Artikkelserie i Klassekampen om kunstnerisk frihet og etiske grenser i sosiale kunstprosjekter.
I etterkant av debatten omkring Trude Iversens tekst i Samtiden 4-2006, der Iversen kritiserte kunstanmeldelsene i Klassekampen, og etter Nora Ceciliedatter Nerdrums kritikk av Liv Bugges video Canary Creeper på F15, satte avisen i forrige uke igang en serie med artikler der de diskuterer kunstnerisk frihet og etiske grenser i sosiale kunstprosjekter. Først ut var et intervju med den danske kunstneren Kristian von Hornsleth som står bak The Hornsleth Village, der 108 mennesker i landsbyen Buteyongera i Uganda for en periode på to år har byttet bort navnet sitt med Hornsleths – og fått geiter og griser tilbake. Dagen etter snakket avisen med Asta Busingye Lydersen i den norsk-afrikanske teatergruppa Queendom som mener «mener kunstnere som bruker mennesker fra den tredje verden i sine verker, opptrer respektløst fordi disse menneskene ofte ikke har forutsetning for å forstå den hvite samtidskunsten». I dag intervjuer avisen Liv Bugge om anmeldelsen i Klassekampen.
Med ugandere som merkevare, Marte Stubberød Eielsen, Klassekampen, 7 desember, 2006
Respektløst og selvopptatt, Marte Stubberød Eielsen, Klassekampen, 8 desember, 2006
Kunst må utforske grenser, Marte Stubberød Eielsen, Klassekampen, 12 desember, 2006
Forestillinger om paradis, Nora Cecilie Nerdrum, Klassekampen, 5 desember, 2006
Man bør også læse denne artikel om Hornsleths nye projekt ‘Deep Storage Project’ på Magasinet *.topia (http://magatopia.dk/magasin/2011/06/evighed-pa-dybt-vand-hornsleth/). Det er med i et tema om evighed, og han bliver sidestillet med både fysikere og teologer. Virkeligt spændende.
Debattinnlegg av Nora Ceciliedatter Nerdrum, publisert i Klassekampen 20. januar.
LITE KONSTRUKTIV DEBATT
5. desember i fjor anmeldte jeg Liv Bugges nye film ”Canary Creeper” i Klassekampen. Det er flere måter å vinkle en kunstkritikk på. Jeg valgte å sette ”Canary Creeper” i sammenheng med Bugges film ”I let you go so I can hunt you down” fra 2004, og seminaret ’Kunstneren som overgriper’ på UKS høsten 2006. Anmeldelsen ble avsluttet med en rekke spørsmål der jeg forsøkte å stimulere til refleksjon rundt kunstnerens etiske ansvar overfor de eksterne aktørene som involveres i et kunstverk.
Anmeldelsen avfødte sterke reaksjoner. Det ble antydet at den innebar et utidig personangrep fra min side; blant annet ble jeg beskyldt for forutinntatthet og mangel på etterrettelighet av kritiker og kurator Caroline Ugelstad (”Journalistikk og overgrep”, KK 20.12.06). Saklig uenighet og konstruktiv kritikk er en nødvendig del av enhver meningsutveksling. Flere av utspillene bygget imidlertid på bevisst eller ubevisst vranglesning av mine synspunkter.
La meg aller først presisere at jeg har stor respekt for Liv Bugge. Det at hun problematiserer politiske maktforhold – og ofte kompromitterer seg selv underveis “ gjør henne til en av våre modigste og mest spennende samtidskunstnere. Dette understreket jeg også i anmeldelsen av ”Canary Creeper”. At Bugge tar opp viktige temaer gjør henne likevel ikke immun mot kritiske refleksjoner. Derfor stilte jeg spørsmål ved en av scenene i filmen der barn fra den norske skolen i Arguineguín blir bedt om å tegne sine forestillinger om paradis. Tegningene blir senere kastet på havet som flaskepost til dehydrerte båtflyktninger.
Det er viktig å understreke at jeg ikke tviler på at Bugge hadde avtalene sine i orden. Det skulle vel egentlig bare mangle. Det er imidlertid ikke automatikk i at de som signerer en avtale er inneforstått med sjangeren. Det kan være problematisk å involvere folk i dokumentariske prosjekter “ og selv om ”Canary Creeper” på ingen måte er det mest åpenbare eksempelet på et slikt dilemma, mener jeg at det var relevant å trekke paralleller – både til ”I let you go..” og til den generelle debatten.
