samtidskunst som vil foregå i en 4000 m2 stor tappehall som Carlsberg har stilt til rådighet for festivalens over seksti inviterte kunstnere. Foruten hovedutstillingen samarbeider U-Turn med det politisk orienterte teateret Camp X, Cinemateket, Takkelloftet ved Det Kongelige Teater og Kunsthallen Nikolaj, som skal vise en stor utstilling med Jesper Justs filmer. U-Turn vil også sette sitt preg på det offentlige rom, og her vil (selvsagt) Olafur Eliasson stå sentralt, med en stor installasjon på Rådhusplassen.

Pipilotti Rist ruller rundt på gulvet under hennes og Carlos Martinez foredrag på et U-Turn seminar i desember 2007. Foto: Christian Yde Frostholm.

Selv om U-Turn først for alvor åpner til høsten, har festivalen vært i gang lenge. Kuratorene Judith Schwarzbart, Charlotte Bagger Brand og Solvej Helweg Ovesen, startet for snart halvannet år siden den såkalte «500 dages META-UDSTILLING», med seminarer, performancer og happenings. Som et ledd i denne festivalopptakten har U-Turn i samarbeid med Mikkel Bogh fra Det Kongelige Danske Kunstakademi startet tidsskriftet SUM – Magazine for Contemporary Art, som kom med sitt første nummer i desember 2007. Det tospråklige tidsskriftet (dansk/engelsk) tar opp internasjonale tendenser i samtidskunsten med utgangspunkt i den danske kunstscenen. Foruten et lite leservennlig design, viste første nummer av SUM fine takter. Med introduserende artikler om blant annet Gerard Byrne, Walid Raad og Henriette Heise, skiller magasinet seg fra mange av de andre danske kunsttidsskriftene. SUM er mer mainstream enn både de akademiske Passepartout og Periskop, og det politisk orienterte Øjeblikket, men langt fra så glossy og trendfiksert som Wonderland.

I tillegg til SUM kom det også et annet nytt kunsttidsskrift på banen i fjor høst: Filter – for fotografi. Filters redaksjon består av et knippe unge kunsthistorikere og fotografer, som har skapt et etterlengtet og elegant tidsskrift som behandler fotografiet bredt og dybedegående. Med gode artikler, intervjuer, porteføljer og anmeldelser diskuteres fotografiet som både estetisk, teknisk, kulturelt og politisk artefakt. Mens Filter satser på et høyt refleksjonsnivå, er det nok snarere kvantiteten som står i fokus på det mest brukte mediet på den københavnske kunstscenen – nettsiden kopenhagen.dk. Det tekstlige nivået på deres ukentlige oppdateringer med billedreportasjer og intervjuer er ikke alltid det høyeste, men oversikten over vernissasjer og andre events er et godt sted å begynne hvis man planlegger en tur til minimetropolen København.

Læserindlæg