Intensjonen med anmeldelsen var altså verken å fremstille Bugge som overgriper, eller å nedvurdere hennes prosjekt. Jeg avsa med vilje ingen dom over Bugges prosjekter på etisk grunnlag, men reiste spørsmål jeg mener er relevante i møte med dokumentarisk kunstfilm generelt og ”Canary Creeper” spesielt. Som mine kritikere er jeg helt enig i at kunsten ikke skal være underlagt begrensende regelverk. Dette utelukker imidlertid ikke en diskusjon om hvilke hensyn man kan eller bør ta overfor de som involveres i et kunstnerisk prosess; de som til syvende og sist må forholde seg til den rollen kunstneren velger å tildele dem i det ferdige kunstverket.
Ugelstad med flere mener tilsynelatende at denne diskusjonen er uinteressant. Det er i så fall en saklig uenighet som knytter seg til den enkeltes etiske normsystem. Jeg konstaterer imidlertid at mange deler min oppfatning om at temaet er relevant. Høstens seminar på UKS (der Bugge for øvrig viste klipp fra filmen ”I let you go”) foregikk på et konstruktivt plan; det er synd man ikke kunne videreføre dette i Klassekampen. Dessverre er det et påfallende trekk ved norsk kunstdebatt at den sjelden hever seg over personnivå.
Debattinnlegg av Marit Paasche, publisert i Klassekampen 17. januar.
MARINERT I SELVTILFREDSHET
Det har vært interessant å følge debatten om Klassekampens forståelse og dekning av kunstfeltet. Flere av innvendingene mot Klassekampen har vært substansielle og nyanserte. Måten redaktørene har besvart kritikken på gir grunn til bekymring.
Det er ingen bombe at Klassekampen forfekter et konservativt kunstsyn. Ikke er det så farlig heller. Det kunne til og med vært bra, hvis de gjorde det med åpne kort. Men ifølge tidligere kulturredaktør Marte Stubberød Eielsen er avisen i stand til å ”se denne delen av kunstlivet [den unge kunstscenen] utenfra”. Denne påstanden er uredelig. Alle som har fulgt debatten ser at Braanen og Eielsen ikke sitter i en nøytral posisjon. De har en agenda, og de har gått langt “ etter mitt syn alt for langt “ for å forsvare den.
Retorikk. I november i fjor skrev Trude Iversen artikkelen ”Kampen om følelsene” i Samtiden, en kritisk gjennomgang av Klassekampen behandling av samtidskunsten. Hennes konklusjon er at avisa ikke tar den unge samtidskunsten på alvor. Artikkelen ble møtt med en glatt vegg fra de to redaktørene, og gjennom tre ulike kronikker høsten 2006 har Braanen og Eielsen diagnostisert samtidskunsten ut i fra en lett gjenkjennelig retorisk figur: Keiserens nye klær. Poenget er lettfattelig. Samtidskunst er for det meste bløff og fanteri, sukkerspinn og lettvint oppkok som ikke tåler å bli tatt i nærmere øyesyn. Samtidskunsten må – i motsetning til litteratur, film, scenekunst og musikk – avsløres. Men dette er en vanskelig oppgave fordi kunsten voktes av en maktglad, selvtilfreds elite av ”kunsthipstere” som overhodet ikke bryr seg om hva folket mener.
Sosiologi. I det hele tatt dominerer den sosiologiske lesningen av kunstfeltet hos Eielsen, og ikke en forståelse av kunsten i seg selv. Det er Klassekampen (folket) mot keiserens voktere (eliten), og argumentasjonen følger derav. Eielsen skriver;
”OCA og Standard er eksempler på institusjoner som forvalter defininsjonsmakten i kunstlivet “ de inngår i det kunstsosiolog Dag Solhjell omtaler som det ”det eksklusive kretsløpet” i boka ”Kunst-Norge” (1995). I ly av dette hegemoniet risikerer ikke Iversen noe som helst med sin kritikk, og det er her hun henter autoritet til å karakterisere Klassekampens kunstdekning som ”gammeldags”, ”reaksjonær” og til og med ”illegitim!”
Iversen henter med andre ord ikke autoritet gjennom sin argumentasjon og faglige kompetanse, men gjennom en posisjon, som Klassekampen suverent definerer og tildeler. Ingenting er mer lettvint og råttent enn å diskreditere fagligheten hos motparten. Denne retorikken står i pussig kontrast til den faglige integriteten avisa bestreber seg etter på det politiske området.
Forutsigbar. Det er vanskelig å se hva som er målsetningene med Klassekampens dekning av kunstfeltet utover redaktørenes selvtilfredshet ved å ”avsløre”. ”Vi skal avkle poserende politisk kunst!” basunerer Eielsen. Jeg synes Klassekampen avslører svært lite. Snarere virker det som de i sin iver etter å ”avkle”, velger saker og problemstillinger som passer perfekt inn i skjemaet de allerede har lest kunstfeltet inn i. Serien om kunst og etikk er et godt eksempel. Her valgte Eielsen den elendige danske kunstneren Kristian von Hornsleth som førstemann ut, og det skal godt gjøres å diskutere særlig nyansert og spennende med utgangspunkt i hans kunst. Derimot kan han med letthet plasseres inn i kategorien oppblåst, selvhøytidelig konseptfjott. Liv Bugge plasseres ufortjent og uten videre i samme kategori, hvor hun får en merkelig todimensjonal behandling som ondsinnet overgriper. Dette skapte sterke reaksjoner, uten at det gikk nevneverdig inn på redaktørene. ”I all beskjedenhet mener vi Klassekampens serie om kunst og etikk var et godt eksempel på hvordan dette kan gjøres,” skrev de selv.
Braanen hevder med styrke at ”alle kunstverk bør selvfølgelig vurderes estetisk og kunstfaglig, men når det eksplisitt tar opp samfunnsmessige problemstillinger må det også vurderes ut fra en etisk og politisk synsvinkel.” Men Klassekampen går enda lengre “ de ignorerer fullstendig det estetiske og kunstfaglige aspektet. I stedet retter de skytset mot kunstneren og vedkommendes holdninger, tilforlatelig omtalt som ”kunst og etikk”. Med denne serien endrer avisa premissene for hele diskusjonen og flykter fra den arenaen hvor kritikken reises. Nå handler det om kunstnerens etiske handlinger og ansvar, og på dette området er enhver meningsberettiget. Drep budbringeren, skrev Beathe C. Rønning i et innlegg mot Klassekampens arrogante behandling av Liv Bugge. Den formuleringen oppsummerer det hele ganske presist.
Makt. Kulturredaksjonen i vår mest radikale dagsavis har konstruert et fiendebilde i svart og hvitt som gjør den ute av stand til å behandle billedkunstfeltet på en relevant måte. Til tross for at Eielsen hardnakket hevder det motsatte, er avisas kunstsyn skjematisk inntil de parodiske “ til og med avisens kritikere tildeles en rolle som opponenter til den uangripelige ”eliten”. Det som kunne ha blitt interessant systemkritikk ender opp med en tabloid utlevering av ”uetiske” kunstnere. I mangel av skarpe faglige argumenter griper Braanen og Eielsen til en velbrukt populistisk retorikk “ keiserens nye klær. Som kunstlivets svar på FrP konstaterer kulturredaktørene med selvtilfredshet at de har rett, og at alle andre tar feil. I denne posisjonen er journalistikk overflødig.
MARIT PAASCHE
Om journalistikk og overgrep
Debattinnlegg av Caroline Ugelstad, publisert i Klassekampen 20 desember.
Det snakkes om kunstneren som overgriper for tiden. Hva med å lansere
kritikeren – eller journalisten – som det samme? En kritiker står fritt til
å mene hva en kritiker vil. Når det likevel er grunn til å reagere på
Klassekampens kunstkritiker, Nora Nerdrums anmeldelse av Liv Bugges
videoarbeid “Canary Creeper” (2006) 5. desember, går dette på anmeldelsens
mangel på etterrettelighet og dens forutinntatthet. Mest graverende er det
likevel når Klassekampens kulturredaktør velger å la anmeldelsen legge
rammen for en hel påfølgende artikkelserie, kalt “Estetikk og Etikk”. Er det
riktig av avisen å bruke Nerdrums polemiske vinkling som utgangspunkt for en
artikkelserie omhandlende “hvor langt kunstnerens frihet gjelder når
kunstneren tar skrittet ut av galleriet og inn i det sosiale rom”? Og når vi
først er inne på etikk, hvilke retningslinjer forholder kulturredaktøren seg
til når hun konstruerer vinklinger som “Respektløst og Selvopptatt” i
Klassekampen 8. desember, mye på bakgrunn av et arbeid hun selv ikke har
sett? (I tillegg til den danske kunsteren Kristian Hornsleth, som ikke skal
omtales her).
Bugge er kjent for videoarbeidet “I let you go so I can hunt you down”, vist
på UKS-biennalen i 2004, der Nerdrums hovedpoeng er at kunsteren gjør seg
selv til overgriper. Det hun etter min mening glemmer er imidlertid at
kunstneren ikke stiller seg selv utenfor. Det er gjennom kompromissløst å
utfordre egne grenser at hun skaper ubehaget som utfordrer våre
forestillinger. Og, selv om kunst tar skrittet ut av galleriet og inn i det
sosiale rom gjenspeiler ikke kunsten dette sosiale rommet. “Overgrepet”
fungerer som en krass kunstnerisk strategi for å behandle rettslig og
politisk overgrep på et mer allment plan. Trass i at videoarbeidet “Canary
Creeper” er av en helt annen kunstnerisk karakter, lar Nerdrum “I let you
go” – så vel som en UKS-debatt om etiske retningslinjer for kunstneren – legge rammen også for dette. “Canary Creeper” omtales som provoserende og
slem. Hovedproblemet er Bugges såkalte “ansvarsforskyvning”: “at kunstneren
velger å opptre som overgriper er en ting. At hun oppfordrer andre mennesker
til å delta er en annen”. Det er langt fra åpenbart hvorfor Bugge mistroes
til den grad. Hvorfor sjekkes ikke slike antagelser? Jeg sjekket. Bugges
avtale med de involverte var klar og avtalt på forhånd. Med dette faller
faktisk også hele anmeldelsen. For Bugges strategi kan godt kalles kynisk.
Men arbeidene kan ikke omtales utfra dette alene.
Poenget er måten vi velger å forstå samtidskunstprosjekter på. I dette
tilfellet et såpass komplekst felt som sosial eller politisk kunst, kunst
som virker utenfor gallerirommet. Nå er ikke “Canary Creeper” et relasjonelt
kunstprosjekt men, etter min mening, et estetisk og poetisk arbeid som
nettopp ikke tar skrittet ut av gallerirommet. Når det reduseres til et
bilde på politikken det omhandler og leses gjennom rent moralske briller
glemmes arbeidets egenverdi. Så sant avtaler med eksterne aktører er
avklart, noe jeg i det fleste kunstprosjekter ikke har grunn til å tvile på
at de er, bør kunst vurderes og få virke på sine egne komplekse premisser.
La i hvertfall kunsten få være slem og subversiv! Billedkunsten er ikke
gjenstand for mange artikkelserier. De gangene den er det bør det gjøres men
langt større grad av presisjonsnivå og nennsomhet, enn tilfellet er her.
Caroline Ugelstad
Kurator og skribent
(Innlegget er lagt ut med tillatelse av skribenten.)
Kan ikke dere profesjonelle kritikere være mer nyansert? Kenneth Flak mener kunstnere skal stille spørsmål, ikke gi svar og det er vel nettopp det Hornsleth har gjort. Er det værre det han gjør enn f.eks Statoil gjør i den afrikanske landsbygda? Klart man sperrer opp øynene og underkjeven tapte muskler under Safari-programmet – og det var nettopp fordi det var snakk om KUNST. Eller det BLE vel det, eller??
Nårtid spør man når hva er kunst og HVORFOR det i så fall er det??
Ensidig kritikk
Det er beklagelig å se at Klassekampen reduserer Liv Bugges skjeldent engasjere kunstnerskap til en serie misforståtte overtramp, samtidig som dette viser at det fremdeles er mulig å lage provoserende kunst idag. Bugges verk har nettopp den evnen at den tester og prøver våre forutintatte, dogmatiske posisjoner, vår falske bevissthet og lettkjøpte ideologi. Dette gjør hun ved å foreta subjektive reiser inn i mentale og reelle grensesoner mellom oss og den Andre. Uten å påkalle stereotypier om kulturell autentisitet (slik Klassekampen har gjort i denne saken) eller ved å ta i bruk tabloide forestillinger om “det gode” og “det onde”, unngår hun dermed en form for politisk korrekt plakatkunst.
Liv Bugge er seg svært godt bevisst eksistensen av grov urettferdighet og “usynkrone maktforhold” i verden i dag, men hun nærmer seg dette hverken som bistandsarbeider eller med reportasjens nøytralitet. Verket “Canary Creeper” er en personlig følt bearbeidelse av vanskelige sammenhenger mellom økonomisk og kulturell undertrykkelse, mellom historisk slaveri og immigrasjon og fantasier om det gode liv på Gran Canaria. I bruken av poetisk-evokative virkemidler er den dokumentariske kunsten i dag alene om å vise oss slike sammenhenger, noe som gjør den til en nødvendig del av en moderne offentlighet.
Kritikken mot Liv Bugges verk knyttes spesiellt til sekvensen der plastflasker med barnetegninger fra den norske kolonien kastes på sjøen fra en lystbåt. En handling som beklageligvis oppfattes som den rene ondskap av Klassekampens anmelder. Bare for å klargjøre forholdene: Det er svært vanskelig å møte en båt med illegale immigranter på og omkring Kanariøyene annet enn gjennom TV. Menneskene transporteres raskt vekk fra øya, internerneres andre steder, og båtene og andre etterlatenskaper fjernes øyeblikkelig. Gran Canarias nordmenn og turister blir bevisst skjermet fra enhver form for menneskelig kontakt. Kanskje står vi overfor en politikk der lykken i solen er forbeholdt de få og pengesterke – en idyll som også er de hvites fristed fra svarte immigranter. I denne situasjonen blir flaskeposten eneste mulige møtepunkt mellom to verdener med en felles drøm om paradis. Når så sterke motkrefter er mobilisert som her, er det kanskje heller ikke så rart at flaskepostkastingen oppfattes som en lakonisk og kanskje også patetisk handling.
Klassekampens kritiker må selvfølgelig få lov til å mene hva hun vil om dette, samtidig som jeg synes man skulle ha holdt seg unna usaklig og tabloid spillfekteri i den redaksjonelle oppfølgingen – usakligheter som sto farlig nær det rene personangrep. Etter min mening gjør Klassekampen her nettopp det Liv Bugge forsøker å unngå; de viser et fordømmende moralsk vokterskap der dialog og empati behøves aller mest. Dette vokterskapet gir seg blandt annet utslag i kravet om at Bugge burde ha drevet selvsensur gjennom “vær varsom regler” på linje med journalistiske prinsipper. Rent bortsett fra at jeg overhode ikke ser påståtte overgrep i disse arbeidene, vil dette være et svært farlig prinsipp hvis det er levende kunst vi ønsker oss i fremtiden. Om det finnes enkelttilfeller av kunst som kan diskuteres på denne måten får så være, i Bugges tilfelle er påstanden absurd.
Hør Trude Iversen i debatt med Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen. (Med introduksjon av Sarah Sørheim.) Fra Kulturbeitet, NRK P1, i dag morges kl.08.37
Innlegg i Klassekampen i dag:
Drep budbringeren
Beathe C. Rønning, billedkunstner
Nådeløse eksempler på pressens bruk av kunstneriske ytringer, fullkomment redigert av pressen selv.
Som kunstner blir jeg sliten av den norske pressedekningen av billedkunstnere som karikerte stereotyper. Jeg blir også sliten av at disse stereotypiene synes så viktig å opprettholde at man ikke engang hører hva kunstneren sier. Eller ser verket.
Liv Bugges prosjekt, ”Canary Creeper” som jeg har forstått det av pressemeldingen og videoen på f15, handler om å vise noe vi fortrenger. Det er en kollektiv undertrykkelse på gang, når vi ikke vet at Kanariøyene, skandinavenes paradis, samler opp afrikanske båtflyktninger, levende og døde, hver dag.
Jeg har jo faktisk sett videoen. Jeg har ikke bare sett TV-programmet Safari og lest Nora Nerdrums anmeldelse her i Klassekampen.
Norsk pressepraksis
For noen uker siden, kunne vi se et kreativt redigert Safariinnslag fra produksjonen av ”Canary Creeper”. Kreativt fordi en tegning med tittelen grautskalle, ble klippet inn midt i et av kunstnerens resonnement om nordmenn. Den tilhører ikke kunstneren og er ikke del av hennes prosjekt. Kunstnerens beltespenne, et sjørøversymbol(?), ble også nærfilmet ved flere anledninger, som for å tydeliggjøre hennes onde hensikter.
Det Bugge sa på Safari, men som ingen later til å ha hørt, var bl.a: Vi er også undertrykte, vi fra Skandinavia. Vanskelige følelser skal ikke eksistere. Det gjør at vi står uten redskap når vi møter vonde ting i verden. Og vi vil slett ikke anerkjenne at vi også er del av det urettferdige og imperialistiske (sitert etter hukommelsen)
Kunstnerisk ambivalens
På en måte er det jo også ondskap å sende ut flaskepost, til flyktninger som først og fremst dør av dehydrering, sa hun videre. Denne kritiske bevisstheten om eget prosjekt og ambivalensen til at bilder av paradis kan hjelpe mennesker i nød “ er en viktig nøkkel i forståelsen. Er det dumhet eller sluhet som gjør at Safari og Klassekampen ignorerer tvilens dreining i jakten på scoopet?
Redaksjonell grovhet
I samme Safari-program kunne vi se den danske kunstneren Kristian Hornsleth som kjøpte en hel afrikansk landsbys etternavn. Heretter heter de Hornsleth alle som en. Jeg som har hatt mitt virke i Danmark i 6 år, stusset fælt over at Safari gir denne mannen så stor plass. Han nyter lite respekt i Danmark, annet enn den han selv insisterer på. Hvilke fagfolk bruker Safari som rådgivere når de ender med en sånn som han?
Det er like pussig som at TV2 har kjøpt og vist ”Naive Norge” av en tilfeldig studiofotograf.
Avmakt
Kunst kan være problematisk. Slemt, snilt eller ingen av delene. Bugges arbeid balanserer på denne knivseggen hvor urettferdighet og vår egen avmakt blir vekket.
”Canary Creeper” handler ikke om følelser vi har lyst til å ha. Jeg synes Nerdrums anmeldelse var ryddig i den grad at den mente noe og prøvde å si hvorfor. Vesentlig var det også at Safariprogrammet var oppgitt som en referanse. Men når både hennes anmeldelse og det påfølgene oppslaget med Asta Busingye Lydersen går inn og dømmer kunstneren til den største overgriper, har dette lite å gjøre med Bugges arbeid og langt mer å gjøre med pressens interne flipperspill på jakt etter syndebukker.
Kudos til ketil for å bringe videre en viktig diskusjon.
Som kunstner er det vesentlig å være seg bevisst kunstverks politiske og sosiale implikasjoner, men det vil aldri være mulig å ta høyde for alle mulige reaksjoner. Derfor er det primære ansvaret man har som kunstner overfor de menneskene som er direkte involvert i prosessen og sin egne moralsk integritet. Når jeg hører politiske aktivister og kunstnere som avfeier Hornsleths kunst som et overklassefenomen og en del av en undertrykkelsesmekanisme oppfatter jeg det som at de fullstendig har misforstått kunstens rolle.
Ikke dermed sagt at kunsten er “objektiv” eller “utenfor” samfunnet på noen som helst måte, men dens primære rolle er å stille spørsmål, ikke å gi svar. Om man vil gi svar fins det fullstendig tilfredsstillende, ikke-kunstneriske midler til å gjøre dette. Og om man er i den heldige situasjonen (som Hornsleth er) å ikke være marginalisert, å faktisk tjene penger på kunsten sin, så er man plutselig en del av en undertrykkermekanisme? Dette høres ut som om klassisk sosial determinisme: Man kan ikke mene eller tenke annet enn det som er bestemt av ens sosiale posisjon og inntekt. Meget farlig, antidemokratisk tankegang (det er faktisk mulig å tjene penger og ha en sosial samvittighet samtidig. Marx & Engels, anyone?